Internasjonale studenter – i et globalt perspektiv

Internasjonale studenter – en ressurs for Norge. Dette var temaet for gårsdagens møte på Handelshøyskolen BI – et møte som ble arrangert av BI i samarbeid med Senter for Internasjonalisering av utdanning (SIU). Norge mangler en nasjonal strategi for rekruttering av internasjonale studenter. Trenger vi en slik strategi? I så fall: Hvordan bør en slik strategi være skrudd sammen?

Svaret på det siste spørsmålet ligger i svaret på et annet spørsmål: Hvorfor skal vi satse på internasjonal rekruttering?

Internasjonal rekruttering er avgjørende for at våre høyere utdanningsinstitusjoner kan holde kvalitetsfanen høyt hevet – innen utdanning så vel som forskning. Dette kan alle enes om. Men uenigheten begynner når vi går ett skritt videre og prøver å definere kvalitet i en internasjonaliseringskontekst. Skal vi primært satse på rekruttering fra institusjoner som skårer høyt på universitetsrangeringer og internasjonalt omdømme? Eller blir slike seleksjonskriterier for snevre?

Svaret på siste spørsmål er et ubetinget JA. Selvsagt skal vi dra nytte av godt samarbeid med partneruniversiteter i USA, Europa og BRICS-landene. Men vi kan ikke svare på vårt samfunnsoppdrag om vi ikke også samarbeider med land i det globale sør - selv om mange av disse landene ikke kan skryte av å ha universiteter nær listetoppen av Shanghai eller THE.   

Faktisk er vi helt avhengige av perspektivene fra det globale sør for å kunne ivareta det samfunnsoppdraget vi er pålagt. Noen av de aller største utfordringene i moderne forskning ligger på det globale nivå – innen klima, konflikt, ekstremisme, ulikheter og helse. Det er her vi finner driverne for de flyktningstrømmene og migrasjonsbølgene vi ser i dag og vil se i morgen. Hvordan skal vi forstå disse utfordringene dersom vi ikke åpner grensene for talent og perspektiver, også fra det globale sør?

Jeg har nylig sett dette på nært hold i mitt eget arbeid. The Lancet-University of Oslo Commission on Global Governance for Health – en kommisjon jeg ledet og som publiserte sin rapport i fjor – ville ikke ha fungert uten deltagelse av forskere og studenter fra det globale sør. De dypereliggende årsakene til verdens helseulikheter ville ikke ha blitt identifisert og belyst uten det intellektuelle bidraget fra dem som har blitt stående utenfor de fremskrittene vi nå nyter godt av i den vestlige verden.  

For fagmiljøer ved UiO kan opphøret av kvoteordningen bety at vi ikke lenger kan ha klasserom med studenter fra det globale sør.  Følgelig svekkes motivasjon og muligheter for å jobbe med store, vanskelige og sensitive globale spørsmål – slik som problemene knyttet til HIV/AIDS.

Masterprogrammet i internasjonal helse ved Det medisinske fakultet er et av flere UiO-programmer som har hatt stor glede og nytte av kvoteordningen. Et eksempel: Studiet har hatt mellom 10-12 kvotestudenter fra Gambia i løpet av de knapt tjue årene det har eksistert. Så å si alle disse studentene har vendt tilbake til hjemlandet etter fullført mastergrad eller doktorgrad. En av studentene, Dr. Mamady Cham, returnerte til hjemlandet. Han ble Gambias helsedirektør og er nå direktør på landets største sykehus. Som student hos oss styrket han vårt internasjonale klasserom. Nå bidrar han til styrking av helsetjenesten i eget land.

Genuin internasjonalisering er nettopp dette: Vinn-vinn. Land skal tjene på internasjonalisering både ved å sende studenter ut og ved å rekruttere studenter inn. Det er denne symmetrien som må reflekteres i en eventuell nasjonal strategi for rekruttering. Vi må ikke se oss blinde på hvordan rekruttering av internasjonale studenter – på kort sikt - kan styrke vår egen økonomi og vårt eget næringsliv. Strategien må ha et videre og mer langsiktig perspektiv og ta utgangspunkt i hvordan internasjonalisering kan skape tillit samt kulturell og språklig forståelse over landegrensene. Derfor er kvoteordningen viktig. Derfor må det ikke bygges akademiske grensehindringer ved innføring av skolepenger eller siling av internasjonale studenter gjennom tematiske føringer. Derfor må vi nå gjøre det vi kan for å integrere i våre egne studieløp de flyktningene som har fått avbrutt sine studier på grunn av konflikt og krig.   

Selvsagt skal vi som institusjon og Norge som nasjon dra nytte av internasjonale studenter. Men dette kan ikke bli den eneste motivasjonen og det eneste premisset for en nasjonal rekrutteringsstrategi. Vi skal bidra til den globale kunnskapsallmenningen og kompetansebyggingen. Perspektivet må være globalt. Slik universitetenes perspektiv alltid må være.  

Mitt innlegg om kvoteordningen I Dagsavisen:

http://nyemeninger.no/alle_meninger/cat1003/subcat1013/thread314510/#post_314510

Publisert 27. okt. 2015 12:21 - Sist endret 4. mai 2016 10:49
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere