Studentaktivisering - Hvorfor og hvordan?

Vi burde aktivisere studentene i forelesning. Ikke fordi det er gøy, eller fordi det skaper engasjement, men fordi det er effektivt. 

Studentaktive undervisningsmetoder

Alle ønsker god undervisning. Og på spørsmålet om hva man kan gjøre for at undervisning skal bli bedre, er svaret ofte "mer". Mer ressurser, mer undervisning. Ettersom ressurser til undervisning er begrenset, bør man kanskje heller stille seg spørsmålet, hvordan kan vi undervise mest mulig effektivt. Og det er her studentaktivisering kommer inn.

Et stort antall studier viser at aktive læringsmetoder er mer effektive enn forelesningen (altså monologen) når det gjelder

  • Å huske
  • Å overføre kunnskap til nye situasjoner
  • Problemløsning
  • Kritisk tenkning
  • Motivasjon for læring.

Det betyr ikke at man skal droppe forelesningen til fordel for eksempelvis seminarer. For forelesingen har en rekke fordeler. Mckeachie nevner blant annet at forelesningen fungerer godt for

  • å gi up-to-date informasjon. Kanskje er det kommet ny informasjon etter bøkene du presenterer ble skrevet. 
  • å oppsummere matieriale fra mange ulike kilder (typisk artikler).
  • å tilpasse materialet til en spesifikk gruppe og et spesifikt tid og sted
  • å hjelpe studentene til å bli mer effektive ved å hjelpe de med ¨orientere seg i materialet og gi de et rammeverk.
  • å fokusere på nøkkelkonsepter, prinsipper og ideer. Dra ut det aller viktigste.
  • å engasjere.

Men hvorfor er det slik at vi lærer bedre ved å være aktive?

Våre to analytiske systemer

Kanskje kan man finne et svar i Daniel Kahneman sitt skille mellom våre to analytiske systemer.

  • System 1 er vårt automatiske system. Det er ubevisst, intuitivt, og arbeider raskt. Det bruker sansene for å kunne reagere på situasjoner umiddelbart, og vi er helt avhengig av det.
  • System 2 er vårt kontrollsystem. Det er tregere, men bevisst, analytisk og resonnerende. Det er det systemet vi bruker til å vurdere situasjoner og utøve selvkontroll. 

System er automatisk og påvirker oss i stor grad, men det er også utsatt for feilslutninger. Vi bruker system 2 for å ta kontroll over våre handlinger.

System 1 er med å på å skape illusjoner om vår egen læring. Slike illusjoner gjør at vi er dårlige på å bedømme når vi lærer best og ikke. Ved å aktivisere studentene vil de i større grad måtte koble på system 2, fordi de aktivt må ta beslutninger. De må resonnere. De må vurdere.

Illusjoner om læring, gjør blant annet at studenter velger læringsstrategier som er behagelige, ikke mest effektivt. For eksempel er en veldig vanlig lesestrategi for studenter å lese pensum på nytt, selv om det er en særs ineffektiv måte å lære på. Å lese på nytt gir en illusjon av at vi lærer, det er komfortabelt, men det fester seg ikke.

En annen illusjon er når man tester seg selv, for eksempel ved å svare på spørsmålene bakerst i læreboka, og ikke kommer på svaret. Hvis man deretter leser svaret og tenker "ah, det kan jeg jo", for så å gå rett videre, lever man under en illusjon om læring. Det føles ut som du kan fordi det er gjenkjennbart, men du har ikke faktisk klart å hente opp igjen den informasjonen fra hukommelsen.

Det samme kan gjelde forelesning. Vi kan tenke at vi lærer masse mens vi sitter der. Det som blir sagt gir mening. Du føler at du henger med. Det føles komfortabelt. Men jeg tror alle har opplevd at når du skal gjenfortelle det etterpå, har du glemt mye, eller du strever med å sette ord på det selv. Etter en uke eller måned er kanskje 90% glemt. 

Det er kanskje mer behagelig å sitte stille å lytte, men du lærer ikke like effektivt. Dette henger sammen med prosessene som skal til for å lære.

Læringens tre prosesser

Læring består av minst tre prosesser.

  1. Du koder noe i arbeidshukommelsen (kortidshukommelsen)
  2. Deretter konsoliderer du den representasjonen av kunnskap i langtidshukommelsen. Når du konsoliderer, organiserer og stabiliserer du stiene til denne kunnskapen, gir det mening, og knytter det til annen kunnskap du har.
  3. Til slutt er det evnen til å hente opp igjen informasjon, som gjør det mulig å ta i bruk kunnskapen. Når du gjenopphenter, oppdaterer du også minnet. Henter du opp igjen kunnskapen flere ganger, rekonsoliderer du også kunnskapen.

Tråkk opp stien til kunnskapen.

hjerne med sti
Illustrasjon: colourbox

Man kan se for seg at hjernen er full av stier til ulike kunnskaper. Man må gå en sti mange ganger for å kjenne den igjen. Til slutt kan man kanskje gå automatisk. Det er litt som å kjøre et nytt sted i byen. Første gang er det ukjent, men neste gang kjenner du kanskje igjen noen gatehjørner, og etter hvert kjenner du deg igjen hele veien.

Evnen til å hente opp igjen, avhenger av gjentakende bruk av kunnskapen og gode knagger, altså det som trigger at hjernen plukker det opp. Du må huske at et gatehjørnet viser at du er på vei et spesifikt sted.

Å aktivisere studentene gjør at de må tråkke opp stien selv, og repetisjon av dette gjør at de rekonsoliderer minnet. Altså trenger vi å få studentene til aktivt å hente opp kunnskap. Vi kan hjelpe dem på vei ved gi dem gode knagger. For eksempel nøkkelord, visuelle knagger, beslektede begreper, og ved å knytte det til det de kan fra før. 

En forelesning som ikke aktiviserer studentene, kan kanskje sammenliknes med å følge etter en bil når du skal et sted. Fordi man blindt følger etter bilen foran, glemmer man å følge med på alt rundt, og det blir vanskeligere å kjenne seg igjen senere. 

Resultatet av studentaktivisering

Deslauriers, Schelew og Wiemann har gjort et interessant studie om studentaktivisering. I et stort innføringsemne i fysikk, gjennomførte de et eksperiment hvor en del av klassen ble undervist av en populær professor som holdt tradisjonelle forelesninger, mens en annen ble undervist av to postdoktorer.

Postdoktorene hadde en sammensetning av leseoppgaver og quizzer i forkant av forelesningene, og blant annet gruppeoppgaver og problemløsningsoppgaver i forelesningene, hvor studentene svarte via klikkere. De foreleste ikke selv, men ga tilbakemelding på studentenes svar, og det de hørte studentene snakke om i gruppene.

Da de kjørte en test på disse studentene i etterkant, fikk de følgende resultat:

 

Et svært interessant aspekt ved denne studien er at de ikke kun var noen studenter som gjorde det bedre, men hele studentgruppa. I tillegg fikk de 20% økt tilstedeværelse.

Jeg argumenterer for at, selv om man ikke dekker hele pensum, eller får sagt alt man skulle ønske til studentene, så er den type aktivisering langt mer effektiv. Nettopp fordi kunnskapen fester seg. Studentene kobler på system 2 i langt større grad. I tillegg blir de pent nødt til å lese pensum selv, fordi de ikke får en oppsummering av pensum i slide-format. Og de må ta kunnskapen i bruk.  

How to make it stick?

Så hvordan kan man aktivisere studenter? Her finnes det et hav av muligheter. I boka Make it Stick presenterer forfatterne en rekke ulike tips for å øke læring, og jeg skal dvele ved fire begreper de drar frem: calibration, elaboration, generation og reflection.

Calibration

I denne sammenheng betyr dette å bruke et objektivt mål for å bedømme egen læring.

Som nevnt er vi dårlige på å bedømme når vi lærer best og ikke. Testing er en effektiv måte å øve på å gjenopphente kunnskap og utøve ferdigheter. Når man tester får man en reality check. Det er vanskelig å falle for illusjonen om at man kan noe, som man typisk gjør når man leser noe på nytt. Igjen er det kanskje ubehagelig, men fordi du blir nødt til å aktivt tråkke opp stien til kunnskapen du er ute etter, vil den være mer gjenkjennbar i neste runde. 

Testing er et ord med en litt dårlig klang, men hvis man tenker at målet ikke er å teste, men at det skal brukes som et læringsverktøy får det en annen klang. Å hente opp er en langt mer effektiv læringstrategi, enn å lese på nytt, eller å bli fortalt noe.

Test flere ganger. Test med tid i mellom.

Hvis man skal hente opp kunnskap effektivt, peker forfatterne av Make it stick, på at man bør ha "spaced practice".

Spaced practice innebærer at man lar det gå tid mellom det man lærer og det man tester. Det er ingenting i veien for å teste rett etter at et tema er introdusert, men da vil man hente dette opp fra arbeidshukommelsen, og det fester seg ikke like godt, fordi kunnskapen ikke er konsolidert i langtidshukommelsen. Går det tid imellom, må man hente opp fra langtidshukommelsen, som gjør at denne kunnskapen blir rekonsolidert.

Tester man i tillegg jevnlig vil man måtte tråkke opp stien flere ganger, og minnet fester seg. I tillegg kan man knytte denne kunnskap til ny kunnskap man har fått i mellomtiden. 

Elaboration

Elaboration innebærer å finne flere lag med mening i et nytt materiale.

Elaboration for eksempel være å gi nytt materiale mening ved å knytte det til eksisterende kunnskap, forklare det til andre med egne ord eller forklare hvordan det relaterer seg til livet utenfor undervisningsrommet. Det kan også være å knytte det til et bilde eller en metafor, som blant annet er en grunn til at visualisering er viktig. 

flere stier i hjernen
Illustrasjon: colourbox

All ny læring krever et fundament av tidligere kunnskap. Hvis man klarer å relatere det nye materialet til ting studentene kan fra før, vil de ha en rekke knagger å henge den nye kunnskapen på. Desto mer du klarer å knytte til tidligere kunnskap, desto sterkere og flere blir de rutene i hjernen til den nye kunnskapen, og desto lettere blir det å gjenopphente senere. Derfor er det nyttig å bruke eksempler som studentene har en relasjon til. Da er ikke stien til kunnskapen i hjernen helt ukjent. De kjenner igjen noen "gatehjørner" fra før.

Få studentene til å aktivisere forkunnskapene sine før du introduserer et nytt tema, og knytt det nye tema til metaforer, bilder og eksempler de kjenner seg igjen. Dette kan for eksempel gjøres ved å få de til å svare på spørsmål, skrive ned noen punkter, skrive alt de kan o.l

Generation

Generation er å gi studentene et problem å løse før de får svaret. 

Når studentene må lete etter en løsning, styrker de rutene i hjernen til det kunnskapshullet de prøver å fylle. Når de får svaret, knyttes derfor den nye informasjon bedre til tidligere kunnskap, fordi den ligger ferskt i hukommelsen ettersom de gjorde et forsøk først.

Så lenge studentene får det riktige svaret i etterkant, vil man unngå feillæring. Fra et hukommelsesperspektiv er det bedre med forsøk som feiler enn ingen forsøk. Og ikke minst, det er bedre å løse problemet enn å huske løsningen.

Å lære av å feile

Den måten å jobbe på, innebærer at det er lov å feile. Vi har et samfunn hvor det å gjøre feil blir sett på som at man er mindre flink. Det gjør at det å feile bli mer pinlig, mer ubehagelig, og fort en måte å trykke seg selv ned.

Men å lære ved å feile gir større læringseffekt enn hvis man klarer det med en gang. Det er ikke uvanlig å feede studenter små biter av riktig informasjon for så å teste det umiddelbart. Det gjør kanskje at de svarer riktig, men de har kun aktiviserert kortidshukommelsen, ikke langtidshukommelsen. Læringen blir ikke varig på samme måte som hvis man prøver og feiler, eller tester senere.

Refleksjon (konsolidering)

Refleksjon, eller konsolidering, er en form for metalæring. Det innebærer å tenke igjennom hva man har lært og hva man kan gjøre annerledes.

For eksempel kan man i møte med ny kunnskap stille seg spørsmålene:

  • hva er nøkkelideene?
  • hva er noen eksempler?
  • hvordan knytter dette seg til tidligere kunnskap?

Eller ved  læring av nye ferdigheter:

  • hva gikk bra?
  • Hva kunne vært gjort annerledes?
  • Hva burde jeg endre til neste gang slik at jeg gjør det bedre?

Å få studentene til å gjøre denne øvelsen selv, fremfor å fortelle dem det, gjør at de både forstår og husker det bedre. Så istedenfor å oppsummere for studentene, la dem gjøre oppsummering, eller gjør det sammen med dem. Mikroskriving kan være en måte å gjøre dette på. Faglig enhet for universitetspedagogikk holder kurs i dette.

Mentimeter - et verktøy for studentaktivisering

Du kan tenke at alt over høres vel og bra ut, men hvordan gjør man egentlig det i stort auditorium?

Tidligere brukte man blant annet klikkere. Mentimeter er enmoderne form for klikker, med veldig mange ulike form for spørsmålsalternativer. Deriblant multiple choice, åpne spørsmål og matriser. Programmet er enkelt å bruke, og du kan lage mange ulike presentasjoner. Du kan duplisere de, endre de, bruke de igjen, og endre underveis.

Studentene svarer ved å logge inn på en nettside med en kode. Det er effektivt, spesielt med dagens teknologivante studentmasse.

Mentimeters fordeler

Mentimeter har noen veldig klare fordeler. Utover å skape engasjement, er det en måte å få med hele salen på. Det er anonymt og de kan svare via mobil eller PC. Det vil si at det kun er teknologiske hindre fra å svare, ikke motet som kreves for å rekke opp hånda i en stor (eller liten) forsamling. Hvis det er vanlig, slik som innføringsforelesning i sammenliknende politikk i Bergen, at  12% av de som rakk opp hånda var kvinner, kan mentimeter være et nyttig verktøy for å få kvinnene aktive også.

Mentimeter kan også brukes for å få spørsmålene til å stille spørsmål digitalt. Så kan du som foreleser vurdere om dette er spørsmål som bør tas i plenum.

En annen klar fordel er at du kan teste studentene, og du kan få feedback på hva studentene kan og ikke. Du lærer noe om publikumet ditt og kan justere undervisningen deretter. Få studenter vil tørre å si at de ikke forstår, også når du spør direkte "har alle forstått dette?". Det gir en god indikator til deg selv om du nådde frem med budskapet ditt.

Videre kan du ta vare på resultatene, og bruke de til å justere undervisningen i neste runde. Du kan dele det med andre, for eksempel studentene, men også kollegaer.

Mentimeter har fått en plug in for PowerPoint-plug-in som fortsatt er under utvikling. Denne gjør at du ikke trenger å skifte mellom mentimeter og slidsene, men kan bygge mentimeter inn. Den går ikke helt sømløst ennå, men blir sikkert bedre.

Du kan også forandre layout i mentimeter og designe din egen, så de er i stil med Tarald Laudal Berges tips om bruk av PowerPoint.

Har du kun et par slides du vil lage, kan du lage disse i Mentimeter.

Lisens

Hvis du tenker at det høres genialt ut (som det selvfølgelig er) og ønsker å ta det i bruk, kan du ta kontakt med Houston på epost it-support@uio.no for å få lisens.

Padlet

Et annet verktøy man kan ta i bruk er Padlet. Padlet fungerer som en virtuell tavle, hvor studenten kan skrive og kommentere. Du kan bygge inn bilder, filmer, lydfiler o.l. 

Mens mentimeter har en ordgrense på sine åpne spørsmål, har Padlet den fordelen at man kan skrive fritt. Skal du få studenten til å reflektere over hva de har lært, kan de for eksempel skrive det inn der.

Du kan også bruke det som et verktøy for å ta imot spørsmål. Du kan bare dele linken til "tavla" fra starten av undervisningen og sjekke den med jevne mellomrom. Eller be dem rett før pause si hva de syns var uklart, også kan du ta dette opp igjen etter pausen.  

Det finnes et hav av muligheter, men med digitale verktøy har man en helt annen mulighet for å få studentene til å teste sin kunnskap, stille spørsmål, eller reflektere. Det kan gjøre læringen effektiv.

Emneord: Studentaktivisering Av Eirin Kristiansen
Publisert 2. jan. 2017 12:44 - Sist endret 19. jan. 2017 10:03