Er universitetenes nasjonale samfunnsoppdrag truet av internasjonaliseringen?

På tampen av min rektorperiode har vi igjen fått en debatt om internasjonaliseringen av norske universiteter. Det reises spørsmål om internasjonaliseringen har gått for langt og om den truer den faglige bredden og det nasjonale samfunnsoppdraget som et universitet og høyskole har. Og jeg hører til min forbløffelse at det i Senterpartiet diskuteres et forslag om å begrense antallet forskere fra utlandet gjennom kvotering. For en kunnskapsnasjon ville dette være å skyte seg selv i foten.

La meg slå det fast med en gang: Det er kvalifikasjoner som må være avgjørende i en ansettelsesprosess ved et norsk universitet – ikke nasjonalitet. Det ligger dypt innbakt i selve universitetsidéen at vi alle tilhører, skal høste fra og bidra til en internasjonal kunnskapsallmenning. Det å utvikle ny kunnskap er et globalt prosjekt. Intet mindre.

Kvalifikasjonsprinsippet - at kvalifikasjoner og ikke nasjonalitet skal være avgjørende -  må selvsagt ikke hindre universitetene og høyskolene i å ivareta ansvaret for det norske samfunnet. Jeg mener at dette ansvaret best ivaretas nettopp ved å holde seg til kvalifikasjonsprinsippet. I det følgende vil jeg argumentere for dette.

  1. Universitetene må være kvalifiserte og må kunne undervise og forske innen felt som i sitt vesen krever dyp forståelse og kunnskap om norsk og nordisk språk og kultur, og om norsk og nordisk lov og statsforfatning. Å legge slike krav inn i en stillingsutlysning er helt forenlig med kvalifikasjonsprinsippet. Og selvsagt er det slik at denne dype innsikten i det norske og nordiske oftest er å finne blant søkere fra Norge og Norden. Men det finnes også forskere i andre land som gjennom sin forskning har skaffet seg dyp innsikt i den nordiske språk- og kulturkrets. Kvalifikasjonsprinsippet åpner for at disse kan få ansettelse ved norske universiteter og få bidra med nye og friske perspektiver til viktige forskningsområder.  Poenget er at internasjonaliseringen ikke må ses som en desavuering av vår egen språk og kulturkrets. Jeg er tvert imot overbevist om at denne kan berikes av internasjonal kompetanse. Giuliano D’Amico – italiensk statsborger og førsteamanuensis i nordisk litteratur ved NTNU – skriver godt om dette i  Aftenposten.
  2. Kan internasjonaliseringen underminere det norske fagspråk – og det norske språk generelt? Som andre norske universiteter, har Universitetet i Oslo retningslinjer og regelverk som skal hindre at dette skjer. UiOs språkpolitiske retningslinjer sier at norsk skal ivaretas som hovedspråk, samtidig som det tilrettelegges for språklig mangfold, hvor engelsk er det primære fremmedspråket. Universitetet skal ivareta og utvikle bruk av norsk språk og fagterminologi. Retningslinjene åpner for fleksibilitet og utstrakt autonomi til fagmiljøene: Engelsk eller andre fremmedspråk skal brukes i de sammenhenger der det er faglig hensiktsmessig eller nødvendig, og vitenskapelig publisering skal skje på det språket som er mest relevant for den enkelte vitenskapelig ansatte. Det slås fast at norsk er hovedspråket i undervisningen og at norsk, svensk og dansk regnes som likeverdige undervisningsspråk. Utover de språkpolitiske retningslinjene gjelder selvsagt Mållovens bestemmelser.
  3. Som en logisk konsekvens av punktet ovenfor er hovedregelen at den ansatte skal lære seg norsk innen to år etter ansettelsen. En typisk formulering er denne: "If an appointee is not fluent in a Scandinavian language, the appointee will be expected within a two-year period to learn sufficient Norwegian to be able to participate actively in all functions the position may involve."
  4. Vil internasjonaliseringen gjøre det vanskeligere for norske kandidater å oppnå fast stilling ved norske universiteter? Ja, selvsagt, og dette vil naturligvis kunne oppfattes som negativt for den enkelte. Men akademia styrkes av mobilitet, og mange av våre egne forskere reiser utenlands for å konkurrere med lokale søkere der. Skulle vi finne på å legge et tak på antallet utenlandske forskere til Norge vil vi måtte finne oss i at et tilsvarende tak blir lagt på antall norske forskere som får tilgang på stillinger ved utenlandske universiteter.
  5. Vil rekrutteringen av norske talenter til norske universiteter bli svekket ved at det er stor internasjonal konkurranse om stillingene? Jeg tror det motsatte er tilfellet. Forskere trekkes til de fagmiljøene som holder høyt nivå og som har veletablerte internasjonale nettverk. De vil definitivt ikke trekkes til fagmiljøer som setter nasjonalitet foran kvalitet.  

At kvalifikasjoner skal være avgjørende, og ikke nasjonalitet, kan reise noen dilemmaer, slik vi beskriver i de rekrutteringspolitiske retningslinjene som ble vedtatt av UiOs styre så sent som i juni i år: «Enkelte fakulteter har nasjonale oppgaver og sektoransvar. De fleste av fakultetene har undervisning på norsk, og mange av de ansatte må dermed kunne undervise på norsk. Enkelte fagdisipliner er viktige sektoraktører, hvor de ansatte må ha kunnskap om norske systemer, norsk kontekst og den nasjonale kunnskapsproduksjonen.» Men disse dilemmaene kan ikke løses ved å fravike kvalifikasjonsprinsippet. De kan kun løses ved å la dette prinsippet virke på beste måte, med stor  autonomi for fagmiljøene, og med full respekt for at universitetet skal ivareta det nasjonale ansvaret som lå til grunn for etableringen av det første norske universitet i 1811.

Når vi først går så langt tilbake i tid er det kanskje verdt å minnes hva Nicolai Wergeland sier i sitt skrift Mnemosyne fra 1811, der han trekker opp sin prisbelønte visjon for det første norske universitet. Han slår fast at «..Norges Universitet bør være et af første Rang» og at «Personalet [bør være] udmærket duelige Mænd, ja, om det var muligt at erholde dem, berømte Lærde». Wergeland skriver før likestillingens tid, han bruker ikke ordet internasjonalisering, og han snakker heller ikke om kvalifikasjonsprinsippet. Men ambisjonen om å rekruttere de beste – den er på plass.

Et tankekors til slutt: Flere avisinnlegg i denne debatten advarer om farene ved internasjonalisering. Ingen spør om farene ved renasjonalisering. Det burde de gjøre. For det å renasjonalisere norsk forskning er nettopp dette: Å skyte seg selv i foten.  

Publisert 22. juli 2017 12:18 - Sist endret 24. juli 2017 08:47
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere