Tall som teller - teller tall?

Politikk og innsikt i hva som fungerer, må basere seg på de beste data vi er i stand til å innhente og analysere, og det er mange ting som må vurderes samtidig. Dette skriver Administrerende direktør i Norges forskningsråd John-Arne Røttingen i forordet til «jubileumsutgaven» av Indikatorrapporten. Indikatorrapporten presenterer en samling av indikatorer, statistikk og analyser av det norske forsknings og innovasjonssystemet. Utfordringen er at indikatorbatteriet ikke reflekterer forskningen og forskningens samfunnseffekt på en måte som er tilfredsstillende i 2017.

En kortversjon av denne bloggen ble publisert i Morgenbladet 17. november.

Vi trenger indikatorer - men de riktige!

Dagens «oppmåling» av vitenskap og teknologi er i stor grad en arv fra en amerikansk statistikkutvikling på 1950-tallet. Basert på denne tidlige aktiviteten utviklet OECD på 60-tallet ett internasjonalt indikatorsett. Disse indikatorene har hatt og har fortsatt stor betydning for utformingen av vår forsknings- og innovasjonspolitikk. 

Dette er for så vidt bra. Det er ingen tvil om at vi trenger indikatorer (det betyr ikke at vi ønsker å knytte universitetenes basisbevilgning til disse). Vi vet mye mer med kvantitative indikatorer enn uten dem. Dette gjelder ikke bare i FoU-politikken. Generelt er utviklingen av ny politikk avhengig av «oppmåling». Dette gjelder i skolepolitikken, den økonomisk politikken, arbeidsmarkedspolitikken osv. Vi kan knapt fungere uten indikatorer. Ulempen er selvsagt den store effekten disse indikatorene får. Det som ikke måles ‘er’ ikke. Dette fordi indikatorer og statistikk har en sterk politisk kraft – politikere og, for vår del, forskningspolitiske aktører «binder seg til masten» ved å forplikte seg til å nå gitte verdier på kvantitative mål.

Gitt dette, er det viktig at vi innser at statistiske kategorier og indikatorer representerer et «frosset» begrepsapparat og virkelighetsforståelse. Valgene som gjøres når indikatorbatteriet fastsettes gir en innebygget forståelse av hva som er de relevante deler av kunnskapssystemet. Siden oppdragsgiverne ofte ønsker å måle endring over tid vil det alltid utvikles en betydelig motvilje mot endringer i dette indikatorbatteriet. Igjen er det ikke vanskelig å forstå argumentene, men når vi vet at OECD understreker at indikatorer som måler vitenskap og teknologi demonstrerer «styrker og svakheter» og kan fungere som tidlige varsler for trender som kan hemme evnen til å møte nasjonens behov (Godin 2003: 681), så ser vi alvoret. Det vi måler med et sett av indikatorer blir ikke nøytralt, men påvirker fordelingen av ressurser og utviklingen av virkemidler i forskningspolitikken. 

Konklusjonen er for oss klar. Settet av indikatorerer, indikatorbatteriet, er for viktig til ikke å røktes. Og vi mener at indikatorene og statistikken som benyttes i NFRs indikatorrapport reflekterer ett verdensbilde som er mistilpasset det nasjonale og globale kunnskapssystemet anno 2017.  

Det er flere deler av denne rapporten, som forventelig har stor innflytelse på norsk forsknings- og innovasjonspolitikk, som må forbedres radikalt. Dette kan illustreres ved to eksempler som tydeliggjør hva rapporten ikke reflekterer.

Norges publisering og siteringsprofil

Under hovedoverskriften resultater og effekter av FoU og innovasjon presenteres Norges publiserings- og siteringsprofil i en tabell helt innledningsvis. Her kan vi lære om relativ endring i publiseringsvolumet de siste 20 år innen så spesialiserte fagfelt som zoologi og botanikk. Store fagområder med betydelige samfunnseffekter som humaniora, juss og utdanningsvitenskap er på den annen side fraværende både i tabellen og i indikatorrapporten som helhet. Dette er problematisert i rapporten, men nå er tiden moden for å gå to skritt videre. Dette må ikke bare problematiseres, det må endres.

Kunnskapsdeling og samarbeid

Under denne overskriften fremheves og tydeliggjøres statistikk for samarbeid mellom FoU-miljøer og næringslivet. Samarbeid og kunnskapsutveksling med offentlig sektor og forvaltning er derimot usynliggjort. At dette er problematisk illustreres godt ved årets Høstkonferanse i Partnerforum. Reformer som kommer, og reformer som går var tema i dette viktige samarbeidet mellom Handelshøyskolen BI og UiO og 20 statlige partnere. Formålet er formidling, utveksling og utvikling av kunnskap. Dette anser vi som en svært sentral del av UiOs samfunnsansvar, og dette samfunnsansvaret burde vært synliggjort i Norges forskningsråds indikatorrapport. 

Det er dessverre slett ikke sikkert at revisjoner av internasjonale indikatorer for innovasjon – som f.eks. EUs siste innovasjonsindikator bringer oss nærmere en mer adekvat målestokk for samfunnseffekt og resultat av forskningen. 

Dette er to isolerte, konkrete eksempler. Vår konklusjon er at Indikatorrapporten snarest må moderniseres og oppdateres. Det første spørsmålet som må besvares er formålet med Indikatorrapporten. Hva skal den brukes til? Det er på tide å reflektere over den virkelighets og systemforståelsen som ligger innebakt i rapporten – er den ment å fange opp utviklingstrekk og tilstanden i det norske forsknings- innovasjonssystemet i vid forstand? Da må den i så fall dekke bredere spektrum av fagfelt, resultater og samfunnseffekter? Om den ikke skal dekke alle fagfelt, hvordan settes rammene, og hvordan kommuniseres begrensningene på en måte som ivaretar fag som faller utenfor i videre politiske prosesser. 

Vi har tid til å utvikle et modernisert indikatorbatteri

Det er relevant å reflektere over hvor ofte en slik rapport er påkrevd. Utviklingen over tid er begrenset. Kanskje er en treårs syklus tilstrekkelig. Det gir tid til å utvikle ett nytt sett av indikatorer som måler det vi ønsker å måle. Hensynet til å få til statistiske tidsserier kan ikke få trumfe behovet for å revidere hvordan vi måler opp verden. Så får politikerne svare på om vi de ønsker indikatorer for hele eller deler av forskning, utvikling og innovasjonssystemet. Er det ikke en selvfølge at vi vil se kunnskapssystemets samfunnseffekt i hele bredden av vår aktivitet?

Det må være like viktig å bidra til å lage kunnskapsgrunnlaget for en viktig politisk beslutning eller utvikling av nytt lovverk, som å samarbeide med en privat bedrift, eller registrere et patent. Men slik indikatorrapporten er skrudd sammen blir ikke akademias bidrag til det førstnevnte anerkjent som et samfunnsbidrag. Dersom forskningssamarbeid med næringslivet og patentregistrering er det eneste som teller uthules universitetenes rolle. Dét ville være et problem for landet vårt.

Kandidatene vår viktigste samfunnseffekt

For oss er det dessuten innlysende at koplingen av forskning og utdanning er den viktigste problemstillingen for UiO i dag. Vi vet at studentene er den fremste formidleren av kunnskap, ideer og nye innovasjoner til samfunnet. Hvordan kan dette reflekteres langt mer konkret i en ny og modernisert Indikatorrapport?

Av Svein Stølen og Åse Gornitzka
Publisert 18. nov. 2017 08:40 - Sist endret 18. nov. 2017 08:49
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere