Impact: Ragnhild Hutchison og lukten av innovasjon

Det var Ragnhild Hutchison, forsker ved IAKH, som fikk fakultetets innovasjonspris for 2017. Den fikk hun for sin luktboks, som for tiden prøves ut langs Havnepromenaden i Oslo.

Eksempel på luktboks plassert ut i Oslos havnepromenade. Foto: Ragnhild Hutchison

Det er en liten plastdings det er snakk om, en boks med skyvbart lokk og en rist med et filter og en duftpute i bunnen. Den er ganske en enkel sak, laget på en 3D-printer på Hutchisons hjemmekontor, men den kan raskt komme til å endre måten vi formidler både fortid og nåtid.

– Ting blir så mye mer levende med lukt, slår Hutchison fast. Men i all år har problemet vært dette: hvordan gjør lukt mobil og avgrenset?  Ideen til luktboksen fødtes med dette utgangspunktet: i forbindelse med utstillingen Det sanselige 1700-tallet oppsto et behov for å appellere også til luktesansen, for å levendegjøre de inntrykk og skildringer av hverdagsliv og fest som man ønsket at publikum skulle sitte igjen med.

Det var bare måtelig vellykket, så lenge Hutchison fraktet rundt på store åpne plastbokser som vekselvis fylte både rom og ikke minst klær med lukten av kaffe, lær, søppel og lukten og branntomt. Det måtte da gå an å formidle dette på en mindre stinkende og ikke minst mer lokal og avgrenset måte, slik at man kunne ha ulike luktopplevelser samtidig i samme rom?

Svaret ble luktboksen. Med den kan en lukt – av hva det skal være – være avgrenset og holde seg i ukesvis. Ikke minst vil den kun være tilgjengelig når den trengs, det vil si når en interessert skyver på lokket på toppen og lar lukten fylle både neseborene og fantasien et kort øyeblikk før den lukkes igjen.

Boksen er konstruert slik at duft enkelt lar seg fylle på når den etter hvert har dunstet bort, og den kan produseres i både store varianter og små «souvenir»-varianter. Oslo kommune bevilget i fjor innovasjonsmidler til videreutviklingen av boksen. Den har i mellomtiden fått tildelt designbeskyttelse av Patentvesenet og skal lanseres nå i høst, med plassering av ulike bokser langs havnepromenaden i Oslo fra den 13. september.

Så får tiden vise, både hvordan boksen blir mottatt og ikke minst hva den framover kan brukes til. Det at formidling av lukt på denne måten er blitt enkel, mobil og lite plasskrevende kan være interessant for mange, sier Hutchison, også aktører vi til nå ikke har vært i kontakt med. Barnehager og museer er innlysende kunder. Men både opplevelsesindustrien (hva med filmvisninger med seks utdelte lukter som åpnes på angitte tider  på f eks cinemateket?) og ikke minst helsesektoren kan ha nytte av dette. Det siste er et enormt marked som vi naturligvis gjerne går inn i, legger hun til.

«Vi» er i denne sammenhengen firmaet Historisk infrastruktur, med egen hjemmeside og store ambisjoner, men nå med et stort behov for innovasjonsmidler til kartlegge mulige bruksområder og – måter for luktboksen. Det satser vi jo på at vi får, legger hun til.

Morsomt nok er selve produksjonsmåten også interessant i et faglig perspektiv. som 1700-tallshistoriker med fokus på industriutvikling er min hverdag nå ganske lik slik den var for dem som drev fram den tidlige industriveksten i Norge. For dem var produksjonen hjemme ved siden av andre ting, helt sentralt. Forskjellen er bare at er det denne gang ikke skjer med rokk, høvel eller strikkepinner, men med en lavt brummende 3D-printer med en snurrende plastrull koplet til.

Av Arve T. Thorsen dr.art, forskningsrådgiver HF
Publisert 4. okt. 2017 13:45 - Sist endret 4. okt. 2017 14:26