Oppdaget et ekte, kosmopolitisk demokrati

Hvor mye må man ha til felles for å kunne leve sammen? Hvordan hjelpe mennesker ut av vold og ensomhet? Hvordan fornye demokratiet? Svarene sosialantropolog Cicilie Fagerlid fant i Paris var overraskende enkle.

Slamkvelden er en tilbakereise til begynnelsen av den franske revolusjonen. Bildet viser Grand Corps Malade. Foto: Cicilie Fagerlid, flickr

I en av Paris’ forsteder, en kveld i 2006. Området, som stort sett består av boliger, ser fullstendig forlatt ut. Noen få skikkelser henger rundt inngangen til en bar. De ser ikke akkurat tillitsvekkende ut, tenker forskeren. Hun parkerer sykkelen sin og forsikrer seg ekstra godt om at den er låst på best mulig vis.

Få minutter senere åpner hun døra til baren. Her skal hun for første gang få oppleve en slampoesi-kveld. Alle slags mennesker samles her for å lytte til hverandres dikt. Slampoesi er svært populær i Paris.

Plutselig ser hun de tvilsomme skikkelsene midt blant publikum lenger framme i kafeen. Samtidig blir hun var fordommene sine. Guttene, som hun først betraktet som potensielle sykkeltyver, er blitt * fellow poetry listeners*.

Frykten truer samholdet

“Er du redd?”, spør noen henne.

Først lenge etterpå skjønte antropologen at spørsmålet var politisk ladet.

Cicilie Fagerlid. Foto: statsbibliotek.dk

Å vise frykt på et offentlig sted er nemlig et politisk standpunkt. Man følger dermed den høyrepopulistiske diskursen om at fremmede truer samholdet i et samfunn.

Slammere er tvert imot overbeviste om at det er frykten for de fremmede som truer båndene i et samfunn. Det et samfunn trenger er åpenhet.

“Uttrykke seg, dele og lytte”

Åpenhet er et nøkkelbegrep i slampoesimiljøet og i avhandlingen som Culcom-forsker Cicilie Fagerlid skal forsvare den 14. september 2012.

Avhandlingen “The Stage is all the World, and the Players are mere Men and Women. Performance Poetry in Postcolonial Paris” viser hvor lite som skal til for å skape inkluderende omgivelser. Den viser hvordan innbyggere i et samfunn som er delt langs sosiale, kulturelle og økonomiske linjer, kan bli gjenforent i en mer demokratisk versjon av landet.

Avhandlingen gir et portrett av et usedvanlig åpent miljø der både rike og fattige, skoleelever og lærere, rusmisbrukere og advokater, pensjonister og tidligere gjengmedlemmer, migranter og innfødte kan stå på en og samme scene og klappe for hverandres dikt. Under mottoen “uttrykke seg, dele og lytte” skaper slammerne et demokrati i miniatyr. Et ekte, kosmopolitisk demokrati.

– Aldri før opplevd steder som var så blandet

– Når ble du først oppmerksom på slammens inkluderende vesen?

– Det oppdaget jeg allerede første kvelden. Jeg så folk med alle slags bakgrunner - pensjonister og førskolebarn, sykepleiere og fengselsfugler, gode poeter og slett ikke så gode poeter - side om side. Jeg har aldri før opplevd steder som var så blandet.

– Det reverserer jo fordommer når man hører diktene til en gammel dame for eksempel, det bringer generasjoner nærmere til hverandre. Temaene var også varierte, de slammet om sykling i Algerie, om språkets erotikk og så var det endel politiske dikt.

– Hvordan klarer de å samle slike forskjellige folk?

– Terskelen for å delta er lav, alle behandlet med like mye respekt. Alle skal klappes for og møtes med entusiasme, ikke minst nybegynnere. Man skal helst ikke uttrykke at man synes at for eksempel diktet til han ene pensjonisten er kjedelig.

Tô: avviser alle -ismer. Slamkveld i Paris 12.06.07 Video: Cicilie Fagerlid

Solidaritet istedenfor konkurranse

– De har sånne regler?

– De har implisitte regler. Ordstyrerne vil oppfordre publikum til å klappe for debutanter, men folk gjør det også mye av seg selv. Når noen stotrer, så prøver de å hjelpe eller roper oppmuntrende “begynn på nytt”. Det er en ekstremt imøtekommende atmosfære.

– Dessuten er slamming i Paris i motsetning til slam i Norge og mange andre land ikke konkurransepreget. Dette gjør at terskelen for å delta blir mye lavere. I tillegg arrangerer erfarne slammere workshops for ungdom, eldre, folk med funksjonshemninger, hjemløse, psykisk syke og alle andre poesi-interesserte.

– Grunnpremisset er - som slammeren MC Tsunami forklarte meg - at alle har evnen til å skrive. Man trenger ikke å være en stjerne for å kunne stå på en scene heller. Alle har rett til å uttrykke seg og bli lyttet til.

– Man jobber svært bevisst på det og man oppfordrer folk til å delta. I slammen er det ingen tydelig grense mellom de som står på scenen og de som sitter i publikum. Jeg er også ganske rask oppfordret til å delta selv - noe som jeg også gjorde.

Et moralsk fellesskap, en felles humanitet

Slammen lager ikke bare et kosmopolitisk fellesskap ved at folk med ulik bakgrunn kommer sammen.

Ved å dele erfaringer og personlige historier skaper de et moralsk fellesskap, en felles humanitet.

Gjennom fortellinger om fortiden til landet og kolonihistorien, men også gjennom personlige historier knytter de Frankrike til verden.

– Flere slammere viser en tydelig aversjon mot konvensjonelle identitetskategorier og er opptatte av at diktene skaper relasjoner til andre mennesker, forteller hun.

– Hocine Ben for eksempel. Hans eneste flagg er hvitt, og han er hverken fransk eller algerisk, men “citizen Ben”, proklamerer han i et dikt. Antoine Faure (Tô) avviser alle -ismer fordi de forhindrer oss i å se helheten (menneskeheten) vi er del av. Når Marie-Françoise sier “Vi” i diktene sine, så inkluderer hun bevisst algeriere og andre grupper som staten ikke anerkjenner som del av nasjonen.

Utvider Frankrike: Marie-Françoise, L'Atelier du Plateau i Paris 21.02.07. Video: Cicilie Fagerlid

Mer republikansk enn republikken

Slammerne slår et slag for de republikanske verdiene frihet, likhet og solidaritet - verdier som politikere snakker høyt om i festtaler, men som de svikter i praksis, ifølge slammerne.

– Fra øyeblikket jeg oppdaget slammen følte jeg at slammen er mer  loyal mot de republikanske idealene enn republikken selv er, sier Fagerlid.

– Slamkvelden er en tilbakereise til begynnelsen av den franske revolusjonen som fjernet monarkiet og skrev menneskerettighetserklæringen.

Revolusjon?

Sammenligningen er ikke tatt ut av den løse lufta. Feltarbeidsperioden var en periode med opprør mot økende ulikhet og urettferdighet i hele landet.

Den begynte med ungdomsopprørene mot politivold og diskriminering i Paris’ forstedene høsten 2005. Den fortsatte med protester mot nye lover som innskrenker mange arbeidernes rettigheter og den nye innvandringsloven som ville føre til at mange papirløse og deres barn ville blitt kastet ut av landet. Den sluttet etter at Sarkozy - selv skyteskive for utallige protester - ble valgt til president sommeren 2007.

Mye av denne protesten kommer til uttrykk på slamscenen.

Viktigere enn alle demonstrasjoner

– Noen slammere er overbeviste om at det som foregår i disse slamkveldene er viktigere enn alle demonstrasjoner på gata. Er du enig?

– Jeg skjønner hva de mener. Slammen endrer samfunnet for veldig mange enkeltmennesker. Du blir hørt, får fortalt din historie og blir møtt med respekt.

– Ved å bli lyttet til og bli anerkjent som likeverdige mennesker, gjenskapes det fulle menneskeverdet mange har blitt frarøvet. Slammen greier å reversere noen av sårene og de strukturelle ulikhetene som de er blitt påført.

Antropologen som slammer. Publikummet satte pris på at hun slammet på norsk i tillegg til fransk. Foto: privat

Staten lytter ikke

– Du skriver “the state did not listen and acknowlege but the slam audience does”?

– Ja. Å lytte betyr å gi anerkjennelse, mens det som staten gjør er ofte det stikk motsatte.

– Staten anerkjenner ikke problemene i forstedene der arbeidsløsheten er høyere, skolene og kollektivtilbudet er dårligere enn i andre deler av Paris. Staten anerkjenner hverken innvandrernes bidrag i fransk historie og tar heller ikke noe oppgjør med overgrepene i kolonitida. Det ble til og med vedtatt en lov om at lærerne skal legge mer vekt på de “positive sidene ved kolonihistorien” i undervisningen. Etter utallige protester ble denne loven forkastet.

– Det som skjedde i Paris i oktober 1961 er et godt eksempel?

– Det er et ekstemt eksempel. 17.oktober 1961 drepte politiet rund 300 fransk-algeriske demonstranter og kastet likene i Seine-elven. Det var en fredelig demonstrasjon mot Frankrikes krig mot Algerie. Likevel gikk politiet løs på demonstrantene på den mest brutale måten. Alle vet at dette overgrepet ennå ikke er offisielt anerkjent.

En antropologisk formidlingsjobb

– Slammerne gjør en antropologisk formidlingsjobb, skriver du til slutt?

– Ja. I Europe and the People without History, viser Eric Wolf forbindelsene mellom mennesker og samfunn verden over. Vi kan ikke forstå et samfunn hvis ikke studerer relasjonene det inngår i med andre samfunn.  

– Men denne historien om menneskenes felles historie må bli fortalt. Og det er det som skjer på slamkveldene i kafeer og barer i Paris. Her deler poeter med ulik bakgrunn fortellinger om en felles humanitet.

 

Last ned doktoravhandlingen (phd, 1,8 MB)

 

Av Lorenz Khazaleh
Publisert 13. sep. 2012 04:33 - Sist endret 17. sep. 2012 14:10