Lytteprøve, trinn 3 (2006)

Kvinner i akademia

Denne lytteprøven handler om kvinnenes plass innenfor naturvitenskapelige fagområder ved universitetet i Norge fra slutten av 1800-tallet og fram til rundt 1920. Den er basert på en doktorgradsavhandling om emnet av stipendiat Arve Monsen. Vi sammenligner først forholdene i Norge med forholdene i utlandet. Deretter ser vi på den norske diskusjonen om kvinners plass i universitetsstillinger. I siste del av foredraget går vi nærmere inn på innsatsen til Kristine Bonnevie, som var en pioner for kvinnenes inntog i akademiske stillinger i Norge.

Helt fra universitetet i Norge ble opprettet i 1811, har botanikken og zoologien vært viktige vitenskaper. Først i 1882 fikk kvinner lov til å ta eksamen artium og dermed adgang til å studere ved Universitetet. I 1884 kunne kvinner avlegge embetseksamen. Man kan kanskje si at kvinner i praksis var utestengt fra de vitenskapelige stillingene ved universitetet til etter 2. verdenskrig. Det ser slik ut hvis vi ser bort ifra noen enkelte unntak som bekrefter regelen, og en liten gruppe realister som slapp til under og rett etter 1. verdenskrig.

Kvinner blir ansatt ved universitetet

Stipendiat Arve Monsen avslutter i disse dager sin doktorgradsavhandling om zoologiens og botanikkens historie i Norge. Hans hovedfokus er kvinnenes inntog i denne delen av akademia fra slutten av 1800-tallet og fram til rundt 1920. Tidlig på 1900-tallet fikk altså kvinnelige forskere innpass i disse fagene og startet sin karriere i den akademiske verden. En grunn til at kvinnene kunne ha interesser innen dette fagområdet, kan være at botanikk og zoologi inngikk i langt flere utdannelser enn de gjør i dag. Kunnskap innen disse feltene var så å si del av den allmenne dannelsen.

I 1920 var 40 prosent av de vitenskapelige stillingene innen botanikk og zoologi besatt av kvinner. Den mest kjente var Kristine Bonnevie, som ble universitetets første kvinnelige professor i 1912, men det var også andre. Dette var helt spesielt både i norsk og internasjonal sammenheng. Stipendiat Arve Monsen sier at det for eksempel i USA var langt vanskeligere for kvinner å få stillinger ved de store universitetene enn det var i Norge. Hvorfor ble det slik?

En forklaring kan være at de kvinnelige akademikernes privatliv ikke spilte like stor rolle i Norge som i andre land. Her var det ikke så interessant om kvinnen var gift eller ikke, forteller Monsen. Skillet mellom kvinner og menn var ikke like skarpt i Norge som i andre land. Kvinnelige norske forskere kunne for eksempel dra på ekspedisjoner sammen med mannlige kolleger og bo i samme telt. Det var altså et sosialt miljø som gjorde det mulig å rekruttere kvinner, og kvinnene kunne i stor grad fungere på lik linje med menn, sier Monsen. Det motsatte så man for eksempel i Frankrike da Marie Curie skulle få Nobelprisen i fysikk i 1903. Det ble en stor sak av at hun skulle ha hatt en mannlig assistent som elsker. Liknende reaksjoner ville ikke ha kommet overfor en mann, påpeker Monsen.

Det var ikke mange aktuelle kvinnelige kandidater å velge mellom til akademiske stillinger i Norge på denne tiden, og at det ble ansatt mange kvinner innen botanikk og zoologi, kan til en viss grad være tilfeldig. Da Kristine Bonnevie ble professor, ansatte hun også to kvinnelige medarbeidere under seg. Til sammen var det seks kvinner ansatt i totalt 13 stillinger. Tallet var oppsiktsvekkende. De fleste stillingene var deltidsjobber, det kan også forklare det høye antallet av nettopp kvinner. Mannlige kolleger jobbet ofte andre steder også  for å tjene mer penger til å forsørge kone og barn, forteller Monsen. De fleste kvinnelige ansatte var ugifte.

Diskusjon om kvinner i universitetsstillinger

Kvinnenes plass på universitetet var omdiskutert. Et argument var at det ikke lå i kvinnens natur å ha lønnsarbeid, og spesielt ikke denne typen lærerstillinger. Kvinner skulle føde barn og stelle hjemme. Men det var også folk i universitetssystemet som støttet kvinnene og ønsket å ha dem i vitenskapelige stillinger. De kvinnelige forskerne fikk en viktig samfunnsmessig rolle. De beviste at det ikke var imot kvinnens ”natur” å arbeide. Kvinnene i botanikken og zoologien var dyktige og viste at ikke bare menn egnet seg til høyere utdanning.

Monsen forteller videre at kvinnene ble holdt utenfor akademiske stillinger andre fagmiljøer, som jus og medisin, helt til etter 2. verdenskrig, selv om det var mange kvinner som studerte disse fagene. Da Kristine Bonnevie skulle bli ansatt som professor, måtte man forandre loven, og dette åpnet porten for flere ansettelser senere.

Kristine Bonnevie

Kristine Bonnevie er uten tvil den største kvinneskikkelsen i norsk biologi. Hun var født i Trondheim i 1872, og flyttet til hovedstaden da hun var 14 år gammel. Hun ble student i 1892. Først prøvde hun seg på medisinstudiet, men skiftet etter kort tid til zoologi. I 1906 tok hun doktorgraden. Bonnevie ble betraktet som en dyktig foreleser. Hun la mye arbeid i undervisningen som ofte varte mye lenger enn den oppsatte timeplanen. Kristine Bonnevie fikk aldri egne barn, hun ga heller sin omsorg til studentene. Hun opprettet blant annet et studiehjem for unge piker i Oslo, og sørget for at det kom studentkantiner på universitetet. En professor sa en gang om henne; ”Kristine Bonnevie har bare én feil, nemlig at hun er kvinne, og da kan ikke universitetet få utnyttet henne nok!” Bonnevie ble det første kvinnelige medlem i Det Norske Videnskaps-Akademi, senere etablerte hun Norske Kvinnelige Videnskaps-Akademi. Hennes virksomhet gjorde det lettere for unge kvinner å tre inn i den akademiske verden.

Monsen understreker at universitetets vitenskapelige ansatte på denne tiden ble sett på som lærere. Opplæring av studentene var deres viktigste oppgave, mens forskningen kom i andre rekke. Universitetet skulle først og fremst uteksaminere folk som var nyttige for samfunnet, slik som prester, leger, jurister og lærere. De som skulle få tid til å forske, hadde gjerne et såkalt ekstraordinært professorat. Rundt år 1900 endrer situasjonen seg, og forskningen blir viktigere for de vitenskapelige ansatte. Innen zoologien var forskningen i sterk grad knyttet til havforskning og fiskeriene, forteller Monsen. De biologiske fagene ble mer detaljorientert og eksperimentelle. Spesialisering på fagfeltene ble viktigere. Denne utviklingen sto blant andre Kristine Bonnevie for.

Kristine Bonnevie hadde gjort seg så viktig for undervisningen, at hun hadde fått frie tøyler til å modernisere den, og hun hadde gått inn for oppgaven med glede og entusiasme. Bonnevie var sterkt opptatt av sin forskning. Uansett hvor mye hun hadde å gjøre, brukte hun minst én time hver dag til forskning. Når hun hadde ferie ble det mer. Selv da hun lå på sykehus og kvelden før hun døde i 1948, ofret hun seg for arbeidet.

Bonnevies kamp for å bli professor og bli akseptert som likestilt medlem av det vitenskapelig-akademiske samfunnet er en viktig del av norsk kulturhistorie.

(1117 ord)

Published Oct. 7, 2016 10:33 PM - Last modified Oct. 19, 2016 4:38 PM