Samfunnsbyggeren Frederik Holst har et budskap til vår egen tid

Vi bruker mange ressurser på jubileer og markeringer i dagens samfunn. De vellykkede jubileumsmarkeringene er de som hjelper oss til å bedre forstå vår egen tid, og de som kan inspirere og motivere oss den dag i dag. Det er ingen tvil om at markeringen – feiringen – av Norges første doktorgrad (1817) tilfredsstiller disse kriteriene i fullt monn.

Frederik Holst malt av Wilhelm Peters - Universitetsbiblioteket Oslo.

Historien om Frederik Holst og hans doktorgrad tvinger oss til å reflektere rundt universitetets betydning for samfunnet, rundt de store sammenhengene mellom helse, samfunn og politikk, og rundt den tette koblingen mellom de tre samfunnsoppdragene et universitet har: Forskning, utdanning og formidling. Men først av alt: Historien om Frederik Holst og Norges første doktorgrad viser styrken i legevitenskapen når den kobles til et sterkt personlig engasjement for menneske og samfunn.

Legevitenskap i samfunnsbygging

Legevitenskapen på sitt beste er samfunnsbygging tuftet på humanisme og en dyp respekt for et av medisinens viktigste bud: Plikten til å handle. Frederik Holsts møte med den unge, norske nasjonen utløste hos ham en plikt til å handle på vegne av så mange svake grupper i samfunnet: De sinnsyke, de fattige, de fengslede og de som levde under kummerlige hygieniske forhold. For å ivareta plikten til å handle, måtte Holst ha den fremste kunnskap, og han dro utenlands for å hente denne. For å ivareta plikten til å handle, måtte Holst bygge kunnskap her hjemme, og han bidro til å grunnlegge et undervisningssykehus – Rikshospitalet – for å få dette til. For å ivareta plikten til å handle, måtte Holst formidle kunnskapen til samfunnet i stort, og dette gjorde han ved å etablere tidsskriftet Eyr og – gjennom Det norske medicinske Selskab - Norsk Magazin for Legevitenskapen.

Men kanskje viktigst av alt: Holst visste utmerket godt at helse er et spørsmål om politiske prioriteringer og politiske beslutninger. Kunnskap er ikke nok: Kunnskapen må omsettes i politisk handling. Holst bidro til å reformere nasjonens institusjoner og til å bygge nye. Sinnsykevesen, fattigvesen og fengselsvesen ble reformert, og et helsedirektorat ble etablert. Holsts arbeid la også fundamentet for Sunnhetsloven – loven som er kalt norsk samfunnsmedisins grunnlov. Gjennom denne loven ble Holsts utrettelige arbeid forankret og videreført på en måte som vi ser arven etter selv i dag.  

Samfunnsbyggeren Frederik Holst

Holst var en samfunnsbygger i ordets rette forstand. På Universitetsplassen står en statue av Anton Martin Schweigaard, som bygde den norske rettsstaten. Og der står Peter Andreas Munch, som gjennom Det norske Folks Historie bygget den norske identiteten. Der burde også stå en statue av Frederik Holst, som bidro til å bygge de institusjonene som ga oss et Norge med humanisme, verdighet og bedre levekår.

Selvsagt gjorde ikke Frederik Holst alt alene, og nyansene vil komme frem i de senere innleggene. Som tidligere leder av Anatomisk Institutt vil jeg fremheve innsatsen til Michael Skjelderup – den første lederen av dette instituttet, som også er det eldste medisinske instituttet ved Universitetet i Oslo.  Holst og Skjelderup samarbeidet blant annet om utgivelsen av det første norske medisinske fagtidsskrift – det allerede nevnte Eyr.

Så vil jeg gjerne fortsette på et mer personlig plan.

Det går en direkte linje fra Holsts arbeid til det arbeidet jeg selv har vært engasjert i de siste årene. Holst så de store helseulikhetene i den unge norske nasjonen. I dag sjokkeres vi over de store helseulikhetene i en globalisert verden. I rike land lever menneskene i snitt over 20 år lenger enn i de fattigste land. Og to av tre mennesker har ikke evne til å skaffe seg tilgang på enkle kirurgiske tjenester. På det globale plan ser vi institusjoner som svikter og institusjoner som mangler. For de store helseulikhetene skyldes ikke biologi først og fremst, men svikt i nasjonale og overnasjonale styringsmekanismer. Dette var temaet for The Lancet-University of Oslo Commission on global governance for health – en kommisjon jeg hadde gleden av å lede. Vi peker på den tette koblingen mellom politikk og helse, akkurat som Holst gjorde for 200 år siden. Og vi peker på plikten til å handle. Holst inspirerer og motiverer den dag i dag.    

Holst som inspirator

For bare noen få dager siden holdt jeg en tale for de nye doktorene ved Universitetet i Oslo. I denne kreeringstalen brukte jeg Frederik Holst, nettopp som en inspirator. Holst så nye sammenhenger, han satte mennesket i sentrum, han sanket kunnskap internasjonalt, og han tenkte nytt – ofte radikalt nytt; så nytt at det skapte motstand. Han brakte samfunnet fremover.

Det var jo nettopp kompetansen fra våre kandidater og doktorer som var etterspurt da vårt universitet ble grunnlagt i 1811. Universitetet skulle sørge for at det ble utdannet tilstrekkelig med kandidater til å bygge den unge norske nasjon. Og utdanningen skulle ha kvalitet! Som John Peter Collett skriver i bind 1 av UiOs historie: Universitetet skulle sikre at kandidatene var kvalifisert til å fylle embetene på en måte som kunne gjøre selvstendigheten varig. I dette lå erkjennelsen av at det kreves kompetanse for å være en selvstendig, statsbærende nasjon. Det er med stolthet vi kan si at UiO har bidratt til denne kompetansen i over 200 år. Vi har utdannet flere tusen kandidater med doktorgrad. Nå kreerer vi cirka 500 nye doktorer hvert år og er med dette Norges desidert største PhD-utdannende institusjon. Og det startet altså med Frederik Holst.

FNs bærekraftsmål

Holsts arbeid for helse, likeverd og levevilkår er ikke avsluttet. De store helseulikhetene i verden tærer på den tilliten som er selve grunnlaget for samarbeid, fred og fremgang. FNs nye bærekraftsmål viser oss utfordringene med all tydelighet og fremhever den sosiale dimensjonen av bærekraft – en dimensjon som ofte undervurderes og glemmes. Hadde Holst levd i dag, ville han ha gått hodestups inn i utfordringene som ligger innbakt i FNs bærekraftsmål: Hvem skal ta ansvar, hvordan skal man måle fremgang, og hvordan skal vi utdanne de lederne som skal se de store sammenhengene og sikre global styring basert på kunnskap og evidens?

Arven etter Frederik Holst

Institutt for Helse og Samfunn har en stolt arv å ivareta, og jeg er stolt av den måten instituttet gjør dette på. Det må da både inspirere og motivere å holde til i Frederik Holsts hus! Og samtidig forplikter det.  Jeg er sikker på at dette jubileet inspirerer til nye refleksjoner om fakultetets og instituttets rolle i dagens og morgendagens samfunn. 

 

Litt om selve doktorgraden

Det skulle ta 188 år før Holts avhandling forelå på norsk. Den kom ut i 2005, og medisinhistoriker Anne Kveim Lie, som vi skal høre fra senere i dag, har i utgivelsen bidratt med en tekst om avhandlingens historiske kontekst. Norges første doktorgradsdisputas var selvsagt en stor nasjonal begivenhet, og det fremgår av dagboknotatene til tilstedeværende prest Claus Pavel at han nok ønsket at temaet var mer storslått og innbydende enn radesyke. Han skriver: “Den megen Snak om Bylder og Knuder og Skjæl og Skorper var mig væmmelig”. 

Men disputasen endte godt, til tross for at opponentene stotret med latinen. Særlig får opponent Bjerregaard gjennomgå: ”Det var Bjerregaard, der i sin Skolegang havde legt og læst med Holst, og nu maatte af Venskab opponere imod ham. Til al Lykke havde (saa foregav han idetmindste) hans Formænd kapret de fleste Indvendinger fra ham, saa han beholdt kun et Par tilbage, dem han saa ynkelig fremhakkede i daarligt Latin, men med den fripostigste Mine og Stemme, at jeg gjorde mig et Ærinde ude, for at forkorte mig den Jammer.”

Forsamlingen gikk så til “Calmeyers Gaard, hvor Soupéen ventede» og det «proponeredes en Mængde Skaaler”, skriver Pavel. 

Epilog

Frederik Holsts livsprosjekt gjør inntrykk når vi ser dette prosjektet opp mot dagens politiske virkelighet. Vi ser nasjonalistiske og isolasjonistiske vinder blåse over flere vestlige land og en trend der man i økende grad vil holde «de andre» ute. Frederik Holsts historie minner oss om at internasjonalt samarbeid og den perspektivrikdommen som følger av dette, hadde store positive ringvirkninger for vårt land. Vi skal være glade for at vi kunne tappe fra den europeiske kunnskapsallmenningen da vi mest trengte det. I dag kommer mange til Norge for å lære av vårt helsevesen, og mange kommer til Norge for å studere. Med vår egen historie i tankene skal vi nå ønske disse velkommen og ikke kun tenke på egen vinning. Kunnskap og talent må flyte fritt, og ikke støte på barrierer av økonomisk eller politisk karakter. De riktige politiske valgene blir lettere å ta når vi ser tilbake på den krevende oppveksten av vår egen nasjon.

 

Bloggen er basert på min tale ved dagens markering ved Det norske Videnskaps-Akademi.

 

Publisert 27. mars 2017 10:00 - Sist endret 14. nov. 2017 13:38
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere