print logo

Stadig nysgjerrig

Det var nysgjerrighet og interesse for det ”irrasjonelle” ved oss mennesker som førte Zemir Popovac til psykologfaget. I jobben på en døgnpost som tilbyr behandling for mennesker med alvorlige spiseforstyrrelser er psykoterapi det mest interessante aspektet for ham.

 
Zemir Popovac arbeider ved Sykehuset Innlandet HF på Reinsvoll.

 

Zemir Popovac arbeider ved Sykehuset Innlandet HF på Reinsvoll.

Hvorfor valgte du å studere psykologi? 
 

Det er nysgjerrighet og interesse for det ”irrasjonelle” ved oss mennesker som har ført meg til psykologfaget. Hvorfor opprettholder vi uvaner som ikke er bra for oss, hvorfor handler vi mot sunn fornuft osv? Slike spørsmål kan man stille i forhold til så mangt i livet, alt fra ufarlig neglebiting til mer alvorlige saker som for eks spisevegring, rusmisbruk, valg av voldelige kjærester osv. Det er som om vi her opererer ut fra en indre logikk som det er vanskelig å knekke koden på.
Hvorfor velge psykologistudiet? Det er etter min mening et spørsmål som fortjener grundig refleksjon fra alle som velger det. Det åpner opp døren til nye viktige spørsmål, som for eks hvorfor akkurat jeg skulle fenges av det ”irrasjonelle”. Eller for noen andre hvor svaret er ”å kunne hjelpe andre mennesker”, kan en i neste omgang lure på hvorfor behovet eller ønsket om å hjelpe andre er så viktig for vedkommende. Svarene ligger nok begravd i hver enkelts livshistorie. Det å utøve en selvrefleksjonsprosess og utvide kunnskap om seg selv er en uhyre viktig del av psykologfaget.
 

Hva går jobben din konkret ut på?
 

Jeg jobber på en spesialisert døgnpost som tilbyr behandling til mennesker med alvorlige spiseforstyrrelser. Posten heter 1C og er en del av Akutt- og Korttidsavsnittet ved Sykehuset Innlandet HF på Reinsvoll. I tillegg er jeg knyttet til Regionalavdeling for spiseforstyrrelser (RASP) ved Oslo Universitetssykehus, Ullevål.
Jobben min består for det meste av psykologisk utredning og psykoterapeutisk behandling av mennesker med spiseforstyrrelser. På Reinsvoll er pasientene innlagt og ofte i en svært farlig fase av lidelsen (anoreksi er den lidelsen med høyest dødelighet sammenlignet med andre psykiske lidelser). Behandlingen på dette nivået inkluderer kombinerte og tilrettelagte tiltak rettet mot spiseatferd (miljøterapi med mer), fysisk aktivitet og hvile (fysioterapi med mer), medisinsk oppfølging (grunnet somatiske komplikasjoner osv) og psykologisk behandling (individual- og gruppepsykoterapi). Så, i tillegg til at jeg driver med individual- og gruppepsykoterapi, samarbeider jeg også tett med andre faggrupper (sykepleiere, fysioterapeuter, leger og spesialister i psykiatri). 
 

Hva er det mest interessante du gjør i jobben din?
 

Psykoterapi er det mest interessante, uten tvil. Det å se mennesker som over lang tid har lidd og strevd med psykiske vansker, finne en styrke i seg, konfrontere sin egen angst, få tilgang på mer differensierte og varierte følelser, og slik utvide og berike opplevelser av seg selv og andre, det er som å være vitne til en fødsel. Jeg tror at det var Donald W. Winnicott som sammenlignet psykoterapeuter med jordmødre, og han hadde et poeng der.

Hvor tidlig tok du kontakt med din nåværende arbeidsgiver, og hvordan kom du i kontakt med bedriften?
 

Jeg søkte på en stilling som var utlyst i Tidsskriftet for Norsk Psykologforening en måned etter at jeg var ferdig med embetsstudiet. Det var stillingen på post 1C ved Akutt- og Korttidsavsnittet på Reinsvoll. En måned etterpå var jeg i full jobb der.
 

Følte du deg faglig rustet da du begynte i jobben?
 

Jeg husker at jeg var spent på det spesifikke med spiseforstyrrelser. Vi hadde ikke mye undervisning og opplæring i behandling av alvorlige spiseforstyrrelser på embetsstudiet. Men samtidig følte jeg meg ganske trygg. Jeg er overbevist om at grunnleggende opplæring og veiledning knyttet til basiskunnskaper om psykisk utvikling, utvikling av psykiske vansker og psykologisk behandling som vi blir tilbudt på embetsstudiet danner et godt nok utgangspunkt for å møte utfordringer i klinikken og i arbeidslivet for øvrig. Den terapeutiske holdningen, måten vi lytter til pasienten på og reflekterer over det terapeutiske materialet på, er på mange måter diagnoseuavhengig.
 

Hva er ditt inntrykk av arbeidsmarkedet for psykologer i dag?
 

Jeg har et inntrykk av at det generelt er et stort behov for vår kompetanse på arbeidsmarkedet, særlig innen psykisk helsevern. Det virker også som at det er vanskelig å få psykologer ut i distriktene. Så, hvis man er villig til å flytte på seg, kan en velge mellom stillinger med gode rammebetingelser.

Hvordan er det å være arbeidstaker i forhold til å være student?
 

Å arbeide som psykolog er utrolig spennende, givende og til tider krevende. Sammenlignet med å være psykologstudent, vil jeg forenklet si at det hovedsakelig er praktiske forskjeller det er snakk om. Som arbeidstaker slipper man å skrive semesteroppgaver, forholde seg til eksamensdatoer osv, og man får et annet lovverk og en annen hverdag å forholde seg til. Men man bør beholde og vedlikeholde ”studentens” nysgjerrighet, kritiske blikk og sug etter ny lærdom. Noen har sagt: ”Tror du at du er ferdig utlært når du er ferdig med studiet, er du ikke utlært - men ferdig”. Jeg vil oppmuntre alle til å holde seg oppdatert på fagstoff, skaffe seg gode veiledere og vurdere å gå i egenterapi.

Til slutt, har du noen tips til psykologstudenter som skal ta steget ut i arbeidslivet?
 

Jeg har lært meg å definere lykke som noe som består av tre ingredienser: (1) å ha god helse, (2) å være i relasjoner preget av gjensidig kjærlighet, og (3) ha en jobb man trives godt med. Så, til dere som skal ut i arbeidslivet: Ikke glem de to første ingrediensene!

 

Publisert 6. jun. 2012 13:42 - Sist endret 19. jun. 2012 16:46