Legger verdens største puslespill

Francesca klipper verden i bittesmå deler og studerer dem, atom for atom. Når hun setter bitene sammen igjen, trer helheten og sammenhengen fram. Slik er hverdagen hennes om i jobben som kjemiker på Sintef. 

Kjemiker Francesca Lønstad Bleken trives som forsker på Sintef.

- Jeg trykker "send", så kommer det noe tilbake, og så må jeg tenke over resultatet, forteller forsker Francesca Lønstad Bleken når hun skal gi en kort forklaring på hva arbeidet hennes går ut på. 

For tiden jobber Francesca i et forskerteam som utvikler materialer man kan bruke til å lage magnesiumbatterier, som et alternativ til batteritypene i dagens elektronikk. Nå brukes grunnstoffet litium i elektronikkbatterier, men det finnes lite tilgjengelig litium på jorda, så målet til Sintef er å erstatte litium med magnesium, som det finnes mye av i jordskorpa. 

- I dette prosjektet arbeider vi med helt grunnleggende kjemi. Forskningen foregår ved at det i laboratorier lages ulike materialer, og så er det min jobb å prøve å finne forklaringer på resultatene derfra ved hjelp av beregninger. Jeg må finne ut hvorfor noen materialer fungerer bedre enn andre, og eventuelt foreslå nye materialer som bør testes.

- Som student lærte jeg å sette sammen kunnskap til en større forståelse og å tenke kritisk, og jeg fant ut av hva akkurat jeg kan bidra med.

Selv om hun er utdannet kjemiker, er det superdatamaskiner, ikke laboratorier, som er Francescas plattform når hun skal gjennomføre eksperimenter.

Avhengige av superdatamaskiner

- Det første som kreves for å gjøre et forsøk er god planlegging og forberedelse. Dette kan ta fra noen dager til noen uker. Under denne prosessen tegner jeg opp ett enkelt molekyl eller modeller av materialer vi jobber med, og finner ut hvilke andre molekyler disse kan reagere med. Videre plotter jeg inn viktige data og parametere i kjemiprogrammet vi bruker, og så venter jeg på at supermaskinene skal regne ut hvordan reaksjoner med molekylet kan foregå.

Supermaskinene Francesca benytter seg av finnes det flere av i Norge, og de har en enorm datakraft. Det ville vært helt umulig for mennesker å gjennomføre de samme beregningene som datamaskinene gjør, uansett hvor mye tid man hadde hatt til disposisjon.

- Ofte krever forsøkene også at det gjennomføres eksperimenter i laboratorium både på forhånd og underveis. Mye av det jeg holder på med kan kanskje virke enkelt ved første øyekast, mens det i virkeligheten er snakk om omfattende og kompliserte prosesser. 

- For tiden er vi omtrent halvveis i prosjektet, og resultatene vi får nå vil fortelle oss hvordan vi skal gå frem videre. Derfor er det viktig at jeg bruker tid på å tolke og forstå hva resultatene forteller oss og hvordan maskinene har kommet frem til resultatene.

Trives med ikke å skjønne alt med en gang

I tillegg til to skjermer som viser molekyler og beregninger, er kontoret til Francesca møblert med hyller fulle av bøker. Mange av bøkene stammer fra studietiden på Universitetet i Oslo.

- Jeg har fortsatt, som forsker, nær tilknytning til studiene, og jeg bruker fagbøkene fra kjemiutdanningen rett som det er. Det er ikke alltid jeg er ekspert på temaet i prosjektene jeg er en del av, og da går jeg tilbake til bøkene og tar det derfra.

- Her er det mange spennende folk med forskjellige interesser og ulik faglig bakgrunn.

- Samtidig har jeg også stor bruk for den omfattende og grunnleggende kunnskapen jeg fikk som student, for alt jeg gjør i jobben min er kjemi.

Men at det var kjemi Francesca skulle bli skikkelig god på var ikke alltid like åpenbart. Da hun studerte måtte hun velge om hun skulle satse videre på kjemi eller biologi, for hun likte begge fagene godt. Det var til slutt jakten på utfordringer som avgjorde saken for henne.

- Jeg trives med ikke å skjønne alt med en gang, at jeg utfordres. Når jeg opplever at det er noe jeg ikke finner ut av, er jeg nødt til å lete dypere etter svaret, og det gir meg en stor mestringsfølelse å klare å løse vanskelige oppgaver.

Engasjerte seg i frivillige verv

Under studietiden på UiO brukte Francesca også tid på frivillig arbeid i Kjemisk fagutvalg, hvor hun ble utfordret på litt andre måter. 

- Som medlem i fagutvalget hadde jeg verv i forskjellige styrer og grupper på Kjemisk institutt. Dette ga meg god kjennskap til hvordan instituttet fungerte, og som bachelorstudent var det en rask måte å finne ut av hvordan ting foregikk på master- og doktorgradsnivå. 

- Dessuten likte jeg godt at jeg fikk drive litt med politikk. Det var morsomt  og spennende å tale studentenes sak; man må være litt tøff når man står i en diskusjon som student mot professor.

Francesca bruker store ord når hun skal oppsummere tiden på Universitetet i Oslo.

- Som student lærte jeg å sette sammen kunnskap til en større forståelse og å tenke kritisk, og jeg fant ut av hva akkurat jeg kan bidra med. Jeg lærte å dra nytte av all regningen jeg hadde vært gjennom i kjemi og jeg lærte at alt henger sammen og kan plasseres i en sammenheng.

Klipper i universet

Etter endt doktorgrad var det bekjentskaper i Sintef som gjorde at Francesca fikk jobb der. Og hun trives svært godt på arbeidsplassen.

- Det var utrolig gøy å få jobb i Sintef og jeg har det veldig fint. Her er det mange spennende folk med forskjellige interesser og ulik faglig bakgrunn. Dette gjør at jeg hele tiden presenteres for nye innfallsvinkler til problemstillinger, noe som gir meg en stadig ny og bedre forståelse av ting.

For Francesca er det også viktig at jobben hun gjør bidrar noe til samfunnet.

- Forskning er alltid nyttig, innovasjon er alltid nyttig. Det er født mange spin-off- bedrifter ut av forskningsprosjekter her på Sintef, bedrifter som igjen skaper nye arbeidsplasser og nye idéer, og dette ønsker jeg å være en del av.

- Gjennom forskning kan man ta tak i samfunnsutfordringer og finne nye og bedre løsninger på ting.

Helt siden videregående har Francesca vært glad i stadig å lære nye ting, og det er åpenbart at hun fremdeles brenner for det hun holder på med. For henne innebærer jobben som kjemiker å pusle med verdens største puslespill.

- Jo bedre datamaskiner vi får, desto større deler av verden kan vi klippe ut og studere. Vi regner på noen få atomer av gangen, og så kan vi studere helheten og sammenhengen etterhvert. Akkurat som i matematikk må man regne ut delspørsmålene først, og så sette disse sammen til ett svar. Dette er klassisk problemløsning. 

Emneord: Abel, superdatamaskin, kjemi, kjemiker, forsker, Sintef, materialer, materialvitenskap, databeregninger, batteri, litium, magnesium, elektronikkbatterier, molekyl, PhD Av Inger Kristine Volden
Publisert 23. feb. 2017 19:00 - Sist endret 5. juli 2017 12:15