- Snakk om normalitetssentrisme!

- Vi burde snakke om normalitetssentrisme på samme måte som om etnosentrisme. Dette sa spesialpedagog Ivar Morken på Culcom-seminaret "Det normale og det unormale". Ikke bare folk fra andre land, men også døve, blinde og folk i rullestol kan ha alternative forestillinger om det gode liv, pekte innlederne på. Og langt fra alle mennesker ønsker å være "normal" heller.

Ivar Morken: Livskvalitet betyr ikke det samme for alle. Foto: Lorenz Khazaleh

Oppfatninger om det normale og det unormale (å bære hijab, være b-menneske, døv, homofil, protestant, pønker, milliardær, kommunist etc.) spiller en sentral rolle i konstruksjonen av gruppeidentiteter. Hvert samfunn trenger nemlig “en god fiende” for å styrke sin egen identitet, sa Thomas Hylland Eriksen, leder av forskningsprogrammet innledningsvis. Det er nettopp de “unormale”, “avvikerne” som er den gode fienden: Tidligere var det kriminelle eller homofile, idag er det muslimer.

Elleve innledere fra forskjellige fag og en skjønnlitterær forfatter var invitert på den andre konferansen i rekken av arrangementer som tar opp store grunnleggende spørsmål om det nye Norge. Tverrfaglighet skal gi nye perspektiver.

Normalitet er et begrep som er vanskelig å definere og som en kan forholde seg til på mange måter, forklarte sosiolog Per Solvang. På den ene siden kan det være trygt å vite at en er normal og ikke pervers. Å være som folk flest kan gi trygghet i en omskiftelig verden. I USA ble “Mr Avarage Man” kåret og hyllet.

Per Solvang: Det kan være trygt å vite at en er normal. Bilder: Khazaleh

Samtidig er begrepet ekskluderende og undertrykkende, påpekte Solvang. Avvik knyttes til lidelse, mente også statsviter Thorvald Sirnes. Mange migrasjonsforskere går derfor inn for “annethet som norm”. I visse miljøer hyller en det som bryter normer (blant annet innen kunsten) , sa Solvang og viste til boka “Hip: The History” av John Leland.

Gjennomsnitt som ideal?

Men hva er normalt? Sosiolog Lars Grue fortalte om forskjellige måter å definere normalitet og håndtere avvik på i et historisk perspektiv. En mulighet er å definere normalitet ved hjelp av statistikk. Matematikeren Adolphe Quetelet (1796-1874) innførte den såkalte normalkurven eller Gauskurven i samfunnsvitenskapen. Han mente at det er mulig å beregne den gjennomsnittlige adferden og intelligensen i befolkningen. For Quetelet var det gjennomsnittet som representerte idealet. Avvik i begge retninger anså han som negativt og feil.

Intelligensforskeren Francis Galton (1822-1911) derimot var mer opptatt av menneskene i den øverste delen av kurven. Galton var opptatt av “rasehygiene” og innførte begrepet eugenikk i 1882. Intelligens er nedarvet, mente han. Derfor var det for Galton viktigst at den øverste delen av kurven reproduserte seg. Veien til nazismen og holocaust er kortere enn Galton sannsynligvis ønsket seg.

Hvilke mennesker er verdifulle, hvilke er ikke? Det er spørsmålet rasehygienikere er opptatt av. I sin berømte analyse av holocausten brukte Zygmunt Bauman hagemetaforen: Noen vektster er ugress: De hører ikke til og må vekk. Slik tenkte nazistene.

Ingressbilde
Tian Sørhaug: Vanskelig å si hva som er normalt i arbeidslivet

For nazistene representerte jøder og funksjonshemmede “ugress”, forklarte Lars Grue:

- På nettsidene til Cornell University kan en lese mange intervjuer fra Nurnberg-prosessene, blant annet intervjuet med legen Wilhelm Gustave Schueppe. Her forklarte han hvorfor han syntes det var ok å drepe jøder og funksjonshemmede med en stor dose morfin. Han sa: “Jeg tror på systemet. En må fjerne råtne trær.” Et drap var for ham en rasjonell og normal handling han ikke stilte spørsmålstegn ved.

Rehabilitering - å bli normal igjen

Eugenikk og rasehygiene er ekstreme eksempler på å forvalte og håndtere forestillinger om normalitet på. Et litt mer hverdagslig eksempel er rehabilitering som syke og funskjonshemmede er utsatt for. Dette konseptet fikk mye kritikk av forskerne.

- Meningen med rehabiliteringen er å bringe avvikere nærmest til normen. En protese erstatter en manglende arm slik at personen ser hel ut igjen. Et problem med rehabiliteringstanken er oppfatningen om at det kun fins en bestemt måte å være menneske på, sa Lars Grue.

Sosiolog Ingunn Moser nevnte flere eksempler på funksjonshemmede som ønsker helt forskjellige ting. Ikke alle ønsker å være “normale”: En informant driver med ekstremsport med en spesiell type rullestol. En annen informant derimot aksepterte funksjonshemmingen som skjebne. Hun ønsker ikke mer mosjon eller utdanning og tar gjerne imot tilbud om assistanse. Funksjonshemmingen anser hun ikke som mangel.

- I politikken er det alltid fokus på normalisering. Men det fins mange måter å leve og bli lykkelig på, sa Ingunn Moser.

Antropolog Tian Sørhaug var enig. Han fortalte med et smil at han ble skremt da han gikk gjennom de utallige avvikskategoriene som blir brukt innen psykiatrien:

Ingressbilde
Ingunn Moser: Å vise at det fins alternativer bryter normalitetens makt.

- Da jeg leste dette tenke jeg: “Jeg håper at de ikke tar meg”!

Normalitetssentrisme og fonosentrisme

- Livskvalitet betyr ikke det samme for alle. Derfor burde vi snakke om normalitetssentrisme på samme måte som etnosentrisme, mente spesialpedagog Ivar Morken.

Normalitetssentrisme er en variant av etnosentrismen og et begrep som stammer fra Harald Ofstads bok “Vår forakt for svakhet” (1971), forklarte Morken. Men begrepet ble av en eller annen grunn ikke tatt opp av andre forskere. Men selve konseptet blir utfordret blant annet i en bok av Henri-Jacques Stilker, sa Per Solvang.

Enda en variant av etnosentrismen er fonosentrismen ifølge antropolog Jan-Kåre Breivik som tok doktorgraden på de døves identitetspolitikk.

- Hele samfunnet er bygd på de hørendes premisser og de aller fleste døve beveger seg bevisst bort fra det hørende miljø. Miljøet i Norge er lite og for å treffe andre må en bevege seg ut av landet. Hjemmet knyttes ofte til reisen. Det eksisterer et globalt fellesskap blant døve. De er “at home with strangers”, sa han.

En kan se på døve som funksjonshemmede og avvikere. Men Breivik syntes en heller burde anse døve som en språklig eller etnisk minoritet. De døve definerer seg som kulturelt annerledes, undertrykt av den hørende majoriteten. De døve har et eget språk (tegnspråk). Blant de døve fins det lignende diskurser som blant urbefolkningsgrupper: Hvem får betegne seg som døv og hvem ikke? De som blir døve som voksne befinner seg i en “tvilsom” kategori, mens døve med to døve foreldre tradisjonelt har en høy status.

- De døves situasjon er relevant for migrasjonsforskningen, mente Breivik.

Ingressbilde
Bente Ailin Svendsen: Flerspråklighet er heller normen enn unntaket.

Normal dialekt, avvikende aksent

Språk og normalitet er et motsetningsfylt tema. Det kom frem i flere innlegg. På den ene siden kan vi observere en konservativ renhetsideologi, spesielt i skolevesenet, påpekte språkviter Bente Ailin Svendsen som har tatt doktorgrad om flerspråklighet blant barn. Selv om flerspråklighet heller er normen enn unntaket blant barn i Norge, holder utdanningsmyndighetene fast ved enhetsspråk-tankegangen og ved forestillingen om at språk ikke skal blandes.

På den andre siden fins det i Norge en stor toleranse for språklig mangfold. I langt fra alle land blir dialekter så verdsatt som i Norge. Norge er et dialektparadis, sa Stephen Walton, språkviter og forfatter av boka Ivar Aasens kropp. Men ikke alle varianter av norsk språk godtas. Nordmenn skiller mellom dialekter som er positive og aksenter som er negative og uønsket.

- I Norge er det er bare utlendinger som snakker feil, konstaterte han.

Alternativer

Oppfatninger om normalitet er i stadig endring. Og som forfatter Ole Robert Sunde fortalte i en liten historie, så er normaliteten ofte annerledes enn en tror.

Ingressbilde
Stephen Walton: Ikke alle varianter av norsk språk godtas.

- Det er vanskelig å si hva som er normalt, sa Tian Sørhaug med henblikk til de store endringene i arbeidslivet. Hvor normalt er ni-til-fire dagen? Tidligere var det viktigst å være “on time”, nå gjelder det å være “online”. Normalitet er et flytende begrep, mente han.

Endringene gjenspeiles i reklamen som musikkviter Stan Hawkins viste. Hawkins undersøkte samspillet mellom musikk, reklame og normalitet. Han mener reklamen produserer normalitet:

- Det ser ut til at nordmenn identifiserer seg mer med afro-amerikansk musikk enn med Hardangerfele, sa han etter å ha vist en bankreklame med musikk av MC-Hammer.

“Vi nordmenn bruker altfor mye sukker”, sa stemmen i en reklame for lett-produkter som viste en mann med svart hudfarge foran en brusautomat.

Det være seg reklamebransjen, psykiatrien eller skolevesenet: Normaliseringen er knyttet til eksperter og insitusjoner. Derfor kan normaliseringen ses som et disiplineringsprosjekt ovenifra, sa statsviter Thorvald Sirnes.

Men det fins en måte å yte motstand på, sa Ingunn Moser:

- Å vise at det fins alternativer, gjør normaliteten mindre og undergraver dens makt.

 

Oppdatering: Innleggene kom ut som bok høsten 2006 - les innledningen.

 

Emneord: bokserien, mangfold, normalitet, representasjon, seminar Av Lorenz Khazaleh
Publisert 18. mai 2011 13:59 - Sist endret 9. okt. 2013 15:15