Førende skikkelser ved UiO gjennom 200 år

Gjennom 200 år har Universitetet i Oslo utdannet og knyttet til seg svært mange personligheter som hver for seg har satt varige spor i det norske samfunnet.

Illustrasjon: Hanne Utigard/UiO

Wergeland og Welhaven, den banebrytende naturforskeren Nansen, Ragnar Frisch som la frem de første planene om et nasjonalregnskap i Norge og forskeren Kristian Birkeland er noen eksempler. Flere norske statsministre har fått sin utdanning ved UiO.

Universitetet har vært sentralt i flere politiske kamper, ikke minst motstandskampen under andre verdenskrig og som sentrum for kvinnebevegelsen.

Universitetets folk og nasjonsbyggingen

Oppbyggingen av den norske staten og selve nasjonsbyggingen som foregikk i tiden etter universitetets etablering i 1811, ble i stor grad drevet av miljøer knyttet til Det kongelige Fredriks universitet, Universitetet i Oslo etter 1939. Det er ikke tilfeldig at universitetet kom først – dernest grunnloven.

På 1800-tallet ledet universitetets folk etater og bygget ut skolevesenet og infrastrukturen rundt staten. Det foregikk en utstrakt rolleblanding og det var sterk kontakt mellom universitetet og den politiske eliten og embetsverket. Ole Jacob Broch (1818-1889) var en av de såkalte professorpolitikerne, han var både stortingsrepresentant og statsråd. Flere av universitetets professorer var ved siden av sitt faglige virke aktive i politikken. Broch som var professor i matematikk, var ved siden av Anton Martin Schweigaard (1808-1870) den professoren som hadde flest oppdrag for det offentlige.

Det nye universitetet ble en nøkkelinstitusjon som bidro til å sikre nordmennene politisk og kulturell uavhengighet innenfor unionen med Sverige, der nordmennene fryktet å bli overkjørt av svenskene.

Universitetets folk tok på seg løsningen av en rekke praktiske oppgaver som var nødvendige for å bygge ut den infrastrukturen et moderne samfunn krevde.

Preget kulturlivet i Norge

Mange av Universitetets folk preget også kulturlivet i Norge. Fra dikteren Johan Sebastian Welhaven (1807-1873) som også var filosofiprofessor til historieprofessor P. A. Munch (1810-1863)  som i stor grad formet datidens historiefortelling om Norge. Henrik Wergeland (1808-1845), som studerte teologi sammen med Welhaven, regnes av mange som Norges største lyriker gjennom tidene. Wergeland var for øvrig en virksom natur som gjorde en banebrytende innsats på flere samfunnsområder i det unge Norge etter 1814. Han bidro grunnleggende til å gjøre den nye staten til en kulturnasjon, med sin diktning og sitt allsidige engasjement.

Forskningen ble viktigere

Samfunnsutviklingen forutsatte mer og mer spesialisert kunnskap, ikke bare moralsk og juridisk dømmekraft. Dette begynte universitetet å levere, gjennom økt faglig spesialisering. Rundt århundreskiftet vokste det moderne forskningsuniversitetet frem.

Fysikkprofessoren Kristian Birkeland (1867-1917) er særlig kjent for sin forskning på nordlyset. Han drev også med forskning siktet inn mot industriell anvendelse. Sammen med Sam Eyde utviklet Birkeland metoden for fremstilling av nitrogendioksid, kunstgjødsel, som Norsk Hydro baserte sin virksomhet på fra 1905.

Fridtjof Nansen (1861-1930) huskes i dag først og fremst for sine dristige polarekspedisjoner og sin store humanitære innsats etter den første verdenskrig. Mindre kjent er vitenskapsmannen Nansen. Nansen var en banebrytende naturforsker og – i kraft av sin berømmelse og sterke personlighet – en av Norges viktigste talsmenn før, under og etter unionsoppløsningen 1905. Nansen var en myteomspunnet nasjonalhelt allerede i sin egen samtid, og i norgeshistorien står hans ettermæle som en av de store nasjonsbyggere fast.

Eksperter til samfunnets tjeneste

Etter frigjøringen fra unionen med Sverige i 1905, ble universitetet viktig for å utdanne vitenskapelig skolerte menn og kvinner til å fylle oppgavene som eksperter som la stadig større vekt på å sikre alle dets innbyggere et liv i trygghet og verdighet. Utdannelse, helsepleie og planmessig offentlig forvaltning hentet sin kompetanse fra Universitetet i Oslo, som inntil 1946 var landets eneste universitet.

Carl Schiøtz (1877-1938) har fremfor noen annen norsk lege bidratt til å rette søkelyset mot skolebarns helse og skolehygienens utvikling, og fikk slik stor betydning for folkehelsen i Norge.

Han utfoldet en stor vitenskapelig og populær produksjon om hygieniske problemer, ikke minst om kostholdet, og han innførte skolefrokosten (“Oslofrokost”).

I 1914 flyttet Schiøtz til Kristiania som reservelege ved Rikshospitalets medisinske avdeling, og det var her han begynte sin livsgjerning for bedring av skolebarns helse. Hans doktorgrad i medisin var en undersøkelse av 10 000 norske skolebarn, særlig med hensyn til vekstforhold. Fra 1918 fungerte han i en nyopprettet stilling som sunnhetsinspektør i Kristiania, hvor tuberkulose og vitaminmangelsykdommer ennå satte sitt preg, især i de østlige bydeler.

Samfunnøkonomen Ragnar Frisch (1895-1973) utarbeidet metodene for oppstilling av nasjonalregnskap, metoder som etter 1945 ble lagt til grunn for oppstillingen av det første nasjonalbudsjett for Norge. Han var en institusjonsbygger for økonomisk og statistisk forskning både internasjonalt og i Norge og ble i 1969 tildelt den første Nobelprisen i økonomisk vitenskap.

Vilhelm Bjerknes (1862-1951) bygde opp den moderne værvarslingstjenesten i Norge. Kompetansen var banebrytende og ble sterkt etterspurt også internasjonalt.

Professor i rettsvitenskap Johannes Andenæs (1912-2003) var gjennom hele etterkrigstiden en ruvende skikkelse i norsk rettsliv. Mest fremtredende var hans innsats på strafferettens og straffeprosessens områder, men han var også aktiv på statsrettens område. Hans standardverk ”Statsforfatningen i Norge” ble skrevet på en dorull mens Andenæs satt på Grini under annen verdenskrig og ble brukt som pensum helt frem til ganske nylig. Verket ”Alminnelig strafferett”  som ble utgitt første gang i 1956 er fremdeles pensum for jusstudentene. Andenæs sto sentralt i alt lovarbeid på strafferetten og straffeprosessens område gjennom hele etterkrigstiden.

Bidro til saklighetskultur i den offentlige debatt

Arne Dekke Eide Næss (1912-2009) regnes som en av Norges mest betydningsfulle filosofer. Han grunnla dypøkologien, var en pioner og aktivist i norsk natur- og miljøvern, samt en anerkjent fjellklatrer som blant annet ledet førstebestigningen av Tirich Mir i 1950. Næss deltok aktivt i fredsbevegelsen, og ledet i 1948–49 UNESCOs forskningsprosjekt om demokrati og øst–vest-konflikten. Gjennom sitt virke som professor i filosofi (1939-1969) bidro han til å utvikle filosofifaget generelt og examen philosophicum spesielt. Gjennom lærebøker i logikk, argumentasjonsteori, vitenskapsfilosofi og filosofihistorie har flere generasjoner norske studenter blitt preget av hans ideer. Som ”fadder” for ex.phil., som alle norske studenter måtte ta som del av sine universitetsstudier, bidro han til en dannelse- og saklighetskultur av stor betydning for politisk debatt og samfunnsutvikling generelt.

Bidro til den norske verdidebatten

Jacob Jervell (1925-) var prest og professor i teologi ved Universitetet i Oslo fra 1960 til 1988. Han har vært omstridt i kirken, men høyt skattet av mange som lærer og forkynner, og en markant personlighet i norsk offentlig debatt. Jervell var den mest synlige og innflytelserike teolog i det norske samfunn og i Den norske kirke gjennom andre halvdel av 1900-tallet. Ved utallige bidrag til norsk offentlighet skapte han rom for en åpen og barmhjertighetsorientert kristendomstolkning. Jervell var også en av de teologiske professorer som mest tydelig støttet kvinners rett til prestetjeneste. Han ga et betydelig bidrag til den norske verdidebatten.

De første kvinnene

Den første kvinnelige studenten het Ida Cecilie Thoresen Krog (1858-1911). På Cecilie Thoresens tid ble examen artium avlagt ved universitetene, og kvinner hadde ikke adgang. Hun søkte i 1880 Kirkedepartementet om tillatelse for seg og andre kvinner, men fikk til svar at veien var stengt. Etter mye styr og med hjelp fra stortingsmann Hagbard E. Berner, ble lov om kvinners adgang til examen artium og philosophicum vedtatt i 1882. Samme år tok Cecilie Thoesen, som den første kvinne i Norge, artium og ble immatrikulert ved Universitetet i Kristiania.

Utover på 1900-tallet var det flere kvinner som markerte seg spesielt sterkt både i akademia og i samfunnslivet.

Kristine Bonnevie (1872-1948) ble Norges første kvinnelige professor i 1912, ett år før kvinner fikk stemmerett i Norge. Det er åpenbart at Kristine Bonnevie har banet vei for kvinner i akademia. I 1911 ble hun første kvinnelige medlem i Det Norske Vitenskapsakademi. Grunnloven måtte endres før hun ble innstilt til sitt professorat i 1912, og senere stiftet hun Kvinnelige Akademikeres Landsforbund. Historien om Bonnevie forteller om et menneske som viet hele sitt liv til forskning og formidling, med et stort engasjement for å bedre de sosiale forholdene ved universitetet og i samfunnet forøvrig. Under krigen tok hun ansvar for å administrere matforsyninger til akademikere og illegale grupper. Bonnevie brakte sine kunnskaper ut til allmennheten både gjennom foredrag i radio og i folkeakademiene over store deler av landet. Bonnevie hadde en karriere som vitner om styrke, vilje og vitenskapelig teft.

Hanna Resvoll-Holmsen (1873-1943) ble i 1921 Norges første kvinnelige dosent i plantegeografi. Hun deltok i fyrst Albert av Monacos feltstudier på Svalbard, og publiserte senere den første boken om Svalbards flora. Hanna Resvoll-Holmsen gjorde en enestående innsats for naturvernet i Norge, ikke minst bidro hun sterkt til at Gjende og Sjodalen, samt deler av Svalbard ble vernet. Hun regnes derfor som Norges første naturverner. Hanna Resvoll-Holmsen var særlig opptatt av fjellskogen, og var en varm forkjemper for at den naturlige bjørkeskogen ikke skulle bli erstattet av gran. Bredo Berntsen skriver i sin bok om Resvoll-Holmsen ”En grønnstrømpe og hennes samtid  at ”hun var en ener i alt det hun drev med, selv om hun nok også ble oppfattet som kontroversiell av kolleger”, ikke ukjent for kvinner som baner ny vei i samfunnsliv og akademia.

Trolig har ingen enkeltperson påvirket det norske synet på barneoppdragelse mer enn barnepsykologen Åse Gruda Skard (1905-1985). Hun var talsperson for barnas sak. Da hun begynte å studere psykologi, var hun en av to heltidsstudenter på faget.  Gjennom utallige foredrag, over to tusen artikler og tjuefire fagbøker, var hun en viktig meningssetter i den norske etterkrigstid. Hennes oppfordring til voksne var  todelt: Å hele tiden å forsøke å se verden fra barnets synsvinkel, og å oppdra barna til et demokratisk sinnelag gjennom å fremme selvstendighet, deltakelse og utfoldelse. Flere av bøkene hennes ble folkelesning. Som forkjemper for barns rettigheter bidro hun til opprettelsen av nasjonalt barneombud.

Universitetet under andre verdenskrig

Motstanden mot det tyske okkupasjonsregimet var sterk fra universitetets side. Universitetet ble oppfattet som en ideologisk motstander, og lite bevegelig i forhold til den politikken NS ønsket å påtvinge institusjonen. Etter flere forsøk fra okkupasjonsmaktens side på å nazifisere universitetet endte det i 1943 med massearrestasjon av studenter og universitetsansatte, og universitetet ble stengt for undervisning. Rektor og språkhistoriker Didrik Arup Seip (1884-1963) var en av de som kraftigst viste sin motstand mot nazifisering av universitetet. Som rektor ved Universitetet i Oslo og medlem av Administrasjonsrådet, en midlertidig regjering for Norge i de første månedene av den tyske okkupasjonen av Norge, viste Arup Seip en fast holdning i sin motstand mot nazismen.

Rektor Arup Seips motstand førte til at han ble avsatt i 1941 og arrestert sammen med tre andre professorer. Den nazistiske dosenten Adolf Hoel ble innsatt i hans sted. Norges første professor i psykologi, Harald Schjelderup (1895-1974), ledet etter dette det  såkalte Aksjonsutvalget ved Universitetet i Oslo. Dette var en hemmelig gruppe som arbeidet mot nazifisering av universitetet. Situasjonen tilspisset seg høsten 1943, inntil Gestapo og tyske soldater slo til 30. november. Universitetet ble stengt resten av krigen, og minst 1200 studenter ble arrestert.

Studentene Øystein Strømnes og Anne-Sofie Østtvedt ble henholdsvis leder og nestleder for etteretningsorganisasjonen XU. Britene anså XU under Strømnes for å være den beste etterretningsorganisasjonen i tyskokkupert Europa. De var rekruttert i et studentmiljø, men brukte sine nettverk, sin kompetanse og studentstatus til å bidra i en sammenheng som gikk langt ut over universitetet.

Sentrum for kvinnebevegelsen

Ikke i noen tidligere epoke har et tiår medført så store forandringer for universitetet som 1960-tallet. Som vekstperiode var det uten sidestykke. Fra 1960 til 1970 ble studenttallet tredoblet.

Politisk revolusjonære synspunkter hadde for alvor slått inn over universitetet fra 1968. Akademikerne skulle solidarisere med de underpriviligerte.

Det mest grunnleggende endringstrekket i studentbefolkningen var den økende kvinneandelen. Gjennom 1970-tallet økte kvinnene til et flertall av studentene. Samtidig ble universitetet et sentrum for den organiserte kvinnebevegelsen.

"Internasjonaliseringen setter nå raskt stadig sterkere preg på oss alle.
For Universitetene har den gjennom århundrene vært en selvfølge. [...] Derfor er det så viktig at vi iallfall i 200 år har hatt Universitet i
den norske hovedstaden. Det har hatt en enorm betydning for hele den
norske samfunnsutviklingen." Les Gro Harlem Brundtlands refleksjoner rundt UiOs 200-årsjubileum

Gro Harlem Brundtland tok medisinsk embetseksamen ved UiO i 1963, og ble Norges første kvinnelige statsminister. Hun har vært en helt sentral foregangsfigur og pådriver for å styrke kvinners rettigheter og politiske innflytelse i Norge. “Gro-epoken” i norsk historie er de ti årene fra 1986 til 1996. Hun hadde fra midten av 1970-årene vært med på å gi politikken en miljø- og kvinneprofil. Gro Harlem Brundtlands “kvinneregjering”, som ble utnevnt 9. mai 1986, ble en verdenssensasjon. 8 av de 18 regjeringsmedlemmene var kvinner.

Brundtland er også den norske statsminister som har engasjert seg sterkest i internasjonalt arbeid. Som leder av FNs miljøkommisjon fikk hun brakt miljøpolitikken høyere på dagsorden i mange land, og hun gikk på store internasjonale konferanser bevisst inn for å heve kvinnenes status globalt.

Universitetet i Oslo i det 21. århundret

Et moderne universitet er i sin natur internasjonalt. UiO har som målsetning å hevde seg sterkere internasjonalt i de kommende årene. UiOs hovedambisjon mot år 2020 er "å utvikle UiO til et internasjonalt toppuniversitet – hvor forskning, utdanning, formidling og innovasjon skal virke sammen på sitt beste."

"[...] den dag i dag er jeg meget glad for den kvalitet som preger samfunnsøkonomene ved UiO. " Les Kåre Willochs refleksjoner rundt UiOs 200-åesjubileum

IKT – informatikk er et fagområde der UiO stiller sterkt internasjonalt. Ole-Johan Dahl (1931-2002) var professor i informatikk ved Universitetet i Oslo og blant de første som arbeidet med databehandlingsteori på universitetsnivå. Sammen med professor Kristen Nygaard (1926-2002) utviklet han programmeringsspråket Simula, eller objektorientert programmering. Ideene i Simula er blitt en modell for mange moderne dataspråk. På 2000-tallet har tenkemåten i Simula – nå kalt objektorientering – blitt den dominerende innenfor informatikk over hele verden.

Tverrvitenskapelig forskning blir stadig viktigere. UiO satser spesielt på bioteknologi og på det feltet som nå kalles livsvitenskap, som gir muligheter til å utvikle nye næringer, nye medisiner, bedre matsikkerhet, nye energiformer og miljøvern. Av UiOs åtte sentre for fremragende forskning konsentrerer fire av disse med seg om fagfelt som har samlebetegnelsen livsvitenskap.

Andre førende UiO-skikkelser

Denne artikkelen omtaler kun noen personligheter med tilknytning til UiO som har bidratt til å forme norsk samfunnsutvikling. Les mer om universitetets vitenskapsmenn og -kvinner hos UiOs Museum for universitets- og vitenskapshistorie 

Artikkelserie

Denne artikkelen er en av flere i en serie om 200-årsjubilanten Universitetet i Oslo og betydningen institusjonen har hatt for det norske samfunnet.

Av Cecilie Grønntun
Publisert 31. aug. 2011 11:29 - Sist endret 10. des. 2013 15:40