Kan ambisiøse forskere utdanne gode leger?

Leger arbeider hardt. Forskere arbeider hardt. En med begge rollene arbeider dobbelt så hardt. Hva gjør det med undervisningen?

Nestleder Pål Gulbrandsen.

I forbindelse med at fakultet prøver ut en ny metode for opptak til medisinstudiet har det oppstått en debatt i Dagens Medisin. Journalisten Anne Hafstad har skrevet et innlegg som sterkt støtter initiativet. Norsk medisinstudentforening ved Rannei Hosar og Håvar Ulsaker, argumenterer mot og stiller spørsmålet «Hva er en godt egnet søker?». Deres hovedpoeng er at om det er mangler ved ferdigutdannede leger, så må det tilskrives studiet snarere enn seleksjonen inn til studiet.

Hafstad legger vekt på at morgendagens pasient er selvstendig, helsebevisst, digital, utålmodig, kravstor – og oppdatert, og at dette stiller større krav til legers evne til dialog og samhandling. Spørsmålet om hvordan vi best velger ut emnene og utvikler gode leger er urgammelt. Alle synes å være enige om at et legeemne må ha evne til hardt arbeid og intellektuell kapasitet til å være i øverste sjikt i videregående skole. Gode empatiske evner hører også til det man vil ha. Hvor nedre grense for nødvendig intellektuell kapasitet ligger, og om karakterene måler evne til hardt arbeid er det vel vanskeligere å si. En hurtigtest på empatisk kapasitet er heller ikke tilgjengelig, meg bekjent.

Moderne pasienter har flere rettigheter og er blitt utsatt for mer informasjon enn gårsdagens pasienter. Men de er ikke mindre redde, kanskje tvert imot. Så evnen til å formidle presis informasjon, håndtere usikkerhet og ivareta emosjonelle behov er kjerneferdigheter for en lege. Å trekke ut kompleks informasjon krever skolering. Å forstå usikkerhetens natur krever akademisk trening, men slik trening er ikke nødvendigvis til hjelp når man samtidig skal formidle trygghet. Medisinen står i et sprik mellom naturvitenskap, mellommenneskelig innsikt og praktisk anvendelse. Dette har etter mitt syn gjort medisin til et kvasiakademisk fag, en hybrid av avansert yrkesskole og vitenskap.

Som student opplevde jeg studiet mer som et huskestudium enn et tenkestudium, målet var å kunne nok til å vite hva man skulle gjøre i felten. I turnus opplevde jeg sykehuset som en fabrikk, og rømte til allmennmedisinen. Først i praksis kom refleksjonene: forstår jeg egentlig dette? Hvor riktig er egentlig denne behandlingen jeg lærte å forskrive? Det var disse spørsmålene og refleksjonene som brakte meg til forskning, og til slutt tilbake til sykehusene og forskning på hva vi driver med. Institutt for klinisk medisin er en enorm organisme, der entusiasme, nysgjerrighet, ønsket om å gjøre godt og personlige ambisjoner herjer, ikke alltid i harmoni. Hardt arbeid i alle hjørner er noe vi alle ser. Hva som motiverer den til tider helsenedbrytende innsatsen er ikke alltid like tydelig.

Jeg er ikke sikker på hva det gjør med oss at vi alltid jobber så hardt. Men jeg er sikker på at det virker på medisinstudentene og de unge legene, og på forventningene til dem. Ikke sjelden hører jeg subtilt nedvurderende kommentarer om legekolleger, forskerkolleger og pasienter. Jeg har grepet meg selv i å tenke slike tanker og formulere slike utsagn, og kanskje har det skjedd oftere i det kompetitive Oslo-klimaet enn det skjedde da jeg var i praksis. Jeg er nok en smule miljøpreget. Hvor nysgjerrige er vi egentlig på andres forskning utenfor vårt eget område? Hvor villige er vi til å innse at det vi selv driver med ikke er det viktigste i verden? Hvor villige er vi til å dele våre ideer og våre prosjektplaner? Sett fra lillebror Ahus kan man nok innimellom få inntrykk av at det er fint å ha oss med på søknader, uten at det alltid manifesterer seg i fordelingen av bevilgede midler. Blir vi snillere av å være ambisiøse? Er forskningsklimaet et godt bakgrunnsmiljø for oss når vi skal utvikle nye leger?

Mestringskulturen vår gjør kanskje noe med oss også. Det var vilje i fakultetet til å forsøke en mentorordning for å støtte unge medisinstudenter gjennom studiet: Ideen var å la studentene få møte en erfaren kollega i grupper der man kan snakke om andre viktige aspekter ved det å være menneske enn hud, tarm og muskler, som maktesløshet eller utilstrekkelighetsfølelse. Prøveordningen ga gode resultater på instituttet vårt, men  har ikke brakt frem en ferdig ordning, slik som ved Karolinska Institutet. Det ble for dyrt, rett og slett, og vanskelig å få inn på timeplanen.

Så er spørsmålet: hvis vi vil ha gode leger, finnes det noe som helst i eksisterende studium som ikke er så viktig at absolutt alle nyutdannede leger kunne det – og som derfor kan fjernes? Finnes det noe som helst overskudd blant alle de hardtarbeidende hos oss til å forberede seg noe bedre til undervisningen, slik at ikke studentene får samme forelesning flere ganger fra ulike personer? Finnes det noen som helst vilje til å se på sammensetningen av professorater, slik at studiet kan åpne mer for humanistiske sider av medisinen? Og er det noen i vårt akademi som våger å undersøke nærmere nytten av de sterkt økende utgiftene til teknologiske nyvinninger, som ofte fører til overdreven bruk liknende vårt misbruk av penicillin?

Slikt lurer man på innimellom når man via de merkeligste omveier har landet, midlertidig, i en nestlederposisjon i det lokale medisinske akademi. For egen del må jeg i hvert fall innrømme at mine beste ideer dukker opp når jeg går tur eller er uthvilt. Min tålmodighet og åpenhet for mine medmenneskers livssituasjon er langt mer tilgjengelig når jeg ikke er sliten. Jeg er ikke overbevist om at den ambisiøse og etterspurte prestasjonskulturen som kanskje er nødvendig for å lykkes i forskningskonkurransen, er det som fostrer gode leger. Men det finnes vel ulike syn på hva som gjør en lege god.

Publisert 28. sep. 2018 11:10 - Sist endret 18. jan. 2019 08:16