Kulturell turbomotor
Det begynte med at Linda klarte å overbevise seg selv og familien om at studier ved Universitetet i Oslo var det eneste riktige. Allerede som 15-åring begynte hun forberedelsene til studielivet. Inspirert av en entusiastisk kjæreste som tok exphil og som tilsynelatende hadde svaret på alt. Sånn ville Linda også bli! Da hun endelig var gammel nok for Blindern, var gleden stor.
- Det var så lett å bli kjent med andre, alle var på en måte venner og det var alltid noen du kunne ha faglige diskusjoner med. Savner det nå, å kunne diskutere med noen som kan mye om ulike ting, og som har lyst til å lære bort det de kan.
Etter studieår som nå uten unntak står igjen som positive minner for Linda, var hun klar for å møte verden utenfor.
- Altfor mange venter for lenge før de tør å gi slipp på lesesaler og uforpliktende forelesninger. Jeg mener ikke at folk skal avbryte utdanningen sin, men noen kunne sikkert vært mer bevisst på hva de ville bruke den til. Ikke bare ta fag, men forholde seg realistisk til hva fagene betyr i forhold til virkeligheten.
Hun har klare meninger om hva hun lærte på fagene hun tok; analytiske evner som arbeidsverktøy, og en stadig større interesse for idéfag og teater. Linda Hansen tror at de nye gradene kan føre til at studentene får følelsen av at de tar en internasjonal utdanning der sterkere faglige bånd knyttes mellom utdanningsinstitusjonen og den enkelte student.
For Linda ble det en overraskelse å komme ut i arbeidslivet, først og fremst fordi hun ikke hadde tenkt nok på hvordan det ville være å skaffe seg jobb og forsørge seg selv. De første årene vikarierte hun på ulike skoler i Oslo, en positiv og til tider bråkete erfaring. Etter en stund vendte hun ryggen til skolen og begynte å anmelde bøker som frilansjournalist, mens hun maste på de store gutta i Akersgata om å gi henne jobb. De latet som de ikke hørte henne, men frøken Hansen visste råd. Da hun hørte at Schibsted søkte etter traineer, var hun ikke sen på labben. Labbene flyr for øvrig aktivt også under intervjuet. Hun fekter med armer og ben når hun ser tilbake på sin karriere. Hun er fortsatt trainee eller lærling, og sier at hun aldri kjeder seg på jobb. Men, hun husker hvor hun kom fra:
- Jeg har mye å takke Blindern for. Der lærte jeg å være litt mindre vimsete og litt mer åpen for nye ideer og innfall. Sånn sett tror jeg at universitetsstudenter er heldige: De lærer seg, eller bør lære seg, å utnytte alle ressursene, ikke være redd for å virke interessert eller spørre foreleserne sine. Det eneste jeg angrer på fra studietiden er at jeg ikke spurte mer. Skulle stilt hundre spørsmål mer enn jeg gjorde!
Om fremtiden vet Linda lite, men hun tror at hun fortsatt kommer til å skrive litt på si og også undervise mer om hun får sjansen. Hun er i hvert fall svært spent på hvor traineeprogrammet fører henne, hvilke nye muligheter som åpner seg for henne.
- Man skal ikke være redd for å prøve noe nytt, eller ta tilleggsutdannelse, for eksempel. Er studentene mer opptatt av ulike og unike fagkombinasjoner, så kan det åpne uante veier inn til arbeidslivet. Det er aldri for sent å tenke nytt!