Tyrkia gir bedre trivsel i Norge

Hva skjer med familierelasjonene og familietradisjonene når man flytter til et nytt land? Therese Sandrup har nylig forsvart en av de få doktoravhandlinger om familieliv som krysser statsgrenser.

Therese Sandrup: "Innvandrere er også utvandrere". Foto: Lorenz Khazaleh

I mer enn to år har antropologen og Culcom-stipendiaten vært på feltarbeid blant norsk-tyrkiske familier. Alle familier har landsbybakgrunn: Far (eller bestefar) emigrerte fra Tyrkia til Norge en gang tidlig på 70-tallet, og senere hentet kone og eventuelle barn.

I motsetning til mange studier som fokuserer på innvandrernes liv i Norge, har Sandrup i sin forskning også interessert seg for informantenes relasjoner til verden utenfor Norges grenser. Derfor har hun ikke bare vært på feltarbeid på Østlandet, men også i ulike landsbyer i Konya der familiene kommer fra.

For som forskeren insisterer: Innvandrere er også utvandrere. For å forstå det som skjer her, må man i analysen også inkludere andre steder.

– Det har vært av uvurderlig verdi å få observere hele storfamilien samlet i Tyrkia, deres relasjoner til gjenværende landsbyslektninger, familie som bor i andre land og i store tyrkiske byer, understreker antropologen.

Tyrkia like viktig som for 30 år siden

Til tross for at det er mer enn tretti år siden familiene pakket koffertene sine og begynte den lange reisen til det kalde Nord, så spiller Tyrkia fortsatt en sentral rolle i livene deres.

– Hvis noen spør meg hvor jeg kommer fra, svarer jeg mine besteforeldrenes landsby i Tyrkia, forteller Fatma (27), født og oppvokst i Norge.

Det er nemlig slik at selv om man blir født i Norge, så har man fremdeles sterk tilhørighet til slekten i hjemlandet.

Familieideologien og idealet om storfamilien står sterkt både i Norge og i Tyrkia. Under oppveksten i Norge blir både gutter og jenter opplært i familiens og kollektivets betydning.

– Vi tilpasser oss, men vi blir aldri helt lik dere. Til det er vi for stolte. For oss tyrkere handler det å være stolt om å ta vare på familietradisjonene, sier Osman (43) til antropologen.

– Hos oss er familien hellig. Uten er du ingen ting. Dette er kanskje spesielt viktig når vi bor i Norge, å holde familien samlet. Vi spiser hos hverandre, drar på turer sammen, løser problemer sammen. Det er i familien barna lærer å bli gode mennesker, forteller en annen norsktyrkisk mann.

Den nye teknologiske utviklingen knyttet til internett og mobiltelefon gjør det lettere å holde familien samlet - også på tvers av statsgrenser.

Mange av dagens unge voksne norsktyrkere har omtrent daglig kontakt med slekt i Tyrkia - det være seg via Skype, sms eller sosiale medier som Facebook.

Rimelige flybilletter gjør det enklere å dra på besøk. Tyrkias liberale holdning i forhold til dobbelt statsborgerskap er også en stor hjelp for de som liker å leve både her og der. I Norge har tre av fire med foreldre med bakgrunn fra Tyrkia dobbelt statsborgerskap.

Drar nytte av transnasjonale relasjoner

Slike tette relasjoner til hjemlandet blir ofte uglesett i politiske debatter i Norge. Sett med transnasjonale briller kan denne forankringen i både Norge og Tyrkia derimot være en stor fordel for de involverte.

Transnasjonale slektskaps- og vennskapsbånd utgjør nemlig, påpeker antropologen, en spesiell ressurs som hjelper å holde muligheter åpne på flere steder. Dette er spesielt gunstig når det nå går oppover med Tyrkias økonomi, påpeker hun:

– Tyrkias økonomiske fremgang virker tiltrekkende på unge voksne norsktyrkere. Gjennom sine velutviklede transnasjonale nettverk er de i stand til å dra nytte av situasjonen, uten å miste den grunnleggende tryggheten tilhørighet til Norge gir.

Gjennom transnasjonale ekteskap knyttes familier sammen. En slektnings venn er også din venn, og forventninger og forpliktelser tilsvarende, for eksempel når det gjelder hjelp til å komme i jobb. Som noen informanter poengterte, kan dette gi flere økonomiske muligheter.

Et eksempel i så måte er Faith som kom til Norge som femåring. Etter å ha jobbet mange år i norsk restaurantbransje bestemte han seg for å flytte med kone og barn til Tyrkia. Der skal han sammen med en fetter åpne en egen restaurant.

Fatih er overbevist om at familien vil kunne leve godt på driften, mye fordi han har utdannelses- og erfaringsbakgrunn fra Norge:

– Blant tyrkere har Norge godt rykte. Folk vil ønske å spise på restauranten fordi de vil tenke at de vil få kvalitet, forteller han.

Det at Fatih er gift med en førskolelærer fra Tyrkia utgjør, i følge ham selv, en verdifull ressurs når familien nå skal flytte dit. Det vil ikke være noe problem for henne å få jobb. Barna vil i begynnelsen bli passet på av morens søster som også har barn på samme alder.

– Siden kona mi er godt kjent med utdannelsessystemet der nede, vet hun hvilke skoler som er de beste for ungene. Jeg er ikke bekymret for dem. De har jo allerede tyrkisk som morsmål, og er vant til den tyrkiske kulturen, forklarer han.

På spørsmål om hva de vil gjøre om forretningen allikevel skulle vise seg å gå dårlig, svarer Fatih:

– Ja, da kan vi jo alltids flytte tilbake til Norge igjen. Både jeg og ungene er jo norske statsborgere, og mine foreldre og omtrent hele farsslekta bor her. Som erfaren kokk vil jeg nok alltid kunne få meg jobb igjen. Da jeg sa opp på arbeidsplassen, fikk jeg tilbud om lønnsøkning om jeg ombestemte meg.

Utviklingen i Tyrkia gir økt selvsikkerhet i Norge

“Hjemland og mottakerland”, skriver Sandrup, “er en sammenhengende arena for sosial handling”. Det som skjer i opprinnelseslandet er derfor av stor betydning for livet i Norge.

Antropologen har lagt merke til at mye har forandret seg i drabantbyen sammenlignet med 1996/97 da hun var der på feltarbeid for første gang. Folk trives bedre på stedet, og konfliktene mellom naboer, slektninger og mellom foreldre og ungdom syntes mer sjeldne.

For å forstå disse forandringene må vi se til Tyrkia. For mange norsktyrkere med landsbybakgrunn, spesielt kvinner, representerer nemlig den nyere politiske utviklingen i Tyrkia økt selvsikkerhet, viser antropologen i avhandlingen. Under Erdoğan og AKPs regjeringstid er religion igjen blitt satt på den politiske dagsordenen. Fra å være et synonym for det umoderne og ”bondske”, er i dag tildekking etter nye islamske forskrifter blitt svært populært, også i høyere sosiale lag. Türban er blitt et symbol på høy moral og sterk personlighet, utdannelse og modernitet.

– Denne symbolikken appellerer sterkt også til norsktyrkiske kvinner. For mange fremstår türban rett og slett som ”girl power”, forklarer antropologen.

Dessuten, påpeker informantene, bidro Erdoğan og AKP til å styrke Tyrkias posisjon internasjonalt. Flere av Sandrups informanter påpekte at Vesten nå har fått øynene opp for Tyrkias økende maktposisjon, bla. eksemplifisert ved Erdoğans trussel om å trekke Tyrkia ut av gassrørsamarbeidet om ikke EU fikk fortgang i medlemskapsforhandlingene. Eller da han stormet ut av World Economic Forum i Davos i 2009 som protest mot Israels angrep mot Gaza.

– Nå er vi luta lei av å bli sett ned på av Europa. Det Erdoğan gjorde, var noe alle tyrkere ville ønsket å gjøre. Han viste at ingen bør latterliggjøre Tyrkia mer, sier norsktyrkiske Şenol.

Endringer i Norge

Nå er det likevel ikke slik at alt blir uforandret overtatt fra Tyrkia. Antropologen oppdaget både kontinuitet og endring.

Therese Sandrup fant ut at unge voksne går inn for mer likestilling i hjemmet. De ønsker blant annet å ”avkjønne” arbeidsoppgaver hjemme.

– Jeg tar det som helt naturlig at også jeg må utføre husarbeid og lage mat, sier Ferit som også ønsker å delta mer aktivt i oppdragelsen av egne barn enn det hans far gjorde.

Også flere eldre førstegenerasjonsforeldre synes dette er en positiv utvikling.

Antropologen har registrert et utvidet handlingsrom for de yngre. Det stilles spørsmålstegn ved en tilsynelatende automatikk i de eldres ”vetorett”. Hun skriver om selvstendiggjøring av barn og unge, større frihet ved valg av ektefelle etc.

Holdninger til kjønnsroller og seksualmoral viser likevel en viss standhaftighet.

– Både kvinner og menn mener, at små barn bør passes av familiens kvinner. Det å overlate barn under tre år i en barnehages varetekt, betegnes som svært “fjernt” fra tyrkisk kultur, forteller antropologen.

– Jeg har også ofte hørt unge jenter påpeke at “norsk ungdomsliv”, med fester, alkohol, kjæresteri og lite fokus på familien, er svært lite “tyrkisk”, avslutter forskeren.

 

Se også:

Informasjon om disputasen

Drar til Tyrkia for å forstå Norge (Intervju med Therese Sandrup 17.8.2006)

Av Lorenz Khazaleh
Publisert 28. mai 2013 15:59 - Sist endret 10. okt. 2013 10:54