Impact: Hilde Henriksen Waage og striden om norsk Midtøstenpolitikk

Hilde Henriksen Waages impact er ikke som de fleste andre: I årevis stormet det om hennes forskningsresultater, nå er det rolig rundt henne. Og grunnen er enkel: de fleste er nå enige i det som før var kontroversielt. Det må virkelig kalles impact.

Fra omstridt til respektert

Professor Hilde Henriksen Waage (foto: UiO)

For noen ganske få år siden stormet det rundt Hilde Henriksen Waage. Hennes forskning på norsk midtøstenpolitikk og den såkalte Oslo-prosessen skapte bølger som på et tidspunkt, innrømmer hun, lett kunne ha veltet henne over ende. Men hun valgte å stå i stormen, fordi hun trodde på sine forskningsresultater og derfor nektet å være såkalt politisk korrekt.

Med sin forskning har Waage nemlig pirket i den hevdvunne sannheten om den idealistiske og jevnbyrdige Oslo-prosessen.

Oslo-prosessen – variasjon over et kjent tema

Når det er sagt, Waage har ikke vist at denne prosessen var noe verre enn andre fredsprosesser. Hennes forskning har vist at dette på mange måter var en fredsprosess som de fleste andre og at det bildet som den norske offentligheten har fått formidlet av den er feil. For norske myndigheter og for de involverte partene dreide prosessen seg nemlig ikke om idealisme, men om realpolitikk, hva det er mulig for et lite land som Norge å få til.

For det var dette som var situasjonen, understreker Waage: den sterke part i disse forhandlingene var Israel. Osloavtalen ble som den ble, med alle sine svakheter, fordi Israel fikk det som de ville. Det er ikke noe oppsiktsvekkende i det, legger Waage til. Det er slik denne typen prosesser er. Det er den sterke part som legger føringene og rammene. Det visste de norske nøkkelpersonene og det de gjorde var å legge til rette for at palestinerne i fred og ro kunne presses til den fredsavtalen som i virkelighetens verden var mulig, den som Israel kunne gå med på. Norge la til rette for og legitimerte det som skjedde, helt bevisst. Prosessen var så hemmelig og så sårbar at de norske nøkkelpersonene ble bedt av de israelske politikerne om ikke å informere Washington, noe som da det ble klart, gjorde USAs meglerteam illsinte. I alt dette ligger mye av forklaringen på Oslo-avtalens svakheter, legger Waage til. De var der helt fra starten og var uunngåelige. Men dette var nok likevel den freden som akkurat da var mulig.

Fra undertegningen av Oslo-avtalen i Washington D.C i 1993. Fra venstre Yitzak Rabin, Bill Clinton og Yassir Arafat.

Sentrale norske aktører hadde sammen lenge formidlet et annet bilde av prosessen. Waages forskning splintret bildet. Hun tenker ikke lenger så mye på stormen mot henne, fra de norske aktørene selv, fra ledende politikere, fra deler av pressen, fra ihuga norske Israel-venner og andre, understreker hun. For etter hvert stilnet det jo. - Det gjorde det fordi alle som gikk og leste arbeidene mine og de kildene jeg brukte så at jeg hadde rett. Og situasjonen på bakken i Israel og de palestinske områdene hadde jo lenge vist at det ikke var noen fred der.

På jakt etter sannheten

Hun kan ikke lenger avskrives som lettvekter, Israel-hater eller enda verre ting, slik hun lenge måtte leve med. Hun hadde og har ingen annen agenda enn den faglige for det hun gjør, understreker hun: å forsøke å få sannheten fram. - Det er en sannhet som smerter noen, men som ingen lenger forsøker å fortie eller underslå. Det er en seier som kun ble mulig fordi jeg våget og orket og trodde på min egen forskning og det kildene faktisk fortalte, sier hun. Det kostet, sannelig. Men det var verd det og noe alternativ hadde jeg ikke om jeg ikke skulle miste meg selv. Nå får jeg omsider forske i fred på det jeg arbeider med. Jeg jobbet grundig og godt med det det jeg gjorde. Derfor våget jeg også. Og jeg håper jeg med det har vist vei for andre forskere som tør å gi seg i kast med noe som er såkalt «kontroversielt», legger Waage til.

Frihetens forpliktelser

Om det vi gjør er solid nok, så kan og må vi som forskere våge å fortelle om ting slik de er, understreker hun. Det er jobben vår. Akademisk frihet er ikke noe som kommer gratis og uten forpliktelser. Friheten må vi faktisk evne å håndtere. Er man ikke forberedt på det, må man holde seg til temaer som ikke er såkalt kontroversielle. Men om alle skal det, slutter vi jo også å være relevante og ender med å være uviktige, avslutter Waage. Derfor beklager jeg selv ingen ting. Jeg er i grunn veldig fornøyd akkurat der jeg er nå.

Les mer om Waage og hennes forskning her

Av Arve T. Thorsen
Publisert 14. des. 2016 14:09