SFF-ordningen har satt dype spor

Ordningen med Sentere for fremragende forskning (SFF) har hevet kvaliteten i norsk forskning betydelig, og er kanskje den viktigste forskningspolitiske nyvinningen som har blitt introdusert de siste 20 årene. Det å svekke SFF-ordningen er en svært dårlig ide. Det blir helt feil å fjerne konkurranseelementet som et virkemiddel for å få frem toppforskningsmiljøer. Heller enn å introdusere nye virkemidler må SFF-ordningen hegnes om og videreutvikles.

Nils Chr. Stenseth, Aslak Tveito, May-Bitt og Edvard Moser etterlyser i Dagbladet 27. februar virkemidler for å utvikle varige toppforskningsmiljøer, som går utover de ti årene som SFF-ordningen varer i dag. Vi er enige i at langsiktighet er viktig i forskning og at vi må sørge for å ta ut gevinstene av våre SFFer. Dette er høyt på UiOs agenda.

Varige effekter fra Sentere for fremragende forskning

Langsiktighet er viktig i forskning og vi må sørge for å ta ut gevinstene av våre SFFer. Det gjør vi da også. La meg hente tre eksempler fra de nå totalt 18 SFFene ved UiO. Det hyppig feirede digitaliseringsinitiativet Computing in Science Education (CSE) er i all hovedsak et resultat av Center for Mathematics for Applications (CMA). CSE er hovedtema i et nytt Senter for Fremragende Utdanning og et helt sentral element i en pågående utdanningsrevolusjon. Ni unge forskertalenter fra Centre for Theoretical and Computational Chemistry (CTCC) har fått faste jobber ved internasjonale forskningsuniversiteter, og senterets 800 publikasjoner er blitt sitert mer enn 13000 ganger. Det er internasjonalt gjennomslag! Centre for Immuneregulation (CIR) har koplet grunnleggende forskning, innovasjon og entreprenørskap og gitt spin-out selskaper som Nextera AS og Vaccibody AS. Det å injisere et SFF inn i universitetet har sterke, varierte og varige effekter.

Konkurransen i norsk forskning er i dag hard, så hard at selv svært gode forskningmiljøer ikke når frem. Trøsten får være at SFFene er arnesteder for flere nye sentere, og at antallet priser og prestisjetunge ERC-tildelinger er betydelig. Flere SFF sentere har ført til nye.

Vi kan utnytte SFF ordningen bedre. Ved UiO er derfor SFF-ordningen tema for vårt styreseminar i mai. Spørsmålet er; hvordan kan vi i enda større grad sørge for at SFFene setter dype og varige spor. Vi er og skal være vårt ansvar bevist.

Effekten av SFFer ved Medfak

To eksempler på hvordan effekten av SFFer på Det medisinske fakultet:

Under overskriften «En suksesshistorie» skriver MedFak om Center for Cancer Biomedicine:

CCB er avsluttet, men det betyr ikke at kompetansen forsvinner. Flere av senterets ansatte vil fortsette i et nytt SFF ledet av Harald Stenmark, Senter for kreftcelle-reprogrammering (CanCell). Også de andre gruppelederne er alle involvert i nye og ambisiøse prosjekter innen kreftforskning, og videreutvikler kunnskap og forskningsfunn fra CCB.

– Dette bekrefter hvordan CCB har hatt stor påvirkning på forskning i Norge. Det har vært ti fantastiske år med forskning av høy kvalitet kombinert med entusiasme og et veldig hyggelig arbeidsmiljø. Dette vil vi takke alle som har vært involvert i CCB for, avslutter Stenmark.

MedFak har intervjuet senterleder og skrevet om Centre for Immuneregulation under tittelen «En fantastisk reise»:

– Jeg må innrømme at det er litt trist at senteret ikke kan fortsette, sier Sollid. CIR har blitt et svært velfungerende senter som nyter stor internasjonal anerkjennelse.

Men selv om SFFet avsluttes skal kompetansen beholdes. CIR får status som “Scientific Excellence Research Thematic Area” (SERTA) forskningsnettverk, noe som innebærer to faste vitenskapelige stillinger og noe finansiell støtte. Den finansielle støtten skal gå til å opprette et 5-årig program som skal i vareta de mest suksessfulle strategiske tiltakene i CIR. CIRs aktivitet fases ellers inn i fakultetets og sykehusets forskning. 

– Fakultetet er stolte over å ha vært vertsinstitusjon for CIR, sier prodekan for forsking og innovasjon, Hilde Nebb. – Det har vært inspirerende å følge og suksessen til senteret. Selv om senterperioden nå er over kan vi trygt feire det senteret har bygget opp gjennom disse ti årene.

De beste forskningsmiljøene må integreres bedre

For oss er konklusjonen klar: Å skille ut de beste forskingsmiljøene fra universitetene, er å gå baklengs inn i fremtiden. Vi trenger snarere å integrere dem enda bedre i universitetene, og styrke koblingen mellom toppforskning og utdanning. Å opprette noen få forskningslaboratorier frikoblet fra universitetene vil svekke både universitetene og toppforskningen. Ikke minst vil det være et skritt i motsatt retning av hva sektoren ellers har gått i de siste årene – hvor målet har vært å bygge større og mer robuste forskningsmiljøer.


En kortere versjon av teksten er publisert i Dagbladet 13. mars

Av rektor Svein Stølen og viserektor Åse Gornitzka
Publisert 13. mars 2018 13:09 - Sist endret 15. mars 2018 08:39
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere

 Rektorteamet. Foto: © UiO/Anders Lien

Rektorbloggen

#UiOiSamspill

Vårt ønske er at UiO styrker sin evne til samspill internt og eksternt. Målet er å utnytte den enestående posisjonen vi har som hovedstadsuniversitet i en av de mest kunnskapsintensive regionene i Europa.

I Rektorbloggen skriver vi om saker av stor betydning for UiO.