MOOC for «grensesprengende utdanning»

Strategi 2020 er klar og ambisiøs på utdanningens vegne. Den slår fast at «Universitetet i Oslo må søke kvalitet i all sin virksomhet, og styrke en kultur for kontinuerlig kvalitetsforbedring» (s. 4). Dette gjelder særlig innen universitetets kjernevirksomhet, og i vårt arbeid med å koble forskningens resultater og prosesser med utdanningen av studenter som skal ut og forandre verden. For dem skal vi fremme «grensesprengende utdanning» (mål 1). Vi skal tilby våre studenter forskningsbasert utdanning på linje med de fremste internasjonale læresteder (mål 2), bl.a. gjennom tiltak under paraplyen «nyskaping i undervisning og læring» i UiOs rullerende årsplaner (tiltak 7). 

Samtidig: UiO har nettopp tegnet avtale med Europas største MOOC-plattformtilbyder, FutureLearn, som igjen er eid av verdens største og mest erfarne aktør innen distribuert utdanning, engelske Open University. Med bl.a. British Library og British Museum og en rekke av de 200 beste utdanningsinstitusjonene i verden (ifølge rankingen til Times Higher Education) i ryggen, drives FutureLearn av folk med bakgrunn fra digitale satsninger i BBC, fra pedagogisk virksomhet, og fra medieproduksjon. 8. juni annonserte FutureLearn i en pressemelding en utvidelse med syv nye partnere verden over – fra Korea, Sørafrika, UK, og altså UiO fra Norge.

Hvor er koblingen? Hvorfor er dette viktig for UiOs utdanningsvirksomhet? Først noen ord om det litt større bildet…

Digitaliseringen som samfunnsprosess er en gjennomgripende endringsdriver på de fleste områder. Varer blir til tjenester («fra atomer til bits»), mellom- og distribusjonsledd forsvinner, nye aktører og forretningsmodeller kommer til, og erstatter gamle. Produkter og arbeidsflyt endres. Ikke bare kjøper vi bøkene våre på nett i stedet for i bokhandelen, men det er mange år siden verdens største nettbokhandel Amazons salg av ebøker passerte salget av papirbøker. Bibliotekene sliter med å finne nye roller i det digitale mediebildet. Strømmetjenestene sparker beina under både musikk- og filmindustrien og forandrer verdikjeder og sluttprodukter (og strømmeaktørene blir produsenter), videobutikkene er borte, kinoene utvikler nye konsepter, og tradisjonell TV får hard konkurranse om seriene, igjen fra strømmetjenestene. Få kjøper reisene sine i reisebyråer, eller går i banken for å ordne med økonomien sin. Papiravisene er i dyp krise, og strever med nye digitale formater. Digitaliseringen som samfunnsprosess har på få år endret kunnskapsorganisasjoners metoder for å skape, forvalte, behandle, analysere, kommunisere, distribuere og samarbeide om informasjon. Disse strukturelle endringene ser vi verden over, og de har skjedd svært fort. Med synkende transaksjonskostnader, nettverkseffekter og andre egenskaper ved den digitale økonomien skapes nye aktører, ny kompetanse, nye virksomheter og nye jobber. Mange av jobbene i 2020 finnes ikke enda, men det er for disse vi må utdanne våre studenter.

MOOC er et ekte barn av den digitale økonomien, og et godt eksempel på det økonomer kaller «increasing returns». Det vil i praksis si at med en betydelig initiell investering i godt faglig innhold og robuste tekniske løsninger, koster én ekstra student i tillegg til de som allerede er der ingenting. Og de neste tusen koster heller ingenting. Eller de neste 20.000. Dette til forskjell fra på campus, hvor hver ekstra fysisk student øker de totale kostnadene i form av lokaler, undervisning, infrastruktur, veiledning, osv. MOOC øker dermed institusjonenes rekkevidde for å nå ut med kvalitetsinnhold, og for å etablere dialog med læringsmotiverte mennesker, til det prinsipielt uendelige.

Allerede i 2008 pekte Stjernø-utvalget på at også i høyere utdanning er digitaliseringen en endringsdriver, som potensielt bidrar til å endre hva som undervises, hvordan vi underviser og lærer, hvem som underviser og lærer, hvor undervisning og læring finner sted, og når det undervises og læres. MOOC inngår i nettopp dette bildet. Det viktigste spørsmålet på bakgrunn av strategiens ambisiøse mål, er derfor: Kan UiO som landets største utdanningsinstitusjon og kunnskapsorganisasjon (og utdanningssektoren for øvrig), være mer forutseende enn bransjene nevnt over, og spille med digitaliseringen i stedet for mot den (i motsetning til det for eksempel musikkbransjen har gjort), og bevisst og systematisk utnytte digitaliseringen til utvikling av kvalitet og relevans? Kan vi utforme «grensesprengende» utdanning, både geografisk, tverrfaglig og pedagogisk med MOOC? MOOC er bokstavelig talt grensesprengende i seg selv, og vil la oss utforske og utfordre vår undervisningspraksis på mange av de områdene Stjernø-utvalget pekte på.

Utvikling av praksis er ikke bare en funksjon av teknologien, men teknologien både trigger og forutsetter endring også i vår institusjonskultur og organisasjon. Vi må utforske og eksperimentere, og gjøre ting på nye måter. Bedrive innovasjon, som ledd i trinnvis endring, hvor teknologien tas i bruk, men hvor også kulturen endres. Utdanning, inkludert eksperimentering med undervisningsmetoder og didaktiske arbeidsformer, må få større andel av kreativiteten ved UiO, som nå først og fremst investeres i forskningen. Utdanning må få en strategisk betydning for UiO, og spesifikt kvalitetsutvikling med IKT og digitale medier. Samtidig er det vanskelig å ta velinformerte strategiske beslutninger uten å hente inn praktiske erfaringer.

Hva resultatet av innovasjonene mer presist vil være gjenstår jo å se, ellers hadde det ikke vært noen innovasjon. Allikevel går det tentativt an å antyde noen, for eksempel tre, til dels overlappende, områder å utforske:

For det første: MOOC er én type læringsstillaser og støttestrukturer for læringsarbeidet (LMS er en annen). Slike læringsplattformer organiserer studentens arbeid med distribuerte læringsressurser, medstudenter og aktiviteter, og tilbyr en samlet regi for læring. Dette kan gjøres på ulike måter, med ulike formål og pedagogiske design. En kan for eksempel hevde at LMS er godt egnet for å organisere fordypningsarbeidet til studentene mellom pensumgjennomgangene på forelesningene, mens mange utforsker MOOC for å støtte et «omvendt klasserom» («flipped classroom»). I en slik modell organiserer MOOC studentenes møte med, og samarbeidsaktiviteter om pensum, slik at de er godt forberedt til de fysiske samlingene, og slik at pensumforelesningene kan reduseres og erstattes av problemløsning og andre aktiviteter som bidrar til dybdelæring under faglig oppfølging og ledelse. Ved UiO arbeider vårt SFU ProTed etter disse linjene. Omvendt klasserom vil måtte fylles med nye aktiviteter, ny organisering av arbeidet, og vil trenge andre typer lokaler. Blant annet. Her trengs det mye utforskning. Og den største utfordringen er ideen om at professorens fremste oppgave er å forelese, mens det snarere må være å hjelpe studentene å lære. Forelesningen er kun én, og ofte langt fra den beste, formen for hjelp studentene kan få.

For det andre: Studentene våre skal gå videre ut i verden som akademiske borgere, med forståelse for at det finnes ulike perspektiver på ethvert saksforhold og fenomen, med refleksjon over eget og andres ståsteder og verdensbilder, med evne til å vurdere argumenters premisser og holdbarhet, og være i stand til selv å utforme og kommunisere standpunkter i ulike media, fora og kontekster. Hva vil gi en bedre trening i dette, enn å delta i et distribuert digitalt læringsfelleskap sammen med de, la oss si, 20.000 mest interesserte, dedikerte og flinke personene i verden innen det aktuelle saksområdet, fra alle verdens hjørner, og med de forskjelligste utgangpunkt og ståsted? Et fag eller et institutt er ofte preget av noen rådende synsmåter, og studentene vil bli utfordret av alternative teoretiske eller ideologiske briller og erfaringer. Ved at enten UiO lager MOOCer med globalt nedslagsfelt, eller at emner ved UiO integrerer globale MOOCer som obligatoriske arbeidskrav, vil våre masterstudenter måtte bryne seg på egen og andres akademiske argumentasjon, på engelsk eller andre språk. Dette er tilnærmingen til «What works» ved Senter for utvikling og miljø (SUM), om hva som fungerer i internasjonalt utviklingsarbeid. Dette er sann internasjonalisering, og kvalifisering av våre studenter for et globalt arbeidsmarked. Masse å utforske.

For det tredje: Et sentralt premiss i sektorens omfattende kvalitetsreform da den ble innført for elleve år siden, og i Stortingsmeldingen som lå til grunn, var at det å få studentene til å lykkes med sin læring var tett koblet til oppfølgingen av studentene. Som både Kunnskapsdepartementets forskningsbarometre og NIFU STEP viser har Kvalitetsreformen i liten grad ført til bedre oppfølging av studentene. Poeng nummer én ovenfor om omvendt klasserom vil endre mye på dette. Det samme vil læringsfellesskapene under poeng nummer to. Og i forlengelse av det siste kan man peke på at riktignok er kontakt med, og oppfølging av professoren eller andre lærekrefter sentralt. Men studentene selv representerer også en viktig og underutnyttet formativ tilbakemeldingssløyfe og ressurs for hverandres læring. Eksempler på dette er de obligatoriske peer-review-oppgavene som MOOC-verktøyene har god funksjonalitet for. Her skal studenten etter en gitt mengde gjennomgått pensum skrive et refleksjonsnotat (jeg har sett krav på opptil 400 ord) som skal bli konstruktivt vurdert etter bestemte oppgitte kriterier av tre medstudenter som systemet trekker ut tilfeldig. Studenten skal også vurdere andres arbeid på samme måte. Dette gjentas i flere omganger i løpet av en MOOC. Funksjonaliteten kan sikkert raffineres videre, men dette er en interessant oppfølgingsmekanisme. Det er også diskutert å la studentene foreta hverandres sluttvurdering utfra et fenomen brukt i den digitale økonomien, «the wisdom of crowds», hvor undersøkelser viser at med stor nok populasjon vil gjennomsnittet havne svært nær der eksperten (sensor) ville havnet. Igjen, mye å utforske.

For å svare på det opprinnelige spørmålet: MOOC gir oss muligheten til å eksperimentere med alle de elementene Stjernø-utvalget pekte på, til å forberede studentene våre på et globalt arbeidsmarked med ferdigheter dette fordrer, og til å utnytte digitaliseringen for å skape pedagogisk kvalitet og relevans for arbeidsplassene som enda ikke finnes. Altså «grensesprengende utdanning». Som rektor Ottersen uttrykker det i sin blogg 27. mai: «Universitetene må ta del i den digitale revolusjonen.  Ja, universitetene må være med på å drive den».  

Emneord: MOOC, Verktøy Av Jon Lanestedt
Publisert 13. juni 2014 11:47 - Sist endret 13. aug. 2015 08:10
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere