Et stadig viktigere spørsmål: Hvordan behandler vi forskningsdata?

Det skjer en stille revolusjon. En revolusjon som stimuleres og muliggjøres av digital teknologi.

Forskningsdata kan nå behandles og gjøres tilgjengelig på en måte som styrker samarbeid, internasjonalisering og demokratisering av vitenskap. Samtidig kan vi forsterke den etiske beredskapen. Hva kan vi gjøre for å utnytte de digitale mulighetene på best mulig måte?

Å åpne for kunnskap

I EU og Horisont 2020 er det nå de tre O-ene som gjelder: Open Innovation, Open Science, and Open to the World. Vi snakker om å innføre en delingskultur som vil komme hele samfunnet til gode. I en verden med store forskjeller innen helse og økonomi bør vi som akademikere og akademiske institusjoner hindre at det i tillegg oppstår økende forskjeller mellom dem som har tilgang på kunnskap, og dem som ikke har det. Det dreier seg ikke bare om å sikre åpen tilgang til artiklene der forskningsdata publiseres, men om å gi tilgang til selve forskningsdataene.

Horisont 2020 har innført bestemmelser om åpen tilgang til forskningsartikler og arbeider nå for åpning av forskningsdata fra 2017. Prosjektet Open Research Data skal sikre at forskningsdata fra prosjekter under Horisont 2020 er «findable, accessible, interoperable and reusable (FAIR)». Akronymet peker på demokratisering av forskning som et bærende element.

Hva gjøres på UiO?

I 2014 opprettet UiO en arbeidsgruppe kalt «Deling og lagring av forskningsdata» med mandat om å kartlegge UiOs rutiner på dette området. Arbeidsgruppen – som ble ledet av forskningsdekan Svein Stølen – leverte rapporten «Dataeksplosjonen – en stor utfordring, og en gedigen mulighet» i mai 2015. Rapporten ble godt mottatt, brukes mye og er som ”pensum” å regne for administrativt personell som arbeider med forskningsdata.

På bakgrunn av rapportens konklusjoner ble det ved UiO opprettet en kompetansegruppe. Denne gruppen har tre oppgaver:

  • Forskningslagring:
    USIT leder arbeidet fr en løsning som skal være tilfredsstillende for majoriteten av UiOs forskere med hensyn til lagring, deling, synkronisering og metadata. Løsningen skal tilfredsstille krav fra Forskningsrådet og EUs FAIR og Open Science. Planen skal være klar til påske 2017.
  • Informasjon:
    Seksjon for forvaltning av forskning og utdanning (SFFU) og Avdeling for fagstøtte (AF) leder arbeidet med å utvikle og drifte nettsider med informasjon om finansiører, datahåndtering, verktøy, innføring i hva forskningsdata er og oversikt over kurs- og kompetansehevende tiltak ved UiO. Blant annet er det informasjon om verktøy som kan brukes for å lage en Data Management Plan som EU-kommisjonen henviser til i sine retningslinjer.
  • Kurs og kompetanseheving:
    Universitetsbiblioteket leder arbeidet for kompetanseheving ved UiO, både hos vitenskapelige ansatte, studenter og administrativt ansatte. Nøkkelord her er kursene i Software Carpentry og Data Carpentry som arrangeres ved UiO. Kursene skal gi forskere kunnskap for å tilfredsstille kravene fra EU-kommisjonen og Horisont 2020 om planer for datahåndtering.

UiO har opprettet et Fagråd for eInfrastruktur som arbeider med utfordringene rundt lagring og håndtering av forskningsdata. Disse utfordringene diskuteres på internasjonalt nivå. UiO ved USIT deltar i EUDAT2020 via Sigma2. EUDAT er et samarbeid mellom 36 datasentere og forskningsinstitusjoner i Europa som arbeider for felles løsninger for datahåndtering. UiO deltar i tre forskjellige Work Packages (Strategy and Policy, Community Requirements, Service Operations) og i en arbeidsgruppe (Sensitive Data). Her gir vi innspill til løsninger for «open data» og «open science».

Visjon om deling

«Open science» var også tema 21. november i fjor da The Guild of Research-Intensive Universities holdt sitt åpningssymposium i Brussel. En av innlederne var António Vicente, Head of Cabinet til EU-kommisær for forskning og innovasjon, Carlos Moedas. Han snakket om planene for en ‘European Open Science Cloud’ (EOSC). Planen er at denne skyen “will offer European researchers and professionals the technology and virtual environment with open and seamless services for storage, management, analysis and re-use of data open across borders and scientific disciplines”.

Det ligger mange utfordringer i det å dele kunnskap og data. Det er utfordringer av teknisk karakter, og det er utfordringer knyttet til sensitive data og rettighetsproblematikk. Nå gjelder det – som institusjon og nasjon – å lede an i taklingen av disse utfordringene. For forskningsdata representerer en enorm ressurs som vil bli en enda større ressurs hvis den deles. Jeg spår at forskeren anno 2030 spør hvordan hun raskest mulig kan dele sine data – og ikke, som i dag, spør hvordan hun raskest mulig kan publisere dem.

Den digitale teknologien gjør at vi omsider kan gjøre til virkelighet den visjonen som ble målbåret av Vannevar Bush i hans rapport Science – the Endless Frontier fra 1945. Denne rapporten var med på å bane veien for USAs forskningshegemoni etter krigen og var tydelig på at universitetene måtte bidra til en kunnskapsallmenning tilgjengelig for alle. Bush mente at dette ville være til det beste både for næringslivet og for samfunnet i stort. Vi burde alle kunne drikke fritt fra «the pool of knowledge». Over 70 år etter Bush kan internett gjøre dette mulig.


Tidligere blogg om open science: Viktige signaler fra EU om Open Access

Open Science‏ (@openscience) på twitter 21. februar:

When someone asks "What is #OpenScience?" and you pause, because you're thinking… http://www.snf.ch/en/researchinFocus/newsroom/Pages/news-160831-horizons-the-elements-of-open-science.aspx

Publisert 21. feb. 2017 13:32 - Sist endret 22. feb. 2017 11:51

Hei, takk for at du setter fokus på de digitale forskningsdataene og hvordan de skal tas vare på i framtiden. I biologi, medisin, geologi og sikkert flere fag er problemet med hvordan vi tar vare på de fysiske dataene etter et forskningsprosjekt et enda større problem. Med fysiske data mener jeg eksemplarene/prøvene/objektene som forskningen er basert på. Digitale data kan forfalskes, eksemplarene/prøvene/objektene er det eneste som kan gjøre at publisert forskning kan gjennomgås i ettertid. I dag skal for eksempel egentlig Naturhistorisk museum ta vare på materiale som det er publisert forskning på i biologi og geologi. Dette skjer i stor grad av egne forskere på museet, men ved resten av Universitetet blir forskningsmateriale oftest bare kastet når prosjektene er over. Etterprøvbarhet som skal være det hederstegnet ved all god forskning er ikke tilstede når alle prøvene kastes når forskningen er publisert eller når forskeren går av med pensjon.

Jørn H. Hurum

Jørn Harald Hurum - 21. feb. 2017 16:23

Bra tekst om viktig tema! Senter for digitalt liv Norge, hvor UiO er med, jobber med FAIR og andre verktøy for datahåndtering i senterets bioteknologi-prosjekter. Les mer på www.digitaltliv.org

 

Gunnar Dick - 21. feb. 2017 22:09

Hei til begge

Takk for kommentarer og lenke! Jørns poeng er meget viktig, og det dreier seg om etterprøvbarhet. Her er det behov for å se på både regelverk og praksis.

 

 

Ole Petter Ottersen - 22. feb. 2017 12:23

En liten opplysning:

I forbindelse med Sudbøsaken var jeg medlem av UiO-arbeidsgruppen som skulle vurdere oppbevaringen og tilgjengeligheten av data. Her tok jeg opp behovet for at også  det  fysiske materialet som lå til grunn for en vitenskapelig avhandling og publikasjon dvs. at det fysiske materialet som var beskrevet, analyser eller syntetisert,  ble oppbevart for  evt. senere etterprøving.  Det ble skrevet at Universitets vitenskaperlige museeer kunne ivareta en slik roille ved tilførsel av ressursser.  - Fint om UiO vil se på et slikt forslag på ny.

Elen Roaldset (tidl. direktør Naturhistorisk museum)

Elen Roaldset - 24. feb. 2017 13:45
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere