Impact: Johan Tønnesson og sakprosaens sak

Johan Tønnesson er landets første professor i sakprosa. Gjennom sin forskning og formidling er han på kort tid blitt en viktig premissleverandør for både forståelsen og formidlingen av sakprosa i Norge.  

Johan Tønnesson (foto: Ram Gupta)

Forskning med definisjonsmakt

Tønnessons viktigste enkeltbidrag på feltet er boka Hva er sakprosa, som utkom i Universitetsforlagets Hva er-serie i 2008. Den definisjonen av sakprosa som han der formulerer, har fått betydelig gjennomslag og ligger nå til grunn for Kulturrådets forståelse av feltet: «Sakprosa er tekster som adressaten har grunn til å oppfatte som direkte ytringer om virkeligheten».

Men boka, som er kommet i nytt opplag, har gjort mye mer enn å definere sakprosa for myndighetene. Norsk faglitterær forfatterforening valgte å gi boka som jubileumsgave til sine 5000 medlemmer det året den kom ut. Gjennom sitt innhold og sin timing ble denne boka ikke bare en oppsummering for omverdenen av hva et fagfelt er, som er det vanlige for slike bøker, men et samlingsmerke både for de som selv skriver sakprosa i Norge og for de som forsker på dem.

Siden han ble ansatt ved ILN, har Tønnesson også arbeidet systematisk for å etablere en egen norsk fagoffentlighet for faget sitt, gjennom tidsskiftet Sakprosa og nettstedet sakprosasiden.no. I tillegg har han selv publisert og formidlet i stort omfang. Summen av alt dette er at et fagfelt som for få år siden knapt eksisterte, nå er solid, synlig og innflytelsesrikt, med Tønnesson som nasjonal premissleverandør og hovedentreprenør.

Sakprosaens plass i skolen

Og Tønnessons impact utenfor akademia fortsetter, med full kraft. Han mener at «klarspråk» må være noe mye mer enn rettskrivning og fravær av unødige fremmedord og har forelest for noen hundre byråkrater i departementer, direktorater og KS under overskriften «Dere er alle sakprosaforfattere!». Han tok initiativet til seminarserien «Lovlig uklart» om klarspråk og juss, på Litteraturhuset, som var tett befolket av jurister og kommunikasjonsfolk i forvaltningen. I fjor kom nyheten om at Juridisk fakultet får en ekstrabevilgning fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet på 3,5 mill. hvert år til 2026 for å få klarspråk inn i juristutdanningen. Tønnesson er, i samarbeid med Hans Petter Graver, for lengst i gang med undervisnings- og forskningssamarbeid på dette feltet.

Sakprosa er også politiske taler. På hundreårsdagen for kvinnestemmeretten i 2013, lanserte han bok om retorikken i kvinnestemmerettskampen sammen med Berit von der Lippe i Lagtingssalen på Stortinget, anført av Stortingspresidenten.

Men skolen er kanskje aller viktigst. Sist høst var det hele 54 studenter som tok emnet «nordisk sakprosa», de aller fleste av dem lektorstudenter. Tønnesson har allerede bidratt betydelig i arbeidet med å få sakprosa inn på læreplanen gjennom Kunnskapsløftet. Men han stanser ikke der. Gjennom sitt samarbeid med Landslaget for norskundervisning har han en ambisjon om å forandre norskundervisningen i skolen. Dette er mye viktigere enn definisjoner, understreker han. Det gjelder å vise unge så tidlig som mulig at sakprosa ikke er kjedelig. Derfor har han vært sterkt delaktig i utbredelsen av en nasjonal kanon for sakprosa, en samling av litterært sett fremragende eller på annen måte særlig viktige sakprosatekster som er skrevet på norsk.

Han arbeider for tiden med helt nye måter å undervise i sakprosa på i skolen. På forrige landskonferanse for laget fikk han bred tilslutning til en modell for undervisningen som han kaller «Sakprosa for retten». Tanken er at elevene får et mer bevisst forhold til tekstene gjennom å betrakte dem som «tiltalte» i saker hvor de bytter på å være advocatus diaboli og advocatus Dei for dem, og på den måten kommer bak tekstene og kan vurdere hvordan de er laget, hvordan de fungerer, og hvor ulikt de kan forstås. Det er viktig, legger han til, ikke bare for å utvikle tekstforståelse, men for å gi unge anledning til å forstå tekster, bli bedre og mer aktive deltakere i den offentlige debatten og gjennom det styrke demokratiet vårt. Målet er å vise barn og unge at tekster er flerstemte, som alt annet menneskelig vi må forholde oss til.

Et felt i vinden

Sakprosa er i vinden og det er en vind Tønnessons arbeid har bidratt aktivt til å øke styrken i. Etter hans professorat kom på plass, har to nye kommet til, i Bergen og Trondheim. I 2015 fikk Finland sin sakprosaprofessor. Og prosesser er i gang for å få på plass et professorat i sakprosa også i Sverige, hvor Tønnesson i fjor bidro på et seminar i samarbeid med Svenska akademin, som nylig ga nobelprisen til nettopp sakprosaisten Swietlana Aliksijewicz.

Les mer om Tønnessons og hans forskning her.

 

Av Arve T. Thorsen
Publisert 10. mai 2017 13:09 - Sist endret 10. mai 2017 13:09