Kåre Willoch: Refleksjoner rundt et 200-årsjubileum

Jeg tror vi hørte allerede på skolen – min historielærer Aakvaag var fremragende – at Frederik VI fryktet at et universitetet i Norge ville styrke frihetsbestrebelsene her. Det fikk han rett i. Det var en professor i Christiania, Georg Sverdrup, som i 1814 ga Christian Frederik det avgjørende råd at han ikke skulle påberope seg arverett til Norges trone, men satse på folkesuvereniteten. Han skulle bygge på folkets rett til selv å velge om det ville at Norge skulle bli et eget kongerike, efter at Danmark hadde avstått Norge til Sverige. Det innledet frigjøringsverket på Eidsvold, og gjorde det til en suksess – tross alt.

Men, som sagt, jeg vil ikke antyde at dette hadde noen som helst innflytelse på mitt studievalg. Det var min far som nevnte at sosialøkonomi ved Universitetet i Oslo kanskje passet best til mine interesser. Han visste at det ikke var riktig at det var en utklekningsanstalt for sosialdemokrater. Sosialdemokrati betød dengang mest mulig statsdrift, og detaljert statlig styring av resten av produksjonen og omsetningen, men mange dyktige sosialøkonomer hadde  helt andre meninger. Den fremragende økonomen Ragnar Frisch var riktignok sosialist, men ikke engang sosialdemokratene blant oss regnet ham som noen veileder i politikk.  Og der var også en annen senere nobelprisvinner, Trygve Haavelmo, som var en spesielt dyktig pedagog, og som stimulerte studentene til å tenke selv.

Den politiske fordelingen blant studentene var omtrent som blant folk flest, og vennskap og kjennskap på tvers av alle partigrenser var og ble svært verdifulle. Som politiker fikk jeg meget utbytte av samarbeid med dyktige bekjente fra studietiden - fra både borgerlige partier og Arbeiderpartiet. Og den dag i dag er jeg meget glad for den kvalitet som preger samfunnsøkonomene ved UiO.

 

Publisert 31. aug. 2011 11:28 - Sist endret 31. aug. 2011 15:57