Tale ved kreering av ny doktorer ved UiO

21. september kreerte Universitetet i Oslo 61 nye doktorer i vår aula i en høytidelig seremoni. Her er min tale til kandidatene, deres veiledere, familie og venner.

Det er fantastisk å stå her i dag, og få lov å feire dere alle sammen. Dette er min første kreeringsseremoni som rektor, - en stor glede og en stor ære. En ære jeg ikke kunne forestille meg da jeg selv disputerte, for nesten 30 år siden.

Så: Gratulerer! Dere har nå fått den høyeste utdannelsen dere kan få i Norge, og det ved Norges beste universitet.

Underveis i arbeidet med doktorgraden har noen av dere helt sikkert opplevd veilederen deres som både krevende og utfordrende. Kanskje for travel, kanskje ikke like engasjert som dere selv var? Det virker muligens ikke slik mens det står på, men jeg kan love dere at alle veiledere, meg selv inkludert, setter dere – doktorene de har veiledet – høyt opp på egen CV. Selv har jeg en slide med dem jeg har veiledet, og hvor i verden de er nå. Det er noe jeg viser frem med stor stolthet!

I USA er hvem man har veiledet, og hvor de er endt opp svært viktig når man søker jobb. Med andre ord; det er ikke bare vitenskapen som teller, men også det å investere i fremtidige generasjoner.

Som veileder får vi privilegiet av å være med å utvikle dere som vitenskapere og fagpersoner. Et viktig og gledelig tillegg, som ofte setter sterke spor etter seg, er å få lov til å bli godt kjent med dere - de vi har fått æren av å veilede. Vi får bli kjent med dere som mennesker. Bli kjent med personen, og dele gleder og bekymringer. Vi blir både boss og buddy. Derfor er vi veiledere nesten like nervøse som dere kandidater selv under disputasen. Det har i alle fall jeg vært, til tross for at jeg har forsøkt å skjule det godt fra «mine» doktorer. Jeg vet at det i salen her i dag sitter mange stolte veiledere. Gratulerer til hver og en av dere også – og tusen takk for innsatsen!

Min gode venn, Truls Norby, pleier å si at når dagen er der og disputasen er avholdt, og vi som veiledere får møte kandidatens familie og venner - da skjønner vi ofte mye om det mennesket vi har veiledet. Det faller ofte en del brikker på plass… Det er virkelig noe med eplet og stammen.

Derfor skal også foreldre, kjærester og venner ha en stor takk og gratulasjon i dag. Dere som har vært med å bygge doktoren med støtte, tålmodighet og forståelse. Dere er - og skal være stolte i dag. Det er av og til, til tross for teamarbeid i mange fagmiljøer, en ensom jobb å bli doktor. Dere har bidratt til at ensomheten ikke har blitt for stor. Mange av dere har dratt en ekstra stor del av lasset hjemme mens doktorgraden har vært i innspurten. Mange av dere har kanskje ikke sett så mye til dagens doktorer like mye som dere skulle ønske i det siste. På vegne av UiO og samfunnet for øvrig vil jeg forsikre dere om at forsakelsen ikke har vært fånyttes. Vi trenger den kompetansen og innsikten som dagens doktorer har jobbet frem.

Gjennom tiden har våre doktorer bidratt til å utvikle ikke bare Norge som nasjon, men også samfunnet globalt sett. Vitenskapen kjenner ingen grenser, og det reflekteres heldigvis også her i dag. Akademia er per definisjon global, og bare uten grenser kan kunnskap utvikles.

Da jeg disputerte i 1988 ble det uteksaminert 110 doktorer i hele Norge. Av dem var det bare ni kvinner. I fjor uteksaminert vi i Norge 1316 doktorer, om lag halvparten var kvinner. Det har gått fra total mannsdominans til et flertall kvinnelige doktorer på mange fagfelt. Vi har gått fra hovedsakelig nasjonale kandidater til betydelig internasjonalisering. Denne positive utviklingen skaper mangfold i akademia, det beriker oss gjennom både faglig og kulturell utvikling.

For å få et innblikk i doktorgradsutdanningens historie ved UiO, har jeg spurt en av våre nestorer. Professor emerita Karin Gundersen forteller fra Det humanistiske fakultet:

«Ved HF i Oslo begynte vi med organisert forskerutdanning i 1986. Det var helt nødvendig, fordi systemet vi hadde hatt før den tid var anarkistisk: Det var frivillig å ha veileder (forutsatt at man fant noen som ville veilede), avhandlinger ble ofte bare halvferdige, og de som ble innlevert risikerte å bli refusert. Dette skjedde iblant, og da hadde man kastet bort mange års arbeid i ensomhet på et nordvendt kvistværelse på Hønefoss, som daværende dekan Sivert Langholm pleide å si.

Hensikten var altså å heve kvaliteten på avhandlingens teoretiske og metodiske komponenter, sikre at stipendiaten var à jour med fagets aktuelle tendenser og forskningsfront, og at det vitenskapelige håndverket (inkludert etikk og akribi) var under kontroll. Å mestre alt dette hadde til da vært den enkeltes eget ansvar

Dere som sitter her i salen vet jo at det er en umulig oppgave. Karin Gundersen forteller videre at:

«… bonus-effekten av å opprette en organisert forskerutdanning både på lokalt og på nasjonalt plan var forskerutdanningens miljøskapende kraft. Stipendiatene ble kjent med hverandre og hverandres prosjekter, de utvekslet erfaringer og etablerte kontaktnett

Gundersen understreker her det som gjelder i akademia så vel som i livet generelt. No Man Is An Island, som John Donne sa det. Å jobbe seg frem til en doktorgrad kan nok være ensomt arbeid, men det gjøres allikevel aldri alene. En følelse av fellesskap er avgjørende skal man lykkes med å komme helt i mål.

Det har vært forsket på hva som må til for å lykkes med nettopp dette. Hvilke faktorer er det som gjør at noen klarer å stå løpet ut og «får kransen», som Bibelen kaller det, mens andre gir opp underveis? Evnen til å takle lange dager og søvnløse netter kan ikke alene være forklaringen på suksess i en forskerutdanning.

Noen analyser av internasjonal forskning på hva som skal til for å lykkes har konkludert med følgende:

Nei, suksess avhenger ikke av kjønn, sosial bakgrunn, eller fysisk lokalisering (målt i avstand fra kontorplass til shoppingmuligheter). Denne type variabler har heldigvis liten forklaringskraft. Og det skal vi være glade for. I UiOs spede oppstart, mens vi fortsatt het Det Kongelige Fredriks Universitet, var det etter sigende avstand til punsj-bollene som avgjorde akademisk suksess.

Heller ikke finansiering eller lønn kan forklare alt – i alle fall spriker resultatene her litt. Er det så slik at suksess avhenger av personligheten til den enkelte doktorgradsstipendiat? Tja – dere må i alle fall evne å stå i frustrasjoner! En studie blant amerikanske Ph.D.-studenter i psykologi antyder at graden av perfeksjonisme har en signifikant effekt på det å fullføre Ph.D.-graden. Negativ, vel å merke. Jeg vet ikke helt om jeg her i vår fantastiske og ærverdige aula tør sitere Anita Khron Traaseths på hennes boktittel. Det får være godt nok for de "svina" sier hun - med referanse til de som skal vurdere hennes arbeid. Litt uakademisk, kanskje. Men det er noe med "godt nok"!

To faktorer står derimot igjen som avgjørende for at doktorgraden skal innkasseres. Den første er kvaliteten på det faglige miljøet. MEN – og jeg siterer:

«The single most frequently occurring finding: degree and quality of contact between doctoral student and his or her advisor.»

Vi skal altså tilbake til veilederne igjen, og kvaliteten på kontakten mellom doktorgradsstudenten og veilederen. Det er med andre ord ikke uten grunn at vi som har æren av å være veiledere med stolthet fører deres suksesser opp på vår egen CV.

Til syvende og sist er det allikevel deres egen innsats, harde arbeid og faglige refleksjoner som har ført dere hit i dag. Så klapp dere selv på skulderen, nyt feiringen sammen med de som har stått dere bi i prosessen – og gi dere selv en skikkelig applaus! Det har dere fortjent.

Gratulerer med dagen!

Av rektor Svein Stølen
Publisert 22. sep. 2017 12:19 - Sist endret 22. sep. 2017 12:19
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere