OECD anbefaler tydeligere satsing på kvalitet i norsk forskning

OECD har på forespørsel fra Kunnskapsdepartementet foretatt en landgjennomgang som et kunnskapsbidrag til revideringen av Langtidsplanen for forskning og høyere utdanning. En av de viktigste anbefalingene fra OECD er at det må gjøres mer for å dyrke frem fremragende forskningsmiljøer og internasjonalt ledende universiteter.  Dette er et budskap jeg som rektor ved UiO støtter helhjertet opp om.  

Jeg er glad for at OECD er tydelig på at Norge bør ha siktemål om å utvikle noen få universiteter til «top European players.»  OECD ønsker strengere prioriteringer og en innsats for å styrke de kvalitativt beste forskningsmiljøene, i stedet for det OECD mener er en relativt utjevnende fordeling mellom institusjoner. OECD peker her på det jeg ikke nøler med å kalle en fundamental svikt og inkonsistens i norsk forskningspolitikk: At retorikken om kvalitet ikke er fulgt opp av en reell satsing på kvalitet.

La det være klart: Det har vært en realvekst i budsjettene i for vår sektor siden 2005, også for UiO. Det er vi glade for.  Men veksten er skjevfordelt: De store breddeuniversitetene, som også leverer de beste resultatene, har sakket akterut i budsjettutviklingen. UiO har faktisk den laveste budsjettveksten i perioden (+67 %), mens høyskolene og de nye universitetene har best utvikling (+99 %). Se figur.

 

Prosenttallene gjelder nominell utvikling. Gjennomsnittlig har UH-sektoren hatt en bevilgningsvekst i perioden på 85 %. Dagens (2017) organisatoriske inndeling er ført tilbake helt til 2005 og sikrer sammenliknbare tall. Fra 2006 har hele den statlige UH-sektoren hatt en identisk finansieringsmodell; det innebærer at det er de samme finansieringsmekanismene som gjelder for alle institusjoner i den perioden som figuren omhandler.

Konsekvensen av dette – en svak budsjettutvikling, relativt sett, kombinert med et betydelig vedlikeholdsetterslep i vår gamle og historiske eiendomsmasse – er at UiOs handlingsrom krymper.  Det er dette handlingsrommet som er nødvendig for at vi som institusjon skal kunne løfte oss ytterligere og dyrke frem de fremragende miljøene politikerne er enige om at vi skal ha.

La oss se på noen tall som sier mye om den politiske frikoblingen mellom kvalitet og budsjett vi har sett her i Norge.   

UiO mottar 17 prosent av den samlede bevilgningen til UH-sektoren. Samtidig står UiO for nær halvparten av alle landets Sentre for fremragende forskning (10 av 21 i inneværende runde), halvparten av alle landets bevilgninger fra Det europeiske forskningsrådet (ERC) og en tredjedel av alle landets doktorgrader – for å nevne noe. Antall Sentre for fremragende forskning og antall ERC-bevilgninger er vel det nærmeste vi kommer objektive kriterier for kvalitet i grunnforskningen. Universitetsrangeringer har metodeproblemer og er mer basert på skjønn, men sier det samme: UiO er Norges høyest rangerte universitet og det eneste norske universitetet på Thomson Reuters’ liste over Europas mest innovative universiteter.

Skal Norge hevde seg i verdenstoppen innen forskning og høyere utdanning – og skal Norge skape den kunnskapsbasen som trengs for omstilling til en grønnere økonomi - må de statlige bevilgningene premiere dem som leverer de aller beste resultatene. Revisjonen av Langtidsplanen og innretningen av de neste statsbudsjettene må ta høyde for dette.

Jeg var nettopp innom  Kunnskapsdepartementets nettsider. Her står det at «[e]n større andel av den offentlige finansieringen av institusjoner som utfører forskning og høyere utdanning, skal dreies mot toppkvalitet». Nå er det på tide at det blir samsvar mellom ord og handling i norsk forskningspolitikk.


OECD: Norske universiteter trenger mer penger - Forskerforum 13. juni 2017

Publisert 21. juni 2017 16:57 - Sist endret 22. juni 2017 13:17
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere