Kjære studenter!

Denne plassen har blitt et naturlig samlingssted når vi mottar nye studenter og jubler for våre idrettshelter. Og mange fredsprisvinnere har verdig spasert over disse brosteinene etter å ha mottatt diplom og medalje i Universitetets aula – rett foran dere. Flere av fredsprisvinnerne vil jeg komme tilbake til i løpet av denne talen. Kampen mot terrorisme og menneskeforakt, og kampen mot likegyldighet som disse har stått for, har aldri vært mer aktuell enn i dag og i det som er universitetets jubileumsår.  

Misgjerningene den 22. juli var et angrep på hele vårt samfunn. Universitetet i Oslo mistet en av sine mest talentfulle og omsorgsfulle studenter. Vi mistet også fire tidligere studenter og to som i dag skulle ha stått blant dere som nye studenter ved vår institusjon. Sist uke hadde vi en minnemarkering på Blindern. Flere tusen møtte opp. Vi følte et sterkt fellesskap i sorgen. 

And now – a special welcome to all of our international students.

Today you are setting out on a journey through higher education that – if undertaken properly – will provide you with experiences in life that consist of far more than simply being proficient in one or more academic subjects. We hope that the years you spend at the university will reinforce and deepen the fundamental values that define our society and our democracy. Knowledge is important, but how knowledge is applied is even more important. Knowledge does not come with instructions for use. Knowledge must be based on reflection and critical analysis, and on a deep respect for human dignity and equality. The consequences of disregard for fundamental values were made painfully clear to us all during the terrible afternoon of July 22nd. We all agree that the way to defend ourselves against crimes like this is not more control, more surveillance, or a more closed society. The defense that can be established in a well-functioning democracy is an  education system that propagates and instills respect for the values our society is founded on – among them tolerance, empathy, equality, and freedom of speech. This is our safety net.

Ja, reisen gjennom høyere utdanning har det til felles med andre reiser at den er så uendelig mye mer enn en forflytning fra ett punkt til et annet.

For noen måneder siden hadde jeg gleden av å høre Geert Mak snakke om sin reise gjennom Europa. Geert Mak er en av våre fremste historikere og han dro på kryss og tvers gjennom Europa med tog og  bil. Men hva fikk han ikke med seg på veien! Han dukket inn i de lokale miljøene han møtte – han spurte og grov og gjorde reisen på kartet om til en reise gjennom europeisk kultur og historie. Og hans refleksjoner munnet ut i en bok og fjernsynsserie som flere av dere sikkert har fulgt med på. Slik bør også deres reise gjennom universitetet bli. Bruk alle sanser og få med dere så mye som mulig på reisen. For universitetet er som Geert Maks Europa – det byr på utrolig mange muligheter. Men for å utnytte disse mulighetene må dere være aktive – dere må gjøre det ordet ”studere” egentlig betyr: Å dytte, stikke, hamre.   Dere må hamre på dørene, oppsøke bibliotekene, benytte nettsidene, diskutere med medstudenter og være aktive for å få mest mulig ut av reisen. Ofte ligger det mest spennende der forelesningen slutter.
I et år der vi markerer 150-årsdagen for Fridtjof Nansens fødsel kan vi si at det å studere er som å utforske nytt land.  Ervervelse av ny kunnskap og innsikt krever forberedelse, forsakelse og  fordypelse.  På samme måte som det gjør vondt å teste grensene for sin fysiske kapasitet kan det være ubehagelig å teste grensene for sin intellektuelle yteevne. Men det å få anledning til å strekke seg er et privilegium for de som studerer ved Universitetet i Oslo. Bruk dette privilegiet! ”Bare den som tar sjansen på å gå for langt kan finne ut hvor langt det er mulig å gå” skrev T.S. Eliot.  Nansen ville ha applaudert! 

When you join the University of Oslo, you become a member of a community. The word university translates into a "community of teachers and scholars". As new members of the community we want – and indeed expect – that you  contribute to the community with all your expertise and energy. Contribute to the debates, contribute to the local democracy, contribute in class, contribute to the numerous student associations that add colour to life outside the classroom. The Irish cardinal and academic John Henry Newman spent his entire life discussing what a university should be. He wrote that a university is a place for the "collision of mind with mind". It is a place for debate, across generations and across cultural divides. And I would add: a place where debate – tempered by deep insight in culture and history -  shall serve to counteract the development of fanatical tunnel vision that has nothing to do with reality. In our expectations to you lies a deep respect for what you as students – the younger generation – represent. In our expectations to you lies an acknowledgement that diversity brings life and depth to our institution. Never forget that universities have survived and thrived in almost a milennium by fostering the spirit that  differences in culture, language, heritage and religion not  only should be tolerated, but celebrated as a strength.

Nylig ble det her ved Universitetet i Oslo arrangert et symposium med tittelen ”Reimagining democratic societies”. Her ble det understreket hvor viktig universitetene er for å opprettholde og styrke demokratiene i verden. Etter 22. juli roper heldigvis ikke de politiske lederne på mer autoritære måter å styre landet på. Vi trenger mer demokrati! En av foredragsholderne under symposiet uttalte følgende: “What kind of societies we want determines what kind of education we need.” En av de viktigste oppgavene for et universitet er nettopp å utdanne engasjerte borgere som kan delta kompetent og aktivt i et demokratisk samfunn. Her er det grunn til å rope et varsko, slik Martha Nussbaum gjør i sin nylig utgitte bok ”Not for profit: Why democracies need the humanities”. Hun advarer mot et utdanningssystem – spesielt det hun ser i USA – som i økende grad rettes inn mot kortsiktige økonomiske mål, mens hensynet til de grunnleggende verdier lider.

Selvsagt skal universitetene bidra til den samfunnsøkonomiske utviklingen. Men samtidig skal et  universitet være en motvekt til kortsiktighet og lokale særinteresser. Dette har også med grunnleggende verdier å gjøre. Et universitet skal se utover sitt lands grenser og skal både i sin undervisning og forskning ta et universelt perspektiv. Slik Martin Luther King Jr gjorde det i sin tale i Universitetets Aula like foran dere da han i 1964 mottok Nobels fredspris. Han sa: ”I have the audacity to believe that peoples everywhere can have three meals a day for their bodies, education and culture for their minds, and dignity, equality and freedom for their spirits.” 

Nesten 50 år etter denne talen er det tankevekkende å konstatere hvor langt vi er fra denne visjonen. Med tørke og hungersnød på Afrikas horn vet vi at mange er milevidt fra tre måltider om dagen, og fjorårets Nobelpris til Liu Xiabo minnet oss om at ”freedom of spirit” langt fra er universell. Som studenter og lærere kan vi ikke være likegyldige overfor de store utfordringene vi står overfor på den globale arena. Så er da også disse utfordringene sentrale temaer både i universitetets forskning og undervisning.

Universitetet i Oslo har nylig utarbeidet en ny handlingsplan der de globale utfordringene innen slike områder som klima, energi, helse og menneskerettigheter, har en sentral plass. Flere tverrfaglige satsinger er etablert for å gjøre universitetet bedre rustet til å adressere disse utfordringene gjennom sin undervisning og forskning. Og Universitetet i Oslo vil ha en ledende rolle i en internasjonal kommisjon som vil analysere verdenssamfunnets helsesituasjon i et bredt perspektiv. Vi ønsker dere velkommen til et universitet som er seg bevisst sitt internasjonale ansvar.

Den tverrfaglige kompetansen som universitetet representerer vil også bli brukt til å belyse mange av de temaene som er blitt aktualisert og debattert etter den 22. juli. Dette vil skje gjennom en åpen forelesningsserie i Gamle Festsal der alle fakultetene bidrar. Første forelesning kommer allerede 27. august og vil ha ekstremisme som tema. Som nye studenter inviteres dere til å delta.

I started my speech by saying that today is an important day not only for you personally, but also for the University of Oslo. In 17 days, the University of Oslo will celebrate its bicentennial. For 135 of these 200 years – until the University of Bergen was established in 1946 – the University of Oslo was Norway's only university. The University of Oslo has thus contributed to the establishment and development of Norwegian society by educating students for 200 years. It is no exaggeration to say that the University of Oslo has been and remains one of the main pillars of our society. As we approach our 200th anniversary, I am convinced that universities will not go out of date but, on the contrary, will come to play an increasingly important role. Statistical projections indicate that there will be a growing need for university graduates, and the complexity of the global challenges I mentioned above can only be addressed by the kind of interdisciplinary skills that a university represents. So, you can rest assured, as you stand here today: you will be in demand. Know too that you will be able to make a difference, if you seize the opportunities that the University of Oslo has to offer active students!

For 25 år siden – i desember – gikk en mann over denne plassen etter å ha fått utdelt fredsprisen i universitetets aula. Hans navn var Elie Wiesel. Wiesels budskap har vel sjelden vært mer aktuelt enn i dag. Hans budskap fanger hele essensen i denne talen som i respekt for de som ble rammet den 22. juli har vektlagt engasjement og demokrati. Og budskapet hans var enkelt: ”The opposite of love is not hate, it is indifference”.  Kampen mot likegyldigheten er like viktig som kampen mot selve hatet. Vi ønsker dere velkommen som engasjerte studenter i et engasjert universitet – som i år er 200 år ungt!