Atlas over dyretrekk: Nå kan vi følge villrein, gnu og antilope – og se hvor de møter menneskeskapte hindringer

La oss for et øyeblikk skru tiden noen hundre år tilbake og se det for oss: Svære flokker av dyr, vandrende som firbeinte nomader gjennom landskapet. Drevet av instinkt, kløkt og viljestyrke på jakt etter vann, beite, yngleområder og trygghet.

Migrasjon var sannsynligvis normen for de fleste store beitedyr over hele verden – en gang.

Men siden har vi mennesker satt et enormt fotavtrykk på kloden. Landbruk, industri og bosetninger spiser opp dyrenes naturlige leveområder. Samtidig skaper veier, jernbaner og gjerder effektive barrierer for dyrene, vi fragmenterer landskapene og skaper dødelige hindringer for migrerende flokker.

"Det var så spektakulært, så stort å se det med egne øyne. Og enda mye, mye vakrere og mektigere enn jeg hadde kunnet forestille meg. Jeg er ikke særlig sentimental, men da ble jeg virkelig dypt rørt."  Atle Mysterud

Ennå vandrer mange

Likevel, ennå i dag legger millioner dyr hvert år ut på vandringer, noen ganger hundrevis av kilometer for å sikre seg mat eller for å komme unna harde vintre eller dødelig tørke.

– Dyrene er avhengige av mye næring for å bli mange. På grunn av ulike begrensninger i landskapet gjennom året trekker de derfor mellom leveområder, påpeker professor Atle Mysterud ved Institutt for biovitenskap på Universitetet i Oslo – en av landets fremste forskere på hjortedyr.

Han peker på at menneskeskapte klimaendringer utgjør en ekstra trussel.

– Mange hovdyr timer vandringene sine for å utnytte planteveksten best mulig. Etter hvert som tørke blir mer vanlig, blir det vanskeligere for dyrene å bevege seg i takt med veksten og få tilgang til det beste beitet. Bevegelsene til flere arter, som reinsdyrene i Canada, begrenses også av forsinket høstfrysing av vann, og tynn is øker risikoen for at flokker går igjennom. Dyrene utfordres derfor av klimaendringer, samtidig som menneskeskapte barrierer hindrer dem i å flytte på seg etter hvert som forholdene endres.

De siste som får se

Ikke bare Mysterud, men biologer i mange land har advart lenge: de store, gjenværende migrasjonssystemene i verden kan kollapse. I løpet av noen tiår er trekkene blitt stadig mer avkortet eller de er allerede borte. Den negative utviklingen ser ut til å fortsette. Beregninger viser at 25 millioner kilometer nye veier vil bli bygd de neste 25 årene. Da kuttes dyrenes ferdselsårer over enda flere steder.

– Jeg tror vi er av de få siste generasjoner som kan oppleve å se store flokker av dyr på sin ferd gjennom landskapet, beklager Mysterud. Han peker på ringvirkningene dette har.

– En så stor biomasse som disse dyrene utgjør, har voldsom innvirkning på resten av økosystemene. De transporterer frø og bearbeider jorda som fremmer plantevekst, og de distribuerer næringsstoffer i landskapet fra avføring og urin. Samtidig er de viktig bytte for rovdyr, og støtter dermed komplekse næringsnettverk over vidt utstrakte områder.

"Det er snakk om ruter og trekk som har vart i tusener av år. Når de er borte, forsvinner de også fra vår felles hukommelse".

Oppdager ukjente ruter

For å kunne bevare trengs kunnskap. Professoren viser til at de fleste store trekkveiene i verden aldri har blitt kartlagt i tilstrekkelig detalj til effektivt å kunne beskytte dem mot inngrep.

Men noe er i ferd med å skje – takket være ny teknologi. GPS-merking har de siste to tiårene gitt ny kunnskap om hvordan hovdyrene forflytter seg.

– Nå kan vi dokumentere de nøyaktige rutene dyrene tar, og hvordan de utnytter landskapet gjennom året, forteller Mysterud.

Ny teknologi og metoder gjør det nå mulig å kartlegge dyrs trekkveier og korridorer i detalj fra sporingsdata. Når migrasjonsruter legges over landskap i et geografisk informasjonssystem, kan barrierer og andre trusler bli identifisert.

– Studier av dyresporing utføres nå rundt om i verden. Da kan vi oppdage tidligere ukjente vandringer og trekkruter og identifisere trusler med stor presisjon.

Men å merke dyr med elektroniske halsbånd er fortsatt relativt kostbart. Derfor er mange trekkruter i land i sør ennå relativt ukjente.

Atlas for dyretrekk

Ved å analysere sporingsdata har forskerne lagd et digitalt atlas som er fritt tilgjengelig for myndigheter, for naturforvaltere – og for alle andre: Atlas of Ungulate Migration.

De har kombinert data fra dyresporing med historiske opptegnelser og lokal og tradisjonell kunnskap.

– Atlaset representerer den beste, tilgjengelige forskningen om trekkruter. Den interaktive nettsiden lar oss zoome inn på spesifikke trekkruter. Fargekodete kart viser hvordan et enkelt dyr beveger seg over landskapet. Atlaset omfatter også faktaark som beskriver betydningen av hver arts migrasjon og truslene de står overfor.

Kartene gir en oversikt og sporer dyr over hele verden, fra elefanter i Tanzania, saigaantiloper i Mongolia – til villrein i Rondane. Mye av datamaterialet er nytt og publiseres for første gang. Arbeidet med atlaset er ennå bare i startfasen med et tjuetalls av de større migrasjonene, men det finnes mange, mange flere som skal med.

– Dyrene vandrer ofte over store avstander til forskjellige tider av året, og nå kan rutene deres brukes i planlegging av ny infrastruktur, påpeker Mysterud. Atlaset er omtalt som et ‘banebrytende forsøk på å beskytte verdens dyreliv’.

Det startet i 2020. Da ble nemlig Det globale initiativet for hovdyrmigrasjon (GIUM) lansert. Mer enn 80 forskere og bevaringsbiologer fra mer enn femti institusjoner over hele verden var samlet for å kartlegge og analysere dyrenes vandringer og trekkruter. Innsatsen kulminerte i det nye, globale atlaset. Atle Mysterud var med fra starten og fikk med seg sentrale forskere fra de skandinaviske landene.

Bevare atferd

Mysterud er opptatt av ikke bare å bevare artene, men også den funksjonen og den bruken de har av landskapet.

– Vi tenker gjerne mest på å bevare arter i seg selv. Men det vi kanskje i mindre grad tenker på, er hvor viktig det er å bevare dyrenes atferd. Nettopp dét er utgangspunktet for arbeidet vårt med det nye atlaset, understreker biologen, som har bidratt med store mengder data, særlig om hjort.

Som mye av verdens biologiske mangfold, påpeker han, trenger også trekkveiene til dyr å bli kartlagt og arkivert før de går tapt.

– Av de trekkveiene vi har kartlagt til nå, passerer alle en eller annen vei, og bare de færreste trekkveier ligger i nasjonalparker.

Å kjenne rutene dyrene tar, understreker Mysterud, er avgjørende for å bevare dem og den naturlige atferden deres.

– Sporingsdatasettet vokser hvert år, og nye data kan brukes til å kartlegge mange og hittil ukjente migrasjoner – og hjelpe oss med å beskytte viktige dyrekorridorer og landskapsforbindelser.

"Å kjenne rutene dyrene tar, er avgjørende for å bevare dem og den naturlige atferden deres."

Effektivt verktøy

Forskerne ønsker at det nye atlaset blir et håndgripelig og effektivt verktøy, som kan bidra til å stoppe tapet av trekkruter over hele verden. Atlaset gir beslutningstakere lettere tilgang til informasjon om dyrenes bevegelser når de vurderer å bygge veier, jernbaner, rørledninger og annen infrastruktur – og dermed bli bevisste på korridorer og landskapsforbindelser som dyrene trenger.

– Synliggjøring av dataene er kanskje det viktigste. Tidligere var dataene spredd og lagret hos den enkelte forskeren. Da nådde kunnskapen ofte ikke fram til dem som bygger veier. Nå har vi en felles infrastruktur som visualiserer data – til aktiv bruk i forvaltning og bevaring.

Dyrene har kultur

Når forskerne får detaljerte data over dyrenes bevegelser, gjør de nye oppdagelser. En viktig ny innsikt er at migrasjonsatferd hos noen arter er en form for dyrekultur som overføres mellom generasjonene.

– Mange av trekkene er rett og slett basert på læring. Gamle hunndyr sitter ofte med den kulturelle kompetansen. Er det tørke hvert tiende år, så vet de hvor de skal gå for å finne vann og beite i ekstremår.

I USA, forteller Mysterud, har forskere gjort forsøk med å sette ut hjortedyr i landskap hvor disse dyrene en gang levde. I enkelte tilfeller tok det flere tiår før gamle trekk etablerte seg på nytt.

– Det kan skje når en kalv forlater mor, og tilfeldigvis drar i en retning som viser seg å være gunstig. Gradvis læres dette bort til nye individer og generasjoner. Å gjenopprette en tapt rute kan ta femti eller hundre år. Kanskje det aldri skjer, hvis trekkveiene ikke lenger er åpne.

Kunnskap kan føre til konkret handling. Mysterud viser til kolleger i Wyoming i USA. Gjennom GPS-kartlegging greide forskerne å identifisere en 400 meter bred korridor hvor tusenvis av dyr passerer.

– Da det private området ble lagt ut for salg, kjøpte biologene det og sikret at ingen noen gang kutter av den viktige ferdselsåren. Slike historier gir stor motivasjon til arbeidet.

Veibygging i Norge

Men det er likevel ingen tvil: Situasjonen er alvorlig for migrerende dyr mange steder i verden. Det gjelder også i Skandinavia. Elg og hjort har fortsatt relativt god aksjonsradius i leveområdene sine i Norge. Men, advarer Mysterud, tilstanden kan fort endre seg hvis vi fortsetter å lage firefelts veier med høye gjerder langs – uten tanke for hvor dyra skal gå.

– På Østlandet er E6 og andre større veier blitt effektive barrierer mot dyrenes naturlige vandringer. Når trekkveiene kuttes, greier ikke artene å utnytte sesongvariasjoner og finne det beste beitetilbudet gjennom året.

Mysterud minner om hvor viktig det er at dyrene får mulighet til å krysse lineære barrierer, som veier.

– Dyra er ganske kresne på hva de vil krysse over eller under. Nettopp derfor tegner vi i detalj inn rutene deres på kart, slik at alle kan se hvor dyrene går. Ofte har kunnskapen manglet på kritiske tidspunkter i byggeprosesser, sier han, og viser til en av viltovergangene over Gardermobanen, hvor det trolig aldri har gått en eneste elg. Intensjonen var god, men kunnskapen om hvor overgangene burde ligge, var for liten.

Mysterud mener at veiutbygging i Norge ofte tar lite hensyn til dyrene.

– Bruer og tunneler er dyre, så når det statlige aksjeselskapet Nye veier er satt til å bygge mest mulig vei for minst mulig penger, lager de heller sammenhengende skjæringer i landskapet. Vi skulle trodd at denne måten å anlegge vei på var historie. Nå risikerer vi isteden å ende opp med et landskap hvor dyrene ikke kan bevege seg rundt. Det svekker bestandene. Ikke bare blir næringstilgangen mindre, også utvekslingen av gener påvirkes. Da øker faren for innavl etter hvert som fragmentene og bestandene blir stadig mindre.

Spredt i landskapet

Mysterud viser til et kjent elgtrekk vest for Lillehammer, hvor mange hundre elger skal gjennom et ganske trangt område. Men slike store mengder av dyr som vandrer gjennom trange passasjer, er mer unntaket enn regelen i Norge.

– Kollegene mine på NIBIO Tingvoll og jeg har i felleskap kartlagt 700 hjort på Vestlandet med GPS-merking. Flertallet av hjorten trekker, forteller han, men da helst alene eller i små grupper.

Han viser til at topografien langs vestlandskysten med mye opp og ned, gir store muligheter for lokale trekk som dekker viktige miljøgradienter – altså gradvise forandringer i miljøfaktorene innen et område.

– Det er imidlertid ikke alltid hjorten stopper trekket når den kommer til fjellet. Vi har eksempler på at dyrene trekker over hele fjellkjeder. Ei hjortekolle vi merket i Lærdal, har for eksempel sommerområdet sitt i Valdres. Det finnes til og med noen trekk over fjorder.

Villreinen satt på bås

Biologen peker på at elg, hjort og rådyr ennå klarer seg relativt godt i Norge. Men for én art er sitasjonen prekær: villreinen. Nitti prosent av all europeisk villrein befinner seg i de norske fjellene. Men hvor lenge?

– Ikke noen annen art her i landet har fått begrenset bevegelsesfriheten sin mer av oss mennesker enn villreinen. Vi har rett og slett satt villreinen vår på bås, for å sitere den avdøde villreinforskeren Terje Skogland.

Biologen viser til at reinen er tilpasset ekstremt sesongvekslende beiteforhold. Det er naturlig for den å trekke mellom beiter etter årstidene, som i innlandet på vinteren hvor det er rikt med lav, og ut til kystområder om sommeren der det er friske beiter.

– Vei, jernbane, hytter og turisme har skapt en permanent barriere. Et eksempel er Dovrebanen og E6 som danner et solid stengsel for utveksling av rein mellom Rondane og Snøhetta/Trollheimen. Nå har reinen på den ene siden av barrieren gode vinterbeiter og dårlige sommerbeiter, mens det er motsatt for reinen på den andre siden. Dyrene får ikke utnyttet den naturlige atferden sin. Tidligere fantes to hovedbestander av villrein i Norge som hadde sammenhengende trekkruter. Ikke nå lenger: I dag er villreinen splittet opp i 24 forvaltningsenheter – som de sjelden krysser mellom.

Et valg

Norge har et spesielt, internasjonalt ansvar for å ta vare på villreinen. Mysterud understreker at han er forsker, ikke aktivist.

– Min rolle er først og fremst å klargjøre konsekvenser av de valgene vi står ovenfor – for det som til sist er politiske beslutninger. Sterke, økonomiske interesser står mot bevaring. Klarer vi å snu utviklingen? Det er det store spørsmålet.

– Hvis villreinen forsvinner fra fjellene våre, skal det ikke være på grunn av passive valg – som vi har drevet med til nå. Da skal det være fordi vi sier at nei, det koster for mye, vi bygger hytter isteden. Ser vi på hvor mange hytter som er planlagt, er det helt ellevilt. Bare på Hafjell skal det bygges 5000 nye hytter, leste jeg nylig at en ordfører ivrer for.

– Men ingen skal komme og si at vi ikke har informert om hvilken retning det går. I Nord-Amerika skjer akkurat det samme. Kollegene mine i Canada forteller at bare i løpet av de siste få årene har tre flokker med caribou i Quebec dødd ut, og kurvene peker nedover for alle de 24 delbestandene i Alberta. Caribou er nordamerikanske og grønlandske varianter av arten villrein. Skogbruk, gruvedrift og olje- og gassutvinning har stykket opp leveområdene deres.

Vil tiltakene fungere?

Skal villreinen i Norge overleve, må den ha store områder med mindre forstyrrelser å leve på. Stortingsmeldingen «Ein forbetra tilstand for villrein» (2024) setter ambisiøse mål. Nylig lanserte regjeringen tiltaksplaner for ulike villreinområder basert på stortingsmeldingen. Målet er å redusere forstyrrelser i viktige leveområder, blant annet gjennom å stenge veier og stier, og redusere motorferdsel.

– All mulig honnør til at politikere nå gjør et forsøk, men vi har ikke kunnskap nok til å si hvor mye tiltakene vil hjelpe villreinen, om de er kraftige nok, mener Mysterud.

– Det er nok få i fagmiljøene som tror det er mulig å nå de ambisiøse målene. Selv ser jeg dette som et første skritt.

Forskere ved Norsk institutt for naturforskning skal nøye overvåke om villreinen returnerer når DNT stenger turisthytter og turstier.

– Det vet vi ikke sikkert. Husk, det er forskjell på en vannkran og et biologisk system. Selv om du åpner opp, er det ikke gitt at dyra kommer tilbake med det første. Når en trekkvei har vært stengt en lang periode, vil det ikke være individer igjen med kunnskap om trekket. Derfor blir det svært spennende å følge utviklingen de nærmeste årene.

Vanskelig å ‘selge inn’

Gjennom GPS-merking begynner forskerne å få ganske godt grunnlag for å vite hvor reinen går. Men bruken av arealene over mange år er i liten grad kartlagt. Mysterud viser til at reinsdyr forventes å drive et slags rotasjonsbruk.

– Reinen skiller seg ut ved at den lever i nokså ekstreme og til dels uforutsigbare miljø. Noen år blir kanskje maten liggende under et hardt isdekke. Da kan den velge å trekke for eksempel ned i et bufferområde i fjellbjørkeskogen. Men siden det er mange år siden sist den var der, støter den kanskje på hytter som ikke var der forrige gang. Dette har vi i liten grad data på.

Mysterud peker på at det kan være vanskelig å ‘selge inn’ en art som ikke bruker arealet hele tiden, overfor politikere og næringsinteresser.

– Hvis utbyggere kan dokumentere at et bestemt areal ikke har vært i bruk på noen år, er det lettere å få lov. Men plutselig om ti år kan det skje at reinen søker seg dit og vil bruke akkurat dét området. Klimaendringene gir et ganske dystert scenario for en art som villrein.

– Spektakulært!

Professoren forteller at de største trekkene av ville dyr allerede er historie. Gamle beretninger beskriver tallrike migrasjoner som har gått tapt.

– Det er nesten ikke mulig å ta inn over seg det som skjer nå, med den norske villreinen og mange andre arter i verden. Det er snakk om ruter og trekk som har vart i tusener av år. Når de er borte, forsvinner de også fra vår felles hukommelse. Det gjenstår å se om det globale atlaset blir utgangspunkt for ny innsats for å bevare, eller om det ender opp med å bli et historisk dokument over hvordan trekkrutene en gang var.

Han peker på at store dyreflokker på vandring, har viktige økologiske funksjoner.

– Men, du verden, bare å vite at disse svære systemene er oppe og går, har enorm verdi i seg selv, synes Atle Mysterud.

På økologikurset han holder for studentene, underviser han blant annet om dyretrekkene i nasjonalparken Serengeti, det 14 000 kvadratkilometer store savanneområdet i Tanzania og Kenya.

– For noen år siden var jeg der selv for første gang sammen med familien. Når du ser det komme titusener av dyr trekkende over de enorme gresslettene i solnedgangen, da blir du ydmyk, innrømmer han.

– Det var så spektakulært, så stort å se det med egne øyne. Og enda mye, mye vakrere og mektigere enn jeg hadde kunnet forestille meg. Jeg er ikke særlig sentimental, men da ble jeg virkelig dypt rørt.