Sensorveiledning JUR4000 - 4. avdeling våren 2008
Dag 2
Teorioppgave 2
”Fra rettskildelæren/metodelæren: Om domstolenes rettsskapende virksomhet”
1) Emnet i oppgaven behandles i læreboken Eckhoff/Helgesen: ”Rettskildelære”, 5. utg.
s. 192 – 213. Jeg foreleser relativt grundig over emnet.
Oppgaven har, slik jeg ser den, ulik vanskelighetsgrad. Hovedperspektivet i oppgaven kan være krevende, fordi man bringes over mot mer generelle strukturspørsmål i rettskildelæren (se nedenfor). Men oppgaven forutsetter også meget konkrete drøftelser, særlig gjennomgang av rettspraksis. Det gjør oppgaven mindre teoretisk og abstrakt enn mange andre rettskildeoppgaver.
Denne oppgaven gir videre studentene en god mulighet til å hente inn stoff fra de øvrige fagene, både i 4. avd. og de tidligere avdelingene. Det bør i tilfelle gi god uttelling, fordi det viser oversikt over der rettslige stoffet og evne til å analysere rettsdogmatiske spørsmål ut fra et rettskildeperspektiv.
2) Innledningsvis er det naturlig å sette oppgavens emne inn i en større sammenheng. Fokuset i oppgaven rettes mot domstolene, det hovedspørsmål som skal drøftes, er deres produksjon av generelle rettssetninger.
Jeg fremholder på forelesningene den nære sammenheng det er mellom læren om domstolenes rettsskapende virksomhet og prejudikatslæren. Jeg trekker gjerne frem to sammenhenger. For det første kan domstolene skape ny rett også ved å bryte med et prejudikat. For det annet forutsetter læren om domstolenes rettsskapende virksomhet en prejudikatslære i en eller annen form. Hvis domstolene stiller seg helt fritt til tidligere dommer, gir det ikke mening å snakke om at domstolene skaper nye rettsregler.
Det er imidlertid også viktige forskjeller mellom læren om rettsskapende virksomhet og prejudikatslæren. Den avgjørende forskjellen er at læren om domstolenes rettsskapende virksomhet angår forholdet mellom domstolene og lovgiver. Emnet har altså konstitusjonelle implikasjoner, det angår maktfordelingen mellom de øverste statsorganer. Dette skillet er det viktig at studentene ser.
Det er naturlig å foreta enkelte presiseringer. Når man snakker om at domstolene skaper nye rettsregler, er det unøyaktig. Domstolene handler i den konkrete saken, det er de øvrige rettsanvenderne som generaliserer det konkrete domsresultatet og sier at det er skapt en ny ”rettsregel”. For det annet er fokus i drøftelsene oftest mot Høyesteretts rettsskapende virksomhet. Men denne kompetansen tilligger også de lavere instanser.
Jeg prøver å få frem på forelesningene at dette emnet (det samme gjelder for prejudikatslærens vedkommende) egentlig ikke er særlig forskjellig fra en tradisjonell analyse av domstolenes harmoniseringsprosesser. Domstolene må alltid, også i disse tilfellene som nå er i fokus, foreta en avveining av samtlige rettskildefaktorer i saken. Tradisjonelt pleier teorien likevel å skjære ut emnet ”læren om domstolenes rettsskapende virksomhet” og ”prejudikatslæren” og drøfte disse emnene noe løsrevet fra de vanlige harmoniseringsprosessene. Det er gode grunner for en slik separat behandling av disse emnene, fordi man derved får frem særproblemstillinger (f.eks. forholdet mellom lovgiver og domstoler); men man må ikke glemme forbindelseslinjene til harmoniseringsprosessen.
Denne siste observasjon kan tydeliggjøres gjennom en praktisk problemstilling. Hvis man stiller spørsmålet hvorvidt en dom er rettsskapende, kan det bare besvares ved å studere det samlede rettskildematerialet som forelå for domstolen. I et slikt perspektiv kan det hevdes at mange av de dommene hvor Høyesterett sto på (tilnærmet) ”bar bakke”, (f.eks. Aars-dommen (Rt. 1896 s. 530), dommen om To mistenkelige personer (Rt. 1952 s. 1217)) er rettsskapende i lavere grad enn avgjørelser hvor Høyesterett velger en annen løsning enn det foreliggende rettskildemateriale tilsier. I læreboken berøres dette perspektivet i første avsnitt i Kap. 8 II.
(s. 195 – 196). Dette er et eksempel på at eksamensoppgaven også leder over i mer strukturelle spørsmål i rettskildelæren.
3) I denne oppgaven blir den normative drøftelsen (”de lege ferenda”-drøftelsen) viktig. Både i læreboken, på mine forelesninger, men også spredt rundt i rettsstudiet, støter studentene på problemstillinger om domstolenes rolle i samfunnet, maktfordelingen mellom lovgiver og domstoler, om det er heldig eller uheldig at domstolene avsier dommer som peker ut over den konkrete sak osv.
Denne normative drøftelsen kan med fordel deles i to. For det første de mer tekniske spørsmål på mikro-planet, er domstolene egnet som rettsskapere (her kommer flere momenter inn), for det annet de mer prinsipielle spørsmål på makro-planet, hvordan bør forholdet mellom lovgiver og domstoler være i et moderne demokrati, styrt av rettsstatens prinsipper? Den siste hovedproblemstillingen har, som antydet, levd med studentene gjennom hele rettsstudiet. Et viktig innspill i debatten var utredningen fra Maktutredningsutvalget under ledelse av Østerud. Utvalget uttrykker dyp skepsis til at domstolene overtar kompetanse som skal tilligge de demokratisk valgte organer. Denne skepsisen munner ut i en spissformulering, som ofte siteres: at det norske demokratiet ”forvitrer” gjennom den økte politiske makt hos domstolene.
Selv om slike normative drøftelser bør være en viktig del i oppgaven, bør kandidatene stå nokså fritt med hensyn til konklusjonene som trekkes i disse prinsipielle rettspolitiske, eller allmenpolitiske, spørsmål. Dette er problemstillinger hvor svarene i høy grad avhenger av øynene som ser. Dessuten er det åpenbart at det skjer glidninger i synet på disse ”evige” problemstillingene ettersom samfunnet endrer seg.
4) Det er imidlertid korrekt å konkludere med at det tradisjonelt har vært uttrykt betydelig skepsis i det juridiske og politiske miljø til at domstolene driver rettsskapende virksomhet. Læreboken gjengir hovedtrekkene i dette synet. Et viktig element i forståelsen av denne skepsis var det foredrag som Carsten Smith holdt på dommermøtet i 1974 (behandlet og kommentert i læreboken s. 205 – 206 og på mine forelesninger.) Når man leser dette foredraget med dagens øyne, inneholder det mindre ”sprengstoff” enn for tre tiår siden.
Det er derfor påfallende når man sammenligner den skepsis som det har vært i det juridiske miljø (også blant dommere) til domstolenes rettsskapende virksomhet på det normative plan med den store aktivitet domstolene faktisk har utvist i å skape generelle rettsregler og rettsprinsipper. Dette kommenterer jeg på forelesningene.
5) En viktig og stor del av oppgaven er å vise, gjennom konkrete drøftelser fra ulike rettsområder, hvordan domstolene faktisk har skapt rettsregler gjennom sin praksis. Læreboken gir mange av de sentrale eksemplene. Som påpekt ovenfor, både kan og bør disse dommene suppleres med dommer fra alle juridiske fag.
6) Noen studenter behandler EMDs rettsskapende virksomhet. De studentene som behandler dette fornuftig bør få et pluss, men det ikke kan forventes at studentene skal behandle dette temaet.
7) Domstolenes rettsskapende virksomhet er et stort tema. Gitt som en halvdagsoppgave skal temaet behandles i løpet av 3 timer. Ved sensureringen må det tas hensyn til tidsrammen. For å oppnå beste karakter er det ikke nødvendig at alle problemstillingene som er tatt opp i denne sensorveiledningen blir behandlet. Oppgavens tema kan behandles fornuftig med ulike tilnærminger, her må vi akseptere stor variasjon i disposisjon og vektig av problemstillinger.
8) Denne sensorveiledningen er laget uten at jeg har deltatt i sensuren
14. mai 2008
Jan E. Helgesen