Hanne Haavind slås til ridder

Få i Norge har gjort kjønn mer relevant som forskningstema enn psykolog Hanne Haavind. 17. februar blir hun tildelt St. Olavs Orden for innsatsen.

Professor emerita Hanne Haavind blir slått til Ridder 1. klasse av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden for hennes innsats innen kjønnsforskning. Foto: Eivor Mæland/ Kilden

Forskningsarbeidet hennes har ikke avfødt de feteste avisoverskriftene. Hun har ikke alltid vært like tilpasningsdyktig til et medieformat der psykologen gir skråsikre råd om dette og hint. Isteden inntar hun gjerne en kritisk og spørrende holdning til psykologiens etablerte sannheter: Hvor absolutte er de egentlig? Hvilke skjulte forutsetninger bygger de på?

– Psykologi må være et fag i forandring, sier hun. 

De endrete betingelsene for å leve som kvinne og mann i det moderne Norge har vært midtpunktet i Haavinds interessefelt. Nå hylles hun for sitt banebrytende bidrag for å forstå det norske likestillings- og velferdssamfunnet. Hun har analysert hvordan makten og kjærligheten blander seg sammen i forholdet mellom menn og kvinner, og hvordan omsorgen for barn binder sammen alt kvinner gjør. 

Gjennom hele karrieren har hun vært standhaftig i sin måte å tenke psykologi på. Det har alltid vært sentralt for henne å knytte sammen det personlige og samfunnsmessige.

Myten om den gode mor

Haavind var tidlig ute med å stille spørsmål ved psykologiens oppfatning om at mors sentrale rolle i foreldreskapet var tuftet på biologiske forutsetninger som kun gjaldt kvinner. I artikkelen «Myten om den gode mor» fra 1973, i boka med samme tittel, trekker hun veksler på sine personlige erfaringer og ønsket om å dele omsorgen med en mann. Hun skrev artikkelen som småbarnsmor og tok et oppgjør med datidens rådende idé om at tidlig barneomsorg var en eksklusiv kvinneoppgave, en naturlig følge av relasjonen som oppstod under amming.

St. Olavs Orden: Ridder. Foto: Det kongelige hoff
St. Olavs Orden: Ridder. Foto: Det kongelige hoff

Så enkelt var det ikke, ifølge Haavind. Og da hun framholdt slikt på 70-tallet, ristet det både i psykologifaget og i samfunnsordningen.

– Det var et eksempel på idealisering av kvinnen som ikke holdt vitenskapelig mål, mener hun. 

I dag vet vi at tilknytning som ligger som en forutsetning for utvikling i relasjonen mellom den store og den lille, er en allmennmenneskelig forutsetning som finnes hos både kvinner og menn. Det dreier seg om hvordan den tas i bruk. Da hun fulgte opp i 2006 med en artikkel i Tidsskriftet for Norsk psykologforening om det nye farskapet, fikk hun Bjørn Christiansens minnepris.

Tvang og frihet

Kvinner har helt andre betingelser for å skape seg selv en tidligere, mener Haavind. Menn står frem med kjønnsreflektert standpunkter på en måte som var fullstendig ukjent da hun tråkket opp pionér-stien. Men det er fortsatt «kjønn i alt», mener hun.

– Våre løpende fornemmelser om at kjønn har noe med saken å gjøre, eller at kjønn «bør holdes utenfor», ledsager mye av det vi gjør og erfarer. «Kjønn» er en underliggende kode i det meste av det vi foretar oss. Koden er virksom enten vi snakker om det eller ikke. Det handler ikke bare om kvinner og menn, men om hvorfor vi handler som vi gjør, hvordan vi definerer frihet, hva som kan oppleves som valgt og hva som snarere kjennes påtvungent, sier hun. 

Ett aktuelt eksempel er debatten om barnebruder i kjølvannet av tilstrømningen av flyktninger til Norge. Et annet er kravet om «kjønnsmangfold» fra den norske LHBT-bevegelsen og bruken av den kjønnsnøytrale betegnelsen «hen» i svenske barnehager. 

«Hen» har vagt ulike reaksjoner. Alt fra dem som opplever det som en autoritær form for ensretting og inngripen i hvordan barn skal få definere seg selv og leve sine liv, til dem som opplever begrepet som frihetens port inn til en verden der man uavhengig av trange kjønnsbetegnelser og nedarvete kjønnsroller, selv kan få velge hvem man er.

Hvem vi er

Haavind sier kjønn handler om hvilke sosiale rammebetingelser vi gir oss selv og signaliserer at noe står på spill.

– Kjønn handler dypest sett om hvem vi er og hva slags forhold vi har til de som står oss nærmest.

Fordi «kjønn i alt» kan være en litt handlingslammende devise, er det viktig med kunnskapsutviklingen for å få hjelp til å finne ut hva som er foregår akkurat nå. Og på dette feltet bidrar 70-åringen fortsatt aktivt. Hun er professor emeritus i psykologi ved Universitetet i Oslo, samtidig som hun tok seg ny jobb som professor II i tverrfaglig kjønnsforskning ved Norges arktiske universitet, UiT dit hun dro for over 40 år siden. I første omgang for å jobbe ved en psykiatrisk poliklinikk for barn og unge. Noen år etter startet hun forskerkarrieren ved Ishavsbyens splitter nye tverrfaglige institutt for samfunnsvitenskap. 

Kritisk utfordring

I dag holder de store universitetene i Norge seg med kjønnsforskning, i form av små, men effektive sentret. For Hanne Haavind er det en litt blandet opplevelse at «kjønn» er blitt et eget spesialområde inne forskning. Hun hadde heller sett at kjønnsperspektivet kunne ha vært brukt som en gjennomgripende og kritisk utfordring innen alle fag som hører til samfunnsvitenskap og humaniora, og også i medisin. Men her ser hun at en kjønnsnøytraliserende diskurs er i ferd med å ta over. Kjønnsstudier er blitt for spesielt interesserte, mens de andre dekker over med en nøytral språkbruk.

– Jeg er redd det bidrar til å underkommunisere virkeligheten og at vi på denne måten går glipp av viktig informasjon om hva som holder på å skje. 

Livsformsintervjuet

Hun er kjent for sitt spesielle forskergrep – livsformsintervjuet. Det har vært en metode for å få fram «informantenes følelsesmessige forhold til de hverdagslige hendelsene i eget liv». 

Hun sier metoden har vært viktig å utvikle som en motvekt til den moderne psykologien suksess med å abstrahere menneskelige fenomener.

– Vi har også behov for forskning som er følsom for det som forgår mellom personer, ikke bare det som er inni, sier hun. 

– Hverdagslivet er det stedet og den tiden der livet leves. Gjennom hverdagslivets rutiner og små og store hendelser er det man forvalter relasjonene sine på tvers av alder og av kjønn. Fortellinger om hverdagslivet gir et godt format for å forstå psykologiske fenomener som subjektiv erfaring. Forskernes evne til å veksle mellom det personlige opplevde og den som er ferdigkategorisert som fenomener, det er viktig i psykologien.

Internasjonalt gjennomslag

Livsformsintervjuet har hatt internasjonalt gjennomslag. Metoden bringer sammen kunnskap om samfunn, og familieliv med parforhold og oppvekst og gjør denne forbindelsen relevante for å forstå hvordan barn og voksne blir preget av sine livsbetingelser, men også er med å prege dem. Dette er hennes psykologiske «snarvei» til det antropologiske feltarbeidet og anerkjennelsen av at psykologisk forskningsmetodikk må bygge på innlevelse. Sansen for person i situasjon har gjort henne til en ettertraktet samarbeidspartner for forskere både her i Norge og i utlandet, og hun har hatt flere lengre gjesteforskeropphold i USA, Australia og i de nordiske land. 

– Det er forskerens oppgave å sette den enkeltes historie inn i mer omfattende samfunnsmessig sammenheng. Som psykologer har vi større forutsetninger enn de fleste for å forstå hvor viktig samspillet er mellom enkeltpersonene og deres omgivelser, sier hun.

Denne artikkelen stod også på Psykologforeningens nettsider

Bilder fra overrekkelsen

 

Error: resource not found: /for-ansatte/enhetssider/sv/psi/aktuelt/bilder/psi-nytt/ridder-haavind
Av Per Halvorsen/ NPF
Publisert 17. feb. 2016 12:36 - Sist endret 14. nov. 2017 14:28