Om hub/node i “IT i forskning”-rapporten

Hub/node-organisering av forskningsstøtte ble lansert i rapporten om “IT i forskning ved Universitetet i Oslo”.

Utdrag fra “IT i forskning ved Universitetet i Oslo”

Fra del 1: Sammendrag og anbefalinger

Arbeidsgruppen foreslår videre at de koordinerte satsingene organiseres som nettverk etter en hub-node struktur slik man nå legger opp til innenfor bioinformatikk. Hub’ene skal ha ansvaret for koordineringen av innsatsen, herunder sikre metodeforskning, kunnskapsutvikling og kompetanseoverføring mellom hub og noder. Hub’ene skal typisk bygge opp kunnskap og kompetanse som er generisk for hele strukturen og sikre god tilgang til eInfrastrukturelle ressurser som leveres av USIT (og den nasjonale eInfrastrukturen).

Hub’ene må ligge på et veldefinert vertsinstitutt som både kan sikre det vitenskapelige og organisatoriske fundamentet. Vertsinstituttet kan søke om eInfrastrukturmidler på vegne av Hub-node-strukturen, blant annet for å opprette tidsbegrenset vitenskapelig forskningsledelse i informatikk der det er nødvendig. Nodene vil typisk være enkeltforskere og forskningsgrupper som trenger eInfrastrukturelle tjenester.

Hub-node strukturen foreslås for å oppnå effektiv utnyttelse av ressurser, kunnskapsutvikling og kompetanseoverføring mellom ulike deler av UiO innenfor et gitt tema (bioinformatikk, språkdata, videodata, osv.). USIT vil typisk kunne defineres som en node i en slik struktur på linje med noder ute i forskningsmiljøene og slik integreres i hub’ene. Vi foreslår denne organiseringen særlig for å ivareta forskningens iboende dynamikk der kontinuerlige nyutvikling av metoder for beregninger og håndtering av store datamengder er viktig for vitenskapelige fremskritt.

Fra del 4.2: Kompetanse-hub’er og andre samarbeidsformer

Det finnes flere forskningsområder og fagfelt som benytter de samme IT-metodene i sin forskning. Her kan effektiv og offensiv utnyttelse av ressurser oppnås ved at aktørene, enheter, institutter, sentre eller forskergrupper, går sammen om å organisere og finansiere ressurser. En slik modell kaller vi gjerne hub – node (alternativt sentra – drabant) fordi hub’en konsentrerer og forsterker ressursene for nodene den betjener, samtidig som den er et forskningssentrum i seg selv. Kompetanseressurser i en hub kan frikjøpes i kortere eller lengre tidsrom og benyttes i forskningsprosjekt, og dette vil i mange tilfeller være en viktig finansieringskilde for hub’er. Avansert bruk av informatikk i forskningen betyr også at de informatiske metodene i seg selv kan ligge i forskningsfronten og trenge egne vitenskapelige utviklingsprosesser. For å lede dette forskningsarbeidet og den felles kompetanseutviklingen i informatikk vil det oftest være behov for en informatiker med relevant vitenskapelig bakgrunn som faglig leder av hub’en. En viktig grunnlagsinvestering vil derfor være å tilby vertsmiljøet for hub’en en slik stilling, eller andel derav, for en avgrenset periode.

Hub’er medvirker også til bredere kompetansedeling gjennom seminarserier, journal clubs, og brukerstøtte (helpdesk). Hub’er har i tillegg en kompetanseutviklende funksjon ved at den bygger kompetanse innenfor de aktuelle IT- områdene. Hub’er vil selv ha ansvaret for koordineringen av aktiviteter og ressurser, og spesielt for kompetanseoverføring mellom hub og noder.

Hub’er bygger opp kompetanse som er generisk for hele strukturen, og er med på å sikre god tilgang til eInfrastrukturelle ressurser som leveres av USIT (og den nasjonale eInfrastrukturen). I hub – node-modellen er nodene typisk enkeltforskere og forskningsgrupper som trenger eInfrastrukturelle tjenester. Fordi ressurser deles (pooles) sørger hub – node-strukturen for effektiv utnyttelse av ressurser og kompetanseoverføring mellom ulike deler av UiO innenfor et gitt tema (bioinformatikk, språkdata, videodata, osv.). I tillegg til sine noder er det naturlig at en hub knytter spesielt sterke bånd til fellestjenestene. På denne måten oppnås effektiv og god utnyttelse av fellesressursene uten at fagspesifikke føringer i for stor grad belastes diss ressursene. Samvirke med fellesressurser (USIT) vil kunne defineres som en node i en slik struktur, på linje med noder ute i forskningsmiljøene, og slik integreres tett med hub’ene.

Hub’ene kan bli en del av forskerutdanningen ved at nye stipendiater tilbys poenggivende introduksjonskurs i metoder og verktøy. De nasjonale forskerskolene følger denne tankegangen.

Et eksempel på en hub – node organisering er den planlagte hub’en for bioinformatikk. Organiseringen her kan fungere som en mal for andre satsinger der forskning, utdanning og utvikling av eInfrastrukturelle løsninger må kombineres for å få til optimal utnyttelse av de ressurser som er nødvendige for å utføre forskning på høyt internasjonalt nivå. Gjennom hub’en for bioinformatikk vil det bli etablert et strukturert utdanningstilbud som vil sørge for at det utdannes individer med høy kompetanse på området. Notat om bioinformatikk-satsingen finnes som eget vedlegg til denne rapporten.

Etablering av hub’er krever aktiv kartlegging av forskningen ved UiO for å identifisere tverrfaglige eInfrastrukturelle utfordringer som kan danne utgangspunkt for en hub. Dette kan gjøres gjennom tverrfakultære strukturer eller nettverk, for eksempel ved at hvert fakultet identifiserer personer med ansvar for oversikt over fakultetets forskning med spesielt fokus på eInfrastruktur, metoder og utfordringer. Når en potensiell hub er identifisert trengs det tilrettelegging og koordinering for å definere og etablere en felles plattform for hub’en. Denne vil så være utgangspunkt for søknader og innhenting av finansiering, og endelig etablering av selve hub’en. Satsingsmidler vil virke som insentiver for etablering av hub’er og bør tilføres for en periode på mellom tre til fem år. Bærekraftige hub’er bør være selvfinansierende etter en etableringsfase.

Publisert 8. mai 2017 21:37 - Sist endret 8. mai 2017 21:46