Vi må åpne for Open access

I Aftenposten 2. november tar Michael Bretthauer og Erlend Hem til orde for en mer kritisk holdning overfor «Open Access-bevegelsen».  Ja visst skal vi være kritisk, men det skal vi også være overfor det tradisjonelle publiseringssystemet. Åpen tilgang - open access - er kommet for å bli. Og bra er det.

Universitetet i Oslo skal ha et globalt engasjement. Dette betyr at vi må bevege publiseringsverdenen i retning av åpen tilgang. Det er også i vår egen interesse – som forskere – at det vi publiserer faktisk kommer fram til alle de som trenger kunnskapen og som har nytte av den. Kunnskap bør være et fellesgode. Dette er langt ifra en ny tanke. Allerede Vannevar Bush mente at alle burde kunne drikke fritt fra “the pool of knowledge”. Hans rapport Science – the Endless Frontier fra 1945 – som var med på å bane veien for USAs forskningshegemoni etter krigen - var tydelig på at universitetene måtte bidra til en kunnskapsallmenning tilgjengelig for alle.

Open Access er ikke en «bevegelse», men en måte å publisere på som fjerner den betalingsmuren som i dag gjør tilgang til forskningsresultater avhengig av leserens betalingsevne.  I Norge kan det dreie seg om forskningsresultater som leserne selv har vært med å finansiere via skatteseddelen. Snakker vi om det globale samfunnet, så betyr betalingsmuren at forskningsresultater ikke kommer fram til fattige land og til institusjoner som ikke kan holde seg med dyre abonnementer.  Gjennom åpen tilgang fjerner vi en urettferdighet som holder utviklingen tilbake.

Derfor er Open Access en villet politikk og et krav fra nasjonale myndigheter og EU.

Det stemmer ikke at det er «forfatterne som tar regningen», slik Bretthauer og Hem skriver. Mange av tidsskriftene krever ikke betaling fra forfatterne, og når betaling kreves kan det være forskningsråd eller institusjonene selv som betaler for publikasjonsprosessen - ofte via dedikerte fond. Det utvikles hele tiden nye og bedre måter å organisere finansieringen på, som et alternativ til betalingsmuren.

Seriøse Open Access-journaler har god kvalitetssikring, på lik linje med veletablerte tidsskrift. Andre holder ikke nødvendig kvalitet.  Det er rom for forbedring. Men dette betyr ikke at vi skal stoppe utviklingen og gå tilbake til betalingsmuren.  Dette ville være å helle barnet ut med badevannet.

Noen nye aktører utnytter svakhetene i det digitale publiseringssystemet og produserer det vi best kan kalle røvertidsskrifter. Jeg vil tro at alle seriøse forskere styrer unna disse.  Open Access-systemet er langt fra perfekt. Dette betyr allikevel ikke at vi skal stoppe utviklingen mot et mer demokratisk publiseringssystem. Vi må stille like strenge kvalitetskrav til Open Access-publikasjoner som til tradisjonelle forlag. Vi er ikke ukritiske.

Da trykkekunsten ble utviklet for snart 600 år siden var det også motstand og debatt. Trykkekunsten førte til dramatiske endringer i hvordan kunnskap ble spredt og kommunisert. Vi fikk en demokratisering av formidlingen. Det er det samme vi ser i dag, takket være digitalisering, internett og nye finansieringsformer av publisering. Dette er en villet utvikling som vil tjene samfunnet på sikt, både nasjonalt og globalt.

----------

Mitt innlegg om denne saken I Aftenposten idag.

Tidligere blogginnlegg, "Penger og poeng"

Publisert 4. nov. 2015 15:20 - Sist endret 7. juli 2016 14:12

Det er veldig bra at en så profilrt forsker og universitetsleder understreker det viktige og riktige med Open Access. Det er viktig at det kvaliteten på publikasjonene som er det grunnleggende, og at  global tilgjengelighet  er vesentlig for det framtidigen globale bærekraftige kunnskapssamfunnet. Derfor er det bare å applaudere Ottersens klare melding, og  UiOs mandat til tilsatte om OA. Håper denne holdningen etterhvert gjennomsyrer hele sektoren og alle  ledere i universitets og høgskolesektoren.

mihrn@uib.no - 4. nov. 2015 19:31
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere