Fridtjof Nansen: kunnskapspioneren

Fridtjof Nansens akademiske oppdagertrang har satt spor som inspirerer en rekke fagdisipliner selv i vår tid. Hans forskning var betydningsfull for en ung nasjon og Nansen inspirerte til en kurs for Norge som gikk bort fra Sverige, mot havet, og mot nordområdene.

Illustrasjon: Hanne Utigard

Fridtjof Nansens evner innenfor akademia og som forsker vies nå oppmerksomhet. Innenfor havforskningen bidro Nansen med kunnskap til disipliner som den dag i dag er inspirert av hans arbeid og fremsynthet.

Nansen krysset Grønland på ski i 1888, han krysset polhavet med Fram i 1893-1896 og han gikk på ski mot Nordpolen. Men Nansen nådde aldri polpunktet. Like fullt er hans reiser og eventyrlyst det Nansen er mest kjent for. Men Nansen var et forskertalent av de sjeldne, noe i nærheten av et multigeni, han hadde både bredde og dypde i sitt repertoar.

Den unge vitenskapsmannen Nansen

Nansen skrev sin doktorgrad i nevrobiologi under et opphold ved Bergen museum. Samtiden møtte hans konklusjoner med skepsis, men ettertidens lys viser at Nansen var langt fremme i sin forskning. Og biografen Roland Huntford mener sågar at Nansens forskning på dette feltet hadde fortjent en nobelpris i medisin.

Disputasen for doktorgraden fant sted ved Norges eneste universitet; Det kongelige Frederiks Universitet i Kristiania, nå Universitetet i Oslo, 28. april 1888. I moderne tid har det blitt klart at Nansens doktorgradsavhandling var banebrytende. I en lederartikkel i det renomerte tidsskriftet Brain, presenteres Nansens doktorarbeide som et paradigmeskifte i nevrovitenskapen - "altered the course of neuroscience" (Alastair Compston 2010 Brain 133:2173-2175).

Arven etter Nansen - Havforskningen

Fridtjof Nansen (Foto: UiO)

Fridtjof Nansen fulgte aldri opp studiene av nervesystemet, men ble en viktig inspirasjonskilde for norske nevroforskere. Det han derimot videreførte fra sin doktoravhandling var studiene av arter som hadde næringsmessig interesse. Ikke bare hadde han sett på nervesystemene hos slimål i sin doktoravhandling.

Han hadde også viet oppmerksomhet til hummer, sjøkreps og skjell. Nansen viet mye av sin tid til forståelsen av havet og livet i havet og var professor i zoologi i årene 1897–1908 og i oseanografi 1908–1930 ved Det Kongelige Frederiks Universitet.

Den vitenskapelige veien videre for Nansen dreide seg altså i stor grad om polhavet. Da Nansen la ut på sin reise med Fram i 1893 var det like mye for å undersøke havstrømmene som for å erobre Nordpolen. Men det var ingen motsetninger mellom disse motivasjonene for Nansen.

Knuste myter og ny innsikt

I samarbeid med Bjørn Helland-Hansen viste Nansen at havet ved bunnen kan oppnå temperaturer under null grader. Nansen benyttet kunnskapen om havtemperaturer til å si noe om biologien i havet, blant annet variasjon i fiskebestander. Kunnskap om variasjoner i fiskebestander har vært viktig i arbeidet med forvaltning av fiskeressurser. Nansens bidrag på dette feltet har hatt betydning for det fiskeforvaltningsregimet som finnes i nordområdene i dag.

Nansens målinger av havdypene ga ny innsikt i nordområdenes hav. Den almenne oppfatningen var at polhavet var grunt, men Nansen viste til dyp på flere tusen meter. Han målte seg også frem til hvor det fantes undersjøiske forhøyninger i havbunnen. Og ikke minst hadde Nansen et blikk for de klimamessige betydningene havet kunne inneha. Gjennom systematiske observasjoner studerte Nansen også varmeopptak i snø og is. Dette var nesten 100 år før klimadebatten for alvor på nytt vendte blikket mot polare strøk.

Ingeniøren

Men Nansen hadde bidrag også på det tekniske. Etter Fram-ekspedisjonen så Nansen at instrumentene han hadde vært avhengig av ikke var presise nok. Da han ble utnevnt til sendemann i London etter løsrivelsen fra Sverige i 1905 fant han tid til å samarbeide med britiske fagfolk for å utvikle oseanografiske instrumenter.

For nasjonen

Nansens betydning for en ung nasjon var noe han selv også var klar over. Før reisen med Fram understreket han den nasjonale betydningen:

- Maatte det blive Nordmændene, som her viste Veien! Maatte det blive det norske Flag, som først av alle vaiede over vor Pol.

Når Nansen og Helland-Hansen utga boken "The Norwegian Sea" i 1909 var det et sterkt bidrag til at begrepet Norskehavet fikk et internasjonalt gjennomslag. Det er vanskelig å se for seg hvordan Norge kunne sikre seg eiendoms- og forvaltningsrett over disse ekstremt verdifulle havområdene uten den kunnskapen Nansen bidro til å bygge opp.
Nansen fremheves også som en av grunnleggerne av Det internasjonale råd for havforskning (ICES) og han bidro sterkt til Det Norske Videnskapsakademi.

Nansen og UiO: Ikke en jubileets mann

Fridtjof Nansen deltok ikke da de første 100 år skulle feires for det som i dag er Universitetet i Oslo. Han befant seg utenfor kysten av Arendal og i biografien skriver Harald Dag Jølle at Nansen nok ville markere en viss misnøye med ”ydre pomp og stas og bygninger”.

For perioden 1919-1921 ble Fridtjof Nansen sågar valgt til rektor ved Universitetet i Oslo, men han tiltrådte aldri. Han hadde andre målsettinger som også skulle vise seg å sette avtrykk i historien. Inspirert av Woodrow Wilson dreide Nansen nå sitt fokus mot diplomati og humanitær innsats. Og i 1922 mottok Nansen Nobels fredspris etter sin store internasjonale innsats for flyktningene etter første verdenskrig.

Drevet av kunnskapstørst

Nansen var i løpet av sitt virke innom flere vitenskaplige retninger. Nevrobiologi, Marin zoologi, oseanografi, meteorologi, men også ingeniørvirksomhet. Historien kan altså fortelles om en mann som var drevet av en tørst for kunnskap like mye som av eventyrlyst, oppdagelser og spenning, men er dette egentlig noe motsetningsforhold?

Av Stein Roar Fredriksen
Publisert 26. sep. 2011 15:15 - Sist endret 16. apr. 2013 13:43