Sjakken eller livet: To minutter med Atle Grønn

Da han var femten lånte han sin første russiske grammatikk på biblioteket, tretti år senere er han en av Europas fremste eksperter på russisk sjakk-kultur. Nå er professor Atle Grønn aktuell med boken «Sjakken eller livet».

Atle Grønn, professor i russisk ved ILOS og over gjennomsnittlig sjakkinteressert. (foto: Rolf Haug)

Atle har vært redaktør av Norsk Sjakkblad, leder i Oslo Schakselskap og har en ukentlig sjakkspalte i Dag og Tid. «Sjakken eller livet» dreier seg om sjakkens kultur-historie, framfor sjakknotasjon og sjakktrekk.

Han var femten år gammel og fersk juniornorgesmester i sjakk, og mente at han burde kunne russisk. Så Atle gikk på biblioteket og lånte sin første russiske grammatikk. Tretti år senere er han professor i russisk, og skriver mye om Russland og sovjetrussisk sjakk-kultur, og om egne erfaringer og sjakkreiser til Russland. Det er denne unike kombinasjonen av språk- og områdekunnskap og sjakkekspertise som gjør at han kan skrive denne boken.

– Gjennom tjue år leste jeg daglig om russisk sjakk-kultur, forteller Atle. Uten egentlig å tenke over det, satt han med en enestående ekspertise på området.

Når det unyttige får verdi: Magnus Carlsen dukker opp

– I alle disse årene var det ingen som etterspurte denne kunnskapen, og jeg holdt den derfor for meg selv, fortsetter han. Men så skjedde det uventede – Magnus Carlsen. Og plutselig ville Norges største forlag ha meg til å skrive bok.

Dette er altså en historie om hvordan vi på HF sitter på "unyttig" kunnskap som man selv ikke aner når man kan få bruk for. For meg var kunnskapen om det vi kaller den sovjet-russiske sjakkskolen i mange år en glede i seg selv og jeg hadde aldri noen baktanker om at dette kunne være interessant for andre.

– Jeg tenker i denne forbindelsen også på Svein Mønnesland som i årevis var en "ukjent" professor i serbo-kroatisk – og så kom Balkan-krigene på 90-tallet, forklarer Atle.

Fra New York til Hamar

Atle skriver også om hvordan sjakken, på linje med ballett, ble et prestisjeprosjekt i Sovjetunionen. I et eget kapittel – «I eventyrland» - inspirert av Hamsuns reise fra St. Petersburg til Kaukasia (I Æventyrland, 1903) skriver han om utbredelsen av sjakk i de sovjetiske republikkene; om hvordan Armenia, Georgia og Aserbajdsjan ble stormakter i sjakken.

Han reiser  - rent fysisk - i fotsporene til verdens mest kjente sjakkboms, Roman "Dzindzi" Dzindzichashvili, som vokste opp i Georgia, men kom seg ut av Sovjetunionen på 70-tallet og levde av sjakk-hustling i Washington Square Park i New York på 80-tallet samtidig som han var i verdenseliten i sjakk.

– Jeg møtte "Dzindzi" verken i Georgia eller New York, men i 2016 fant jeg til slutt sporene hans på Hamar, som viser hvor liten sjakkverdenen kan være, sier Atle.

Sjakk, vitenskap og kunst

Atle skriver også mye om sjakk og vitenskap, og sjakk og kunst, og da særlig russisk litteratur med koblinger til Pusjkin, Tolstoj, Turgenev og den største sjakkspilleren av dem alle: Nabokov.

– Tittelen «Sjakken eller livet» refererer til det eksistensielle valget ekte sjakkspillere må ta, et valg Nabokov var svært opptatt av, sier Atle. Her skriver jeg også om den nå avdøde professoren i russisk litteratur, Geir Kjetsaa, som deltok i sjakk-NM i Skien i 1952. Han fortalte meg hvordan han resonnerte seg fram til å velge bort sjakken. Men hver gang jeg møtte Kjetsaa i korridorene på Blindern, altså daglig, var det første samtaleemnet vårt alltid det samme: sjakk.

Les mer om «Sjakken eller livet» på forlagets nettsider.

Av Ellen Evju Jahr
Publisert 5. okt. 2016 10:56 - Sist endret 5. okt. 2016 11:00