Impact: Tore Rem - den nye Hamsun

Med boka Reisen til Hitler har litteraturviteren Tore Rem bidratt sterkt til å endre den norske offentlighetens syn på Hamsuns antisemittisme og nazisme. Men mer overordnet har han ønsket å gi et bidrag til å tenke annerledes rundt hvordan vi formidler humanistisk kunnskap og innsikt.

Nazisten og antisemitten Hamsun

Med utgangspunkt i et overveldende stort materiale, hvorav mye var ukjent inntil nå, synes Rem med sin bok å ha tvunget fram en vending i en hel offentlighets syn på den politiske Hamsun. Kort oppsummert kan den apologetiske holdningen til Hamsun som lenge har preget både akademia og offentligheten ikke lenger opprettholdes. Andre har selvsagt tidligere gitt bidrag til et historisk sannere bilde av Hamsun, men Rems bok demonstrerer en gang for alle at Hamsun ikke passivt ble brukt av propagandaen, som man ofte har ment, men at han var konsekvent, aktiv og bevisst i sine skriverier om Hitler og nazismen.

Professor Tore Rem (foto: ILOS)

Kanskje var tida ganske enkelt inne?, foreslår Rem, som insisterer på at dette ikke rokker ved synet på Hamsun som en stor forfatter. Men det tvinger oss til å ta innover oss at denne ruvende forfatteren, en av de aller største, også var nazist og antisemitt. Slik blir det vanskelig å holde fast ved den gamle ideen om at det gode, skjønne og sanne er ett og det samme. Hamsun var lojal mot Hitler i ett og alt fra 1933, da han og hans parti kom til makten. Fra da av angrep han dem som kritiserte «Det nye Tyskland», og med sine utfall mot fredsprisvinneren Ossietzky demonstrerte han sin usvikelige lojalitet, flere år før krigens utbrudd. Etter krigen synes han ikke å ha angret på noe. Flere år etter kunne han fremdeles hylle Joseph Goebbels som et stort menneske.

Et bilde

Det var bildet av Hamsun hos Hitler som ansporet Rem til bokprosjektet: håndtrykket i Berghof, møtet mellom dikteren og diktatoren, den politiske og den åndelige makten. Rem ønsket å forstå dette øyeblikket. Hvordan var dette mulig? Hvordan kunne Norges største romanforfatter, en av samtidens aller fremste kunstnere, ende opp her? Hva slags rolle bør forfattere spille i samfunnet? Og hva innebar dette møtet mellom to ulike autoriteter, kunstens og politikkens? I Reisen til Hitler forteller Rem hvor denne veien gikk og viser at Hamsuns ideologiske vei til både antisemittismen og nazismen var rettere og tydeligere enn vi før har trodd. Han viser det så klart og grundig belagt at det norske ordskiftet om Hamsun nødvendigvis er endret. Han har ikke med det fjernet alle motsetninger hos Hamsun, de er der. Som når han, som kanskje den eneste noen sinne, talte Hitler midt imot under audiensen på Berghof. Han gjorde Hitler rasende, i flere dager. Det Rem viser er at det var en troende og overbevist nazist som gjorde det, en som hadde påtatt seg en profetrolle, som kort tid før hadde gitt sin Nobelmedalje og sitt tilhørende diplom som gave til Det tredje rikets propagandaminister Goebbels, slett ingen heroisk Hitler-motstander.

Et eksperiment

Hvordan har så Rem, skal vi tro kritikerne, oppnådd en slik virkning? Noe av svaret er naturligvis et stort forskningsmateriale og et spisset prosjekt, om en forfatter alle tenker eller mener noe om i Norge. Han innrømmer at han har fått mye gratis i valget av forskningsobjekt. Men det er noe annet også, og her er vi inne på det Rem selv oppfatter som sitt mer overordnede eller overførbare prosjekt.

Rem ønsket å videreutvikle og prøve ut nye måter å skrive på, en som verken er typisk «akademisk» eller det vi tradisjonelt oppfatter som «populær». Med former hentet fra litteraturen, som reiseskildringen, og inspirert av en både norsk og britisk akademisk fortellertradisjon, har Rem villet skape en fremstillingsform som fungerer på et slags mellomnivå; et språk som er flerstemt og rikt og som ansporer til egen refleksjon like mye som det gir ferdigtygde svar, som gir leseren fortellinger uten å redusere historiens kompleksitet, som er teoretisk reflektert uten å vise det fram, som er forskningstungt med letthet.

Det er ekstra flott, understreker Rem, å oppleve at nettopp et slikt eksperiment får en så omfattende og variert mottakelse. Og han tror ikke det er tilfeldig. Reisen til Hitler, sier han, viser at tekster kan bli bedre og virke sterkere dersom vi tør å bevege oss litt ut av boksen og skrive mer «litterært», formidle dem på en annen måte, tilpasset stoffet det er snakk om. Det koster, innrømmer han, for han har aldri brukt mer tid i arbeidet med selve formen. Men det har jo betalt seg også, med stor oppmerksomhet, en rekke debatter i ulike fora, kritikerpris for beste sakprosabok og oversettelser til flere språk.

En ny tenkemåte

Når det er sagt, legger Rem til, er det kanskje tenkemåten, ikke språket i boka per se, som har overføringsverdi til andre humanistiske prosjekter. Det gjelder også hos meg selv, innrømmer han: i biografien om kong Olav V, som han arbeider med nå, ser han at han nok må utmeisle en ganske annen form.  Og slik, legger han til, må det antakelig være. Vi må både la undersøkelsesobjektene og dem vi skriver for forme fremstillingen. Vi kan ikke bruke den samme oppskriften til å formidle alle ting, så uensartede som de kan være. Og atskillig erkjennelse oppstår jo i selve skriveprosessen, ikke minst hvis man drister seg til å kaste seg litt utpå.

I et lite land som Norge må vi som forskere ta utfordringen med å kommunisere godt med det brede publikum på en annen måte enn i større land, legger Rem til. Vi har en annen samfunnskontrakt. Alle kan ikke bare skrive lærde artikler for et smalt internasjonalt publikum. I Oxford, hvor jeg tidligere har vært, kan man i teorien det. Det samme gjelder de private amerikanske eliteuniversitetene. Men vi som virker på offentlige universiteter her i vårt lille kultur- og språkfellesskap, er forpliktet til å nå ut på andre måter. Jeg sier ikke at alle må delta i den norske offentligheten, men et tilstrekkelig antall av oss. Og vi bør gjøre det i tillegg til, ikke i stedet for, å skrive artikler og bøker med tellekanter. Jeg tror dette er et nødvendig bidrag til å vedlikeholde og fornye humanioras samfunnskontrakt, avslutter han.

Av Arve T. Thorsen
Publisert 19. okt. 2016 13:43 - Sist endret 19. okt. 2016 14:04