Rashomon
Akira Kurosawas "Rashomon" ble lansert i 1950, og er en historisk film, en såkalt jidai-geki. Genremessig kan man nok plassere den som et drama, men filmens eksperimentelle og relativt avanserte narrative teknikk motsetter seg egentlig en klassisk genredefinisjon. Det er jo ikke en samuraifilm og ikke et melodrama, som er de to klart mest dominerende genrene i jidai-geki. Filmen har likevel en rollefigur som er samurai, men dette er ikke nok til å gjøre det til en samuraifilm. Filmens store tema er sannhet; for hvilken av de fortellingene som blir fortalt er den sanne? Er noen av de sanne? Sannheten som et individuelt perspektiv ser ut til å være det Kurosawa ønsket å ta opp i denne filmen, for han tilbyr ingen klare svar. Hvis dere skulle få denne filmen på eksamen vil jeg anbefale deg å se den en gang til (det burde jeg også, merker jeg nå... sorry hvis det jeg skriver er uklart), og tenke over hvilke måter den skiller seg fra den klassisk fortellende filmens prinsipper, med tanke på narrativ klarhet og kausalitet. Den åpner for mange tolkninger, og det gjør at den ikke er så lett å sette i en genre. Men det er altså en historisk film, en jidai-geki. Ellers kan jeg si at japanske filmseere på denne tiden ikke var like vant til kompliserte fortellerstrukturer som europeiske seere, og filmen ble derfor ikke så veldig populær i Japan. Stilmessig er filmen kjent fordi Kurosawa filmet direkte mot solen, noe som gir enkelte scener et svært spesielt lys. Det er jo også en film som lener seg svært tungt på tilbakeblikk/flashbacks.
Akira Kurosawa er den mest kjente japanske regissøren i Vesten, og "Rashomon" signaliserte et gjennombrudd for japansk film i utlandet da den vant prisen for beste film (Gulløven) i Venezia i 1951. Etter dette satset japanske studioer og produsenter mye penger, ære og prestisje på å gjenta suksessen, og alle de store studioene satset gjerne årlig masse ressurser på 2-4 filmer, som de sendte til utlandet for å delta på festivaler. "Rashomon" er laget under den amerikanske okkupasjonen av Japan (1945-52), en tid da den amerikanske sensuren gjorde det vanskelig å lage vanlige samuraifilmer. Amerikanerne ønsket ikke at det skulle produseres filmer fra den føydale perioden, med mindre filmen skulle inneholde tydelig kritikk av japanske, antiindividualistiske tradisjoner rundt ære og lojalitet. Kurosawa, som debuterte med samuraifilmen "Sanshiro Sugata" i 1943, lagde i sin karriere omtrent like mange jidai-geki som gendai-geki, og skiller seg fra mange andre japanske regissører ved at de historiske filmene hans ikke var genretypiske samuraifilmer. Han lagde blant annet to Shakespeare-filmatiseringer, satt i Japan og preget av japansk kultur og historie: "Throne of Blood" (av Macbeth, i 1957) og "Ran" (av King Lear, i 1986). "Syv samuraier" (1954) er kanskje hans mest kjente film, og den er et ganske klassisk "nostalgisk samuraidrama".
Jeg vet ikke om du ble noe klokere av dette. Hvis du er interessert i Kurosawa kan jeg anbefale Mitsuhiro Yoshimotos bok "Kurosawa: Film studies and Japanese Cinema" (2000), som finnes på engelsk på biblioteket på Blindern.
Av Audun Bråten