Toleranse, inkludering og kulturell forståelse

- Jeg vil undersøke hvordan ”styrte læringsprosesser” som har et uttalt mål om å fremme interkulturell kompetanse samspiller med det vi pedagoger kaller ”ikke-styrte læringsprosesser”. Det siste er prosesser som barn og ungdom i fleretniske miljøer skaper og oppnår bare ved å være sammen. Dette er interessant for å finne ut mer om hvordan vi kan tilrettelegge for læring som øker toleranse og forståelse for kulturell ulikhet.

Utvekslingsprogram for økt kulturell forståelse

For å undersøke dette har Kristin valgt å ta utgangspunkt i et utvekslingsprogram kalt ”Ung i Europa”. Programmet er satt i gang av Den europeiske union (EU) og Europarådet og skal fremme kulturell forståelse og toleranse blant framtidens Europa borgere. Prosjektets målgruppe er ungdom i fritidsklubber.

- Jeg har hatt en pilotundersøkelse (forundersøkelse) blant ungdom som har vært på denne typen utveksling mellom 1997 og 2003, ungdom som er mellom 14 og 16 år. Det ser ut til at slik utveksling skaper mye refleksjoner blant deltakerne på hva kultur er, og hva kulturelle forskjeller kan være - og ikke minst en bevissthet omkring egen kulturell tilknytning.

- Jeg lurer for eksempel på om dagens ungdom som drar på utvekslingsopphold lar seg blende av en tilsynelatende likhet på kryss og tvers av kulturer. Felles ungdomskulturelle uttrykk og nye medier eksisterer jo overalt på kloden. Internett er lett tilgjengelig, også for lokale ungdommer i Asia eller Latin-Amerika, og MTV ruller og går overalt. Kanskje det betyr at de kulturelle forskjellene er mer overraskende for ungdom i dag enn hva de var for 15 år siden, spør Kristin.

Kan en lære å bli flerkulturell?

- Det finnes for øvrig mange visjoner om flerkulturell dialog og interkulturell kompetanse, og om det flerkulturelle samfunn, men det er faktisk veldig lite pedagogisk forskning på dette som retter fokuset mot ”oss” og ikke bare de ”andre”, sier Kristin.

- Jeg søkte for eksempel på ordet ”flerkulturell kompetanse” på en søkemotor på nettet for en stund siden, forteller Kristin. - Jeg fikk mange treff, men det var tydelig at dette begrepet stort seg dreide seg om ”de andre”, dvs. at de som kommer til Norge med en annen bakgrunn har en flerkulturell kompetanse, mens ”vi” som er etniske nordmenn ikke har det. For meg er det slik at alle må inngå i en transformasjon – en forvandling – der vi opparbeider oss interkulturell kompetanse og gjennom den sammen skaper nye felles plattformer for samhandling.

- Den skandinaviske likhetstanken holder ikke lenger som plattform for samfunnsfellesskap i en flerkulturell virkelighet. Her er grunnidéen at en må være lik for å kunne skape noe felles. Men i dag må forskjellighet utgjøre ny grunnmur i fellesskapet. Anerkjennelse av ”den andre” må stå i sentrum, sier Kristin som understreker at dette ikke bare gjelder for dem som allerede bor i fleretniske bomiljøer: : - Også de som bor i grisgrendte strøk må forholde seg til samfunnets økende grad av flerkulturalitet. En flerkulturell dannelsestanke innebærer at alle må ha en kritisk refleksjon over eget kulturelt ståsted for å kunne møte det som er fremmed på en inkluderende og åpen måte. Vi må være villige til å la oss bli påvirket av det som er fremmed. Dette kan bidra til å skape et nytt demokratisk, globalt fellesskap hvor en erkjennelse om forskjellighet ligger til grunn.

Interkulturell vs. flerkulturell kompetanse

Forskere og studenter på universitetet er opptatt av begrepsbruk. Ord og begreper skal ha en mest mulig presis betydning, og Kristin slår et slag for ordet interkulturell kompetanse i stedet for flerkulturell, nettopp ut fra hvilke assosiasjoner begrepet ”flerkulturell” gir. - Interkulturell innebærer bevegelse, en gjensidig utveksling mellom kulturer, mens flerkulturell ikke er noe annet enn en beskrivelse av at det eksisterer ulike kulturer side om side der ute.

- Interkulturell kompetanse er et begrep som har sin opprinnelse i språkvitenskap, forteller Kristin. – Da jeg tok cand.paed-graden (tilsvarer dagens mastergrad) skrev jeg en hovedoppgave hvor jeg trakk linjer mellom innholdet i begrepene interkulturell kommunikasjon, med sitt utgangspunkt i språkvitenskapen og nyere teori om danning. Dette resulterte i teori om begrepet interkulturell handlingskompetanse. Mens dette var en oppgave som diskuterte pedagogisk teori og begreper - trekker jeg disse begrepene med meg inn i doktorgradsarbeidet hvor jeg er mer opptatt av praksis, nettopp i forhold til hvordan ungdom skaper og oppnår interkulturell kompetanse.

Valgte pedagogikk litt tilfeldig

- Jeg leser forresten mye sosiologisk og sosialantropologisk faglitteratur i forhold til dette temaet, sier Kristin som i sin tid valgte pedagogikkstudiet litt tilfeldig. – Jeg hadde grunnfag i sosiologi fra før, var interessert i veldig mye forskjellig, både sosiologi, historie, filosofi og psykologi. Så oppdaget jeg at pedagogikk hadde alle disse fagene i seg. Det overrasket meg veldig, og jeg endte altså med å konsentrere meg om pedagogikkstudier istedenfor å velge noen av de andre fagene. Pedagogikk er en smeltedigel, jeg føler faget har gitt meg flere bein å stå på. Men jeg er også veldig opptatt av tverrfaglighet, jeg tror det beriker forskningen at forskere innenfor humaniora og samfunnsvitenskap kan samarbeide om et felles tema eller prosjekt.

Barne- og ungdomskunnskap som pliktarbeid

På universitetet betinger doktorgradsstudier at en har fått tildelt et stipend som finansierer arbeidet. Vanligvis gis dette for fire år, men 25 prosent av denne tiden skal brukes til pliktarbeid for fagmiljøet. Pliktarbeidet kan være undervisning, veiledning av studenter som skriver masteroppgave, retting av oppgaver og karaktersetting (sensur) eller å utvikle nye studietilbud. Kristin har brukt noe av pliktarbeidstiden sin til å utvikle et nytt emne kalt ”Barne- og ungdomskunnskap”. Emnet tilbys som en del av bachelorprogrammet i pedagogikk, men kan også tas av andre programstudenter ved UiO.

- Det er en stigende interesse for barn og unges oppvekstvilkår, sier Kristin. – Tradisjonelt har en innenfor pedagogikk vært opptatt av oppvekst enten i forhold til utdanningsinstitusjonene eller i et utviklingspsykologisk perspektiv. Emnet jeg skal undervise i vektlegger imidlertid det som skjer midt i mellom og utenfor institusjonene. Det handler om hvordan samtiden påvirker barn og unges livsvilkår og hvordan de skaper sitt eget liv. Jeg er også veldig fornøyd med at litteraturen nesten er dagsaktuell, det dreier seg mye om artikkelstoff fra 2003 og 2004, og jeg er selvfølgelig glad for at emnet er fulltegnet det første semesteret det blir tilbudt.

Forskning i takt med tiden

Kristin syntes ikke det var vanskelig å få tildelt forskningsstipend: - Det er ikke kjempevanskelig hvis du har en god idé og hvis du forsker ”i takt med tiden”. De utdanningsvitenskapelige fagmiljøene har prioritert oppvekst og flerkulturalitet som satsningsområder, og det passer jo veldig godt for meg.

Kristin ser ellers for seg forskning som en mulig yrkeskarriere på sikt, men nevner også undervisningsstillinger i høgskolesektoren som en mulighet. – Jeg tror også jeg ville trives med å jobbe i et prosjekt eller team med flere mennesker, gjerne med bakgrunn fra ulike fagfelt, sier Kristin. Men foreløpig blir hun på Pedagogisk forskningsinstitutt noen år til. Hvis du velger emnet [emne:PED2450] , kan det jo hende du får Kristin som lærer….