Han jakter på den forbudte tonen

Det er ikke mulig å spille på piano. Men er likevel hørbart for oss alle i blues, rock og ikke minst norsk folkemusikk.

– Hør bare her, sier Eilev Groven Myhren.

Han spretter opp fra stolen hjemme i huset på Ekeberg i Oslo, som ble bygd av hans bestefar for 100 år siden, og finner fram en LP fra hylla.

– Dette er Led Zeppelin. Låta er «Black Dog». Og året er 1974, sier Groven Myhren.

Han har skrevet en avhandling der han trekker linjene fra norsk folkemusikk via middelalderen og helt tilbake til de gamle grekerne. Og altså til det britiske hardrockbandet for drøyt 50 år siden.

«Hey, hey, mama, said the way you move. Gonna make you sweat, gonna make you groove», starter vokalisten, Robert Plant.

Men ett minutt og 27 sekunder inn i sangen slutter bandet å spille.

– Derr! Der er det, sier Groven Myhren triumferende.

Og ganske riktig: Idet Plant slipper seg løs a cappella hører vi dem – toner som mange ville oppfatte som «interessante», men som for Groven Myhren og folkemusikere umiddelbart er gjenkjennelige: folketoneintervallet.

Folk var like usaklige den gangen: «Hvor har du lagt igjen hjernen din?» liksom.

– Vokalisten i Led Zeppelin synger nøyaktig de tonene som jeg har kartlagt i doktorgradsarbeidet mitt om norsk folkemusikk.

Hadde Robert Plant – rockens adonis med sine trange bukser og sitt krøllete, blonde hår – hørt den samme musikken? Det kan selvfølgelig hende.

Men mer sannsynlig er det at han tappet inn på en universell konstant: naturskalaen, bedre kjent som overtonerekka.

– Der ligger de ulovlige intervallene. Toner som har blitt forsøkt definert vekk av musikkvitere og smaksdommere i århundrer, men som alltid har funnet veien tilbake, i vanlige menneskers egen musikk. I blues, jazz, rock og nettopp folkemusikk.

Overtonene er naturgitte

Når vi slår an en streng, for eksempel på et piano, vibrerer den i sin fulle lengde. Det gir grunntonen, la oss tenke oss en C.

Vi hører også at halvdelen av strengen vibrerer svakere i en tone én oktav over grunntonen. Men ikke bare det. Tredjedelen av strengen vibrerer igjen en kvint over det igjen.

Idet kvint blir nevnt, faller mange vanligvis av. Men heng med litt til. Kvint er ikke mer mystisk enn at det er den femte tonen i en dur-skala – do, re, mi, fa, so – der kom kvinten.

Deler vi strengen i fire, får vi enda en oktav, og ved neste inndeling spytter strengen ut en stor ters – mi i skalaen ovenfor.

De første overtonene vi hører er derfor oktaver, en kvint og en stor ters – definisjonen på en dur-akkord. Selve hjørnesteinen i nesten alle sanger vi har hørt siden vi var små.

– Men dette er bare noen av de mange overtonene vi hører. Over der igjen er det en rekke nye toner – det er vanlig å telle opp til den sekstende overtonen. Etter det er vi utenfor hva menneskets øre kan fange opp.

Da vi fant dur-akkorden vår, var vi oppe i fjerde overtone. Men det er rundt overtone nummer åtte det magiske begynner å skje.

– Når vi kommer til den åttende, begynner tonene å bli skeive, irregulære eller kvarte – kjært barn har mange navn.

Onde tunger vil til og med si skjærende, endog falske, fordi de ikke kan spilles på piano eller skrives ned i et vanlig notesystem.

«Folketoneintervallet» ligger i lufta

En hel oktav er tolv halvtoner. For å kunne gjøre nøyaktige målinger har musikologer og akustikere delt opp hver halvtone igjen i 100 like deler – cent. I en ideell verden skulle vår durakkord i C – med tonene c, e og g – do, mi, so – være 0, 400 og 700 cent. Men sånn er det ikke.

Vi lurte dere nemlig litt da vi sa at det var først i overtone åtte det begynte å bli komplisert. Det er nemlig tendenser til det allerede ved de første tonene.

– Kvinten vår fra i stad avviker med to cent fra den teoretiske kvinten, mens tersen har et avvik på 14 cent.

Pianostemmere har slitt med dette faktum i århundrer. Løsningen har vært å stemme pianoer, og andre instrumenter, temperert (se fakta 1). Det vil si at alle tonene er kompromisser mellom idealtonene og de naturlige overtonene.

Heltoneintervallet, som går fra overtone 8 til 9, er naturlig på 204 cent, men er derfor regulert ned til 200.

– Det «folketoneintervallet» vi diskuterer her, ligger mellom trinn 10 og 11, og er regnet til 165 cent. Dette er selvsagt fullstendig ubrukelig i klassisk musikk.

Folkemusikken er ikke like kompromissvillig. Der spilles fortsatt de u-tempererte tonene.

– Ved å plassere fingrene nøyaktig der på hardingfela eller langeleiken, harmonerer de med overtonene som oppstår når vi slår an vår tenkte grunntone på pianoet.

Grieg beklaget det som gikk tapt. Samtidig som Asbjørnsen og Moe samlet inn folkeeventyr fra hele landet, var musikere på jakt etter folkemusikk.

– De var en del av den samme bevegelsen. Det var unionstid og unionsstrid, og nordmenn ville vise at de hadde en egen kultur, sier Groven Myhren.

Innsamlerne, ofte fra det gode borgerskapet i byene, ble til dels sjokkert over hva de fant.

– Det oppsto noen ublide kulturmøter. Den grove humoren i eventyrene ble endret og redigert så de ikke skulle støte den gode smaken i samfunnet. For eksempel ble Askefisen fra eventyrene, til Askeladden, forteller Groven Myhren.

Grieg var fullstendig klar over at han ikke fikk med alt i slåttene sine, og beklaget at noe unikt i folkemusikken gikk tapt.

Folkemusikken framsto omtrent like illeluktende for en bornert borgerlighet.

– Folkeminneinnsamlerne gjorde derfor tilpasninger. Johan Halvorsen noterte ned slåtter som senere ble gitt ut av Edvard Grieg som hans Opus 72.

De store komponistene – og folk flests ører – var bundet av pianoet og moderne notasjonssystem, som per definisjon ikke kunne fange «folketoneintervallet».

Publikum fikk inntrykk av en annen type musikk. Men i virkeligheten var det folkemusikk med klørne filt ned.

– Grieg var fullstendig klar over at han ikke fikk med alt i slåttene sine. Han beklaget at noe unikt i folkemusikken gikk tapt.

Musikere og komponister har senere forsøkt å notere de «kvarte» tonene med en pil opp eller ned ved siden av notene, eller med halve kryss (se illustrasjon).

– Men de «kvarte» tonene er ikke egentlig kvarte, de ligger et sted mellom kvart og halv, så det er opp til musikerne å finne dem. Kort og godt ta det på øret.

Til dels rasistisk debatt

At enkelte i noen bortgjemte daler fortsatte å spille «de ulovlige tonene», gjorde ikke noe så lenge folkemusikken på notebladene var tilpasset de borgerlige sensibiliteter.

Men de hadde ikke forutsett rikskringkasting.

– Forløperen til NRK, Kringkastingsselskapet, startet sendinger i 1925, og hadde fra 1931 faste programposter med ekte folkemusikk. Det ble baluba.

Groven Myhren spretter opp igjen og småløper bort til bokhylla.

– Her, sier han og viser fram et album med utklipp der vi kan lese at «det kan godt være at de lyder eller ulyder som frambringes på disse instrumenter en gang har stått høyt i kurs hos de gamle nordmenn, men nå synes sikkert de fleste at det er en lidelse å høre på denne monotone låt som mest av alt minner om den som negrene i det innerste Afrika fremlegger på sine ‘instrumenter’».

– Tenk det da, de gjør ikke sin sak noe bedre ved å avsløre seg som rasister. Dette står ikke noe tilbake fra diskusjonen vi ser i dagens sosiale medier. Folk var like usaklige den gangen: «Hvor har du lagt igjen hjernen din?» liksom.

Innsenderen hadde til dels rett da han viste til den jevne lytter.

– Mange mente at folkekulturen var et barbarisk kulturlag som samfunnet skulle danne seg bort fra. På den andre siden fins et mer kulturrelativistisk syn, som sa at dette ikke er et lavere nivå, men en annen og likeverdig innfallsvinkel.

Groven Myhrens familie representerte den sistnevnte siden. Bestefar Eivind Groven var komponist og musiker (se fakta 2). I 1927 ga han ut boka «Naturskalaen», der han la fram mange av ideene som barnebarnet Eilev bygger videre på i doktorgradsarbeidet sitt.

– Bestefar var særlig opptatt av rekken av overtoner fra nummer 8 til 13, som han kalte nettopp naturskalaen.

Eivind møtte mye motbør i sin kamp for folkemusikkens naturlige tonalitet.

– Det ble brent en del hatbrev i ovnen her. En gang gikk en stein gjennom vinduet der borte. Til overmål på barnerommet der tanta mi lå og sov.

Vi må spørre Groven Myhren først som sist.

– Er doktorgradsarbeidet et forsvarsskrift for bestefar?

– Ja, på sett og vis. Jeg har notert meg at polemikken aldri ble helt borte, så et poeng med dette arbeidet var å underbygge den hypotesen som ble lagt fram i 1927.

Platon mot Aristoteles

Barnebarnet Eilev har noen forutsetninger for å ta arbeidet videre som bestefar Eivind ikke hadde: teknologien til å måle toneintervallene helt presist (se fakta 3). Men viktigere er det at musikkvitenskapen som åndsfag har gjort store sprang på 100 år.

For eksempel kan Eilev vise at striden om de irregulære intervallene går lenger tilbake enn til norsk unionsstrid. Mye lenger.

– Pythagoras har æren for å ha «oppdaga» overtonerekka, i hvert fall den nederste delen av den. De øvre tonene av naturskalaen er på et vis «utenfor verdensordenen» sett fra et pytagoreisk ståsted.

De gamle grekerne var klar over intervallet, og heller ikke de ble enige.

– Den gang sto debatten mellom pytagoreerne og «harmonistene». Førstnevnte la vekt på en ideal-teori, men motstanderne viste til empirien og hvordan tonene faktisk hørtes ut.

For de som har tatt forberedende på universitetet, overrasker det neppe at Platon sto fast på en idéverden om hvordan musikken burde høres ut, mens eleven hans, Aristoteles, la vekt på det empiriske.

– Det er siden blitt kalt en kamp mellom musica universalis – Platon – og musica instrumentalis – Aristoteles.

De gamle grekerne la det til slutt til side.

– Disse tonestegene ble sett på som problematiske, og overlevde ikke i gresk musikkteori, forteller Groven Myhren.

Den akustiske konstant

Men folketoneintervallet vil alltid dukke opp igjen. Se for dere at en gruppe matematikere i en epoke ikke hadde noe til overs for irrasjonale tall – for eksempel pi med sin eviglange desimalrekke.

Men siden forholdet mellom omkretsen og diameteren i en sirkel er en universell konstant, vil tallet på et vis alltid være med oss, enten vi vil eller ikke. Nye generasjoner vil ta det opp igjen og utforske det.

Rekka av overtoner er av en slik art. Så selv om pytagoreerne la lokk på den, ble den tatt opp igjen i middelalderen. Og i barokken, i renessansen, og i den moderne epoken.

Humoren i eventyrene ble endret for å ikke støte den gode smak. Slik ble Askefisen til Askeladden.

– «Musica ficta» ble i middelalderen brukt om folkelige intervall som ble oppfattet som «svevende», sier Groven Myhren, som blant annet har kunnet vise at komponister på 14- og 1500-tallet satte et fictategn – en ♭ – over tonen som skulle spilles som det vi her har kalt folketone.

Senere ble det diskutert av så vel filosofer som komponister. Rene Descartes gjør det en visitt, og Johann Sebastian Bach var implisitt innom det da han skrev sine fuger og preludier under tittelen «Das Wohltemperierte Klavier» i 1722.

– For Friedrich Nietzsche illustrerte folkevisenes utbredelse det dionysiske i mennesket.

Merk at Nietzsches verk «Tragediens fødsel», der han trekker opp skillet mellom nettopp det dionysiske og det apollinske, egentlig heter «Die Geburt der Tragödie aus dem Geiste der Musik». Det var altså fra musikkens ånd at den greske tragedie som kunstform, var født.

«Et musikalsk urspråk» 

Kampen mellom empirikerne og idealistene – mellom de som tillater folketoneintervallet og de som ikke gjør det – virker nærmest evig.

– Om ikke evig, så ser det i alle fall ut som at frontene ikke har beveget seg så mye de siste 2300 årene, smiler Groven Myhren.

Med sin bakgrunn er Eilev Groven Myhren unikt plassert til å ta over stafettpinnen – om ikke etter Aristoteles, Bach og Nietzsche, det kan muligens bli å gape for høyt – så i alle fall etter bestefar Eivind.

– Denne gamle tonaliteten har fulgt meg hele livet. Jeg jobber nå med å skrive om doktorgradsavhandlingen til en bok for allmennheten.

Groven Myhren skal gjøre sitt for å løfte fram «en musikalsk urtilstand» som igjen og igjen er blitt tilsidesatt av maktkamper og kulturelle tilpasninger.

– Hvis vi leter etter et musikalsk urspråk, må jo overtoneskalaen, med sine faste, naturgitte intervaller være den mest logiske kandidaten, sier Groven Myhren.