Impact: Elisabeth Staksrud om barn og nye medier

Nye medier er langt fra så farlige for barn som vi ofte tror, viser Elisabeth Staksruds forskning. Dette formidler hun på en så kraftfull og effektiv måte at hun har vært med på å endre EUs policy på området, og med det hverdagspraksisen i millioner av europeiske hjem.

Myteknusing med EU-støtte

Staksrud har i en årrekke drevet EU-finansiert forskning på barn og internett og vet kanskje mer enn noen andre i Norge om dette området. Det hun og kollegaene finner gjennom sin forskning på barn både overrasker og provoserer så vel foreldre som politikere.

Veien til gjennomslag

Mediemessig er barn og nye medier et svært takknemlig, men krevende forskningsfelt å formidle. Staksrud får nesten daglig henvendelser fra journalister, skolepersonale og andre, som vil høre hva hun har å si både om digital mobbing, nettporno og dataspill, og arbeidet har resultert i flere tusen medieoppslag. Og kontakten med mediene er viktig for å få formidlet sentrale forskningsfunn til praktikere og foreldre.

Barn og medier er et felt som engasjerer fordi vi alle har et forhold til mediene. Vi har ofte også en iboende skepsis til de mediene vi ikke vokste opp med selv, og derfor ikke kjenner så godt. Derfor er det et enormt behov for forskningsbasert kunnskap. Formidlingen blir særlig viktig fordi området barn og medier ofte preges av antagelser og mediepanikk hvor man roper på tiltak for å «beskytte barn». Ofte har dette vært tiltak som ikke alltid treffer fordi de baserer seg mer på «ideen» om barn, heller enn hva barn og unge faktisk er og hva de faktisk gjør.

Det er nemlig mange, særlig internasjonalt, som ivrer for sterkere restriksjoner, slik som sensur og tilgangskontroll, når det gjelder barn og ungdoms bruk av internett. Men enten de er foreldre eller politikere – ofte er de begge deler – overdriver de farene nettet i seg selv representerer, samtidig som de undervurderer barns evne til selv å manøvrere der og forholde seg kritisk til det de finner der. De undervurderer også ofte de risiki som leder til mest skade. Forskning med barn og unge har derfor blitt oversatt til konkrete råd til og anbefalinger til både politikere, praktikere og vanlige folk.

Sannheten om barn og internett

Enkelt fortalt overdriver vi veldig ofte enkelte av farene ved barns eksponering for internett, mens vi glemmer andre. For eksempel viser undersøkelser vi har gjort hvordan norske foreldres bekymring i stor grad konsentrerer seg rundt risiko hvor eksterne faktorer skal skade barnet ditt (en bil, en pedofil, andre barn som mobber), mens de i forsvinnende liten grad er bekymret for risiko knyttet til eget barns atferd – slik som for eksempel å mobbe andre, legge ut nakenbilder, ha sex eller drikke alkohol.

Samtidig er deltakelse på Internett generelt, og i sosiale medier spesielt, blitt en integrert del av barn og unges hverdag, både når det gjelder tilgang til informasjon, mulighet for å ytre seg, demokratisk deltakelse og sosialisering med jevnaldrende. Nettet er en del av virkeligheten og de positive mulighetene Internett gir er større enn de risiko som leder til skade. Vi ser også hvordan de barna som har en aktiv og tidlig nettbruk er flinkere til å utvikle digital motstandskraft og håndtere risiko, enn de som starter sent og har sterke restriksjoner på sin bruk. Funn som viser at «mer bruk» er bedre for barn er kontraintuitive for mange foreldre, som instinktivt ønsker beskytte barnet ved å fjerne dem fra «det farlige» nettet. Dette er det Staksrud i sin forskning betegner som «tornerose-foreldre».

Min rolle er å formidle forskningsresultater som i stor grad er basert på barn og unges egne erfaringer, noe som ofte er med på å justere folks, særlig politiske beslutningstakeres, inntrykk av hva internett er for barn og hvilke verdier og farer det representerer, sier Staksrud.

Å formidle hva barn «egentlig» gjør – på godt og vondt – er med på å skape et mer komplisert og ubehagelig bilde, men det gir også mulighet for at forskningen kan bidra direkte til praktiske tiltak. For eksempel fant vi hvordan 9 % av norske 11-16 åringer har besøkt nettsider hvor man diskuterer hvordan man kan ta sitt eget liv. Vi ser også at disse barna i stor grad har sårbarhetstrekk som gjør at de er i risikosonen for faktisk å vurdere å ta sitt eget liv, og at det er en sammenheng mellom å bli mobbet eller mobbe digitalt og slik bruk. Sammenhengen ser vi ikke når det gjelder erfaringer med tradisjonell mobbing. Slike funn gir viktig innsikt i hvilke barn som er i faresonen og hvordan man kan identifisere og hjelpe dem. 

Den digitale mobbingens paradokser

Elisabeth Staksrud Staksrud får nesten daglig henvendelser fra journalister, skolepersonale og andre, som vil høre hva hun har å si både om digital mobbing, nettporno og dataspill. (foto: IMK)

Mobbing på internett er også blitt en stadig større del av Staksruds egen forskningshverdag. Etterspørselen etter forskningsbasert kunnskap på dette feltet er så stor at hun for litt siden bestemte seg for å skrive en populærvitenskapelig bok om temaet, Digital mobbing: Hvem, hvor, hvordan, hvorfor – og hva kan voksne gjøre?

Også den vekker oppsikt, med nye kontraintuitive funn. Slik som at styrkeforholdet mellom mobberen og den som blir mobbet ikke uten videre er det samme som i den klassiske mobbingen i skolegården. På nettet trenger man ikke å være fysisk sterk, ha høy kraftig stemme eller framstå som overlegen for innta rollen som mobber. Dette gjør, understreker Staksrud at mobbing på nettet ofte skjer mellom to parter som begge har problemer, som begge er ofre eller i hvert fall er svake. Disse forskningsresultatene har konsekvenser for hvordan skoler og andre bør legge opp kampen mot mobbingen.

Gjennom forskningen på barn og medier oppnår hun og kollegene impact også på nasjonal og europeisk policy på feltet. Så langt har hun vært aktivt med og forhindret et EU-forslag om bred nettsensur, bidratt til betydelig styrking av kompetansen på digital mobbing i skoleverket og, håper hun i hvert fall, fått mange foreldre til å forstå at nettet er en naturlig del av hverdagen til barna deres.

Barneoppdragelse

Internett og nye medier representerer mange flere muligheter enn farer for de fleste barn. Samtidig er jo farene der. Men farene ligger ikke i nettet i seg selv, men hvordan man bruker det, hvordan med oppfører seg og hvem man framstår som. Det viktigste budskapet hun har til europeiske foreldre er derfor: snakk med barna deres!  Ikke bare spør hvordan det har gått på skolen i dag, men hør også med dem hvordan de har hatt det på Internett. Dette er en jobb tekniske hindre og lovregulering ikke kan gjøre. Så enkelt, men allikevel for mange veldig vanskelig.

Elisabeth Staksruds personside

Les mer om prosjektet EU Kids Online IV her

 

Av Arve T. Thorsen
Publisert 5. okt. 2016 10:57