UiO og den norske selvstendigheten

I 1811 ga danskekongen opp motstanden mot det han trodde ville bli en politisk separatistinstitusjon. Han fikk rett – universitetet fikk en uvurderlig betydning for Norges frigjøring.

Illustrasjon: Hanne B. Utigard, UiO

Allerede i 1768 lanserte Biskop Gunnerus en plan om et eget universitet i Norge. Gunnerus tenkte at selv om Norge var rikt på naturressurser, ville landet være dømt til fattigdom og utenlandsk dominans uten et eget universitet. Gunnerus bekymret seg for at man måtte til Danmark for å kjøpe det enkleste utstyr, selv når man bare skulle sette opp en vindmølle. Universitetet skulle gjøre at Norge kunne ha sin egen akademiske ekspertise, og slik bli selvberget i større grad. Gunnerus var forut for sin tid, og de politiske forholdene tillot ikke at forslaget hans ble gjennomført.

Kong Fredrik ga opp motstanden

Først i 1811 ble det avgjort at Norge skulle få sitt første universitet, etter en vellykket kampanje som hadde ført til at Kong Fredrik den 6. av Danmark ga opp motstanden mot å etablere universitet i Norge. I 1813 åpnet Det Kongelige Fredriks universitet i Christiania, som den gang var en liten provinsby i et land uten hovedstad. Bare et år senere ble forholdene dramatisk endret. Norge erklærte seg selvstendig og vedtok sin egen grunnlov i 1814.

Bidro til å sikre selvstendighet

Dessverre varte ikke uavhengigheten lenge. Ved Kielfreden etter Napoleonskrigene ble kongen av Danmark-Norge tvunget til å avstå Norge til kongen av Sverige. Norge hadde nå likevel egen grunnlov, egen regjering og eget universitet. Det nye universitetet ble en nøkkelinstitusjon som bidro til å sikre nordmennene politisk og kulturell uavhengighet innenfor unionen med Sverige, der nordmennene fryktet å bli overkjørt av svenskene. Eget universitet ble etter hvert et viktig symbol på voksende nasjonalfølelse.

Bygde den nye eliten

Hovedfunksjonen til universitetet ble å utdanne en ny elite av embetsmenn. Den suverene staten – om enn i union med Sverige – behøvde utdannede folk til å lede den. Ikke bare som embetsmenn, men også som stortingsrepresentanter og ministre. Og det hastet!

Sentral i nasjonsbyggingen

Universitetet ble sentrum for kartleggingen av landet, av landets kultur, språk, historie og folkekultur. Universitetets folk tok på seg løsningen av en lang rekke praktiske oppgaver som var nødvendige for å bygge ut den infrastrukturen som et moderne samfunn krevde. Etter at unionen med Sverige var over i 1905, ble universitetet viktig for å utdanne vitenskapelig skolerte menn og kvinner til å fylle oppgavene som eksperter i et samfunn som la stadig større vekt på å sikre alle dets innbyggere et liv i trygghet og verdighet. Utdannelse, helsepleie og planmessig forvaltning var fagområder som hentet sin kompetanse fra universitetet som inntil 1946 var det eneste i landet. Navnebyttet til Universitetet i Oslo skjedde i 1939.

Artikkelserie

Denne artikkelen er den første i en serie artikler om 200-årsjubilanten Universitetet i Oslo og betydningen institusjonen har hatt for det norske samfunnet.

Av Cecilie Grønntun
Publisert 6. juni 2011 15:22 - Sist endret 9. juni 2011 11:04