Forsker Guro Engvig Løseth gikk så langt som forskningsetikken lar henne gå i å skremme og stresse deltakerne sine.
– Vi satte på skrekkfilmklassikeren «The Conjuring», simulerte et jobbintervju og fikk dem til å forklare hvordan de løser matematikkoppgaver til en forsamling ukjente, forteller Løseth.
Samtidig brukte forskerne et medikament til å blokkere over 95 prosent av opioidreseptorene hos halvparten av de 258 frivillige deltakerne i eksperimentet.
Resten fikk placebo.
Når sykehus kutter pauserom for ansatte – hva slags prioritering er det? Kollegaer må kunne støtte hverandre.
– En årelang konsensus innen nevrobiologi sier at de som fikk placeboen, ville føle seg langt roligere etter filmen og oppgaven enn de som hadde fått opioidsystemet blokkert.
Alle hadde med seg en venn.
– Vi ville teste hva sosial støtte gjør med følelsen av stress. Derfor skulle de ha med seg en de er glad i og stoler på, sier Løseth som nylig disputerte for doktorgraden på Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo.
Bakgrunnen for forsøket er langt mer alvorlig enn det eventuelle ubehaget til 258 frivillige på en skrekkfilmvisning.
– Å være uten sosial støtte er livsfarlig. Se på barnehjemsbarna i Romania på slutten av 80-tallet. De fikk mat og klær, men ikke berøring og omsorg. Mange døde. De som overlevde, fikk alvorlige senskader. Vi er helt avhengige av hverandre. Det er vi hele livet.
Sammenlignet med heroin
Ideen om endorfinene som et uunnværlig «lykkehormon» kan spores tilbake til 1978.
Da publiserte den estisk-amerikanske forskeren Jaak Panksepp artikkelen «The biology of social attachments: opiates alleviate separation distress.»
– Panksepp lanserte hypotesen om at tilknytning og følelsen av nærhet styres av endorfiner – hjernens opioidsystem.
Han sammenlignet det med heroinavhengighet.
– Når en heroinavhengig ikke får dosen sin, oppstår et sterkt sug. Når stoffet kommer, følger ro og varme.
Panksepp så parallellene til det som skjer når unge dyr blir skilt fra moren sin.
– De blir desperate. De piper, roper og forsøker å få kontakt, og så roer de seg med én gang mamma kommer tilbake. Hypotesen til Panksepp var at tilknytning, og den gode følelsen av å være sammen med noen, skyldes en endorfinrespons.
Når vi skilles fra dem vi er glad i, kan reaksjonen skyldes endorfin-abstinens, mente Panksepp. Hans teori var at dette kunne forklare hvorfor ensomhet og sosial isolasjon gjør oss mer sårbare for rusavhengighet. Både Panksepps og andres dyreforsøk har senere støttet ideen. I mange studier er unge pattedyr tatt bort fra omsorgsgiveren sin. De protesterer kraftig og søker kontakt.
– Får de opioider i stedet, roer de seg ned selv om de fortsatt er alene. Nesten som om moren har kommet tilbake.
I noen studier gjør blokkering av opioidreseptorer det også vanskeligere for moren å roe dem.
– Derfor har hypotesen blitt stående sterkt. Men hos mennesker er den knapt testet, sier Løseth.
Dette ble deltakerne utsatt for
- Sosialt stress gjennom et simulert jobbintervju og en krevende regneoppgave foran et kritisk evalueringspanel.
- Etter en restitusjonsperiode med eller uten tilgang på vennen sin, ble deltakerne utsatt for stress på nytt. De så først en video som beskrev hvordan prestasjonene deres skulle evalueres, og deretter korte klipp av sine egne opptredener i intervjuet og regneoppgaven.
- Deltakerne ble så spurt om de ville se den planlagte skrekkfilmen alene eller sammen med vennen sin, oppgi hvor mye av deltakerhonoraret de hypotetisk ville betale for å få se filmen på den måten de foretrakk, og så legge betydelig innsats i å oppnå det resultatet i en «spilloppgave». Utfallet var likevel forhåndsbestemt på en tilfeldig måte slik at kun halvparten av venneparene fikk se skrekkfilmen sammen.
- En redigert versjon av skrekkfilmen «The Conjuring». Filmen ble vist i fem segmenter, og deltakerne rapporterte underveis hvor redde, spente og underholdt de var. De som så filmen sammen kunne samhandle naturlig, men ikke diskutere svarene sine.
Stress som i det virkelige liv
«You come at the king, you best not miss», heter det i tv-serien «The Wire».
Jaak Panksepp er en nestor i feltet. Teorien hans om tilknytning og opioider har preget forskningen i flere tiår – også utenfor fagmiljøene.
Da Guro Engvig Løseth ville teste ideen, gjorde hun det grundig.
– Vi designet studien med høy økologisk validitet. Altså at deltakerne ble satt i situasjoner som ligner veldig på stress de møter i virkeligheten.
Mennesker er flokkdyr, og få ting kan virke mer truende enn å bli vurdert av – og potensielt avvist av andre. Det fins undersøkelser som viser at noen frykter det å tale i en forsamling mer enn selve døden.
Vi mennesker har nøkkelen til hverandres helse og lykke.
– Nettopp derfor er sosial evaluering en svært troverdig stresstest, sier Løseth.
Eksperimentet varte i rundt fire og en halv time, og undersøkte ulike typer sosial motivasjon.
– Studien målte hvor motivert deltakerne var for å se en skrekkfilm sammen med vennen sin, både gjennom hvor mye av honoraret de hypotetisk ville betale og hvor mye innsats de la ned i en oppgave som økte sjansen for å få sitt foretrukne alternativ. Utfallet var likevel forhåndsbestemt slik at bare halvparten fikk se filmen sammen.
Absolutt ingen forskjell
«The Conjuring» er ferdig. De 258 deltakerne har også løst matteoppgaver foran fremmede og fått de andres blikk på seg. Etterpå fikk halvparten roe seg ned sammen med en venn.
Noen hadde fått medikamentet naltrekson som setter opioidsystemet ut av spill. Andre fikk bare en placebopille.
Så hvem står igjen med armene hevet når støvet legger seg – Jaak Panksepp eller Guro Engvig Løseth?
Du gjettet det. Akkurat som i «The Conjuring» vinner hovedpersonen i historien til slutt.
– Vi sammenlignet den stressreduserende effekten av å få være sammen med vennen sin mellom de venneparene som fikk opioidblokkeren og dem som fikk placebo. Vi fant null forskjell, sier Løseth.
Ikke bare en liten forskjell.
– Ingen. Absolutt ingen forskjell. Vennen virket like bra, understreker Løseth.
Med dette utfordrer hun ikke bare etablert forskning. Hun går i rette med en svært utbredt forestilling i både forskning og populærkultur.
– Vi ser det i dag overalt hos influencerne, men også i mer tradisjonelle medier.
Overskrifter som «9 enkle tips til hvordan du får fart på lykkehormonet» og «Si JA TAKK til godfølelse – og skru på lykkehormonet!»
– Det har gjort at mange tror vi trenger endorfiner for å føle oss bra sammen med andre. Men akutt blokkering av opioidsystemet gir ikke mer negative følelser.
Fortsatt bare kjemi
Resultatet er gode nyheter for dem som tror det er noe mer ved den menneskelige eksistens enn elektriske signaler og kjemiske stoffer i hjernen.
– Eller?
– Opplevelser involverer alltid biologiske prosesser. Vi kan ikke oppleve noe uten aktivitet i hjernen. Men funnene våre tyder på at vi fortsatt ikke forstår alle systemene som er involvert. Når opioidsystemet er blokkert, kan andre mekanismer i hjernen sannsynligvis bidra til den samme opplevelsen, sier Løseth.
Dermed står ett spørsmål igjen: Hvis det ikke er opioidsystemet og endorfiner som skaper følelsen av sosial nærhet – hva er det da?
– Klarer vi å forstå det, kan vi kanskje finne nye nøkler til å fremme motstandsdyktighet og positiv utvikling hos sårbare mennesker.
Funnet kan også få betydning for behandling av avhengighet og depresjon.
– Den hellige gral i smertebehandling er lindring uten avhengighet. Å forstå de sunne mekanismene i hjernen er mer interessant enn å utvikle enda flere medisiner.
Det betyr ikke nødvendigvis at opioidsystemet er uten betydning.
– En kronisk forstyrrelse i opioidsystemet kan ha andre konsekvenser over tid. Men det var ikke det vi undersøkte her, sier Løseth.
Verdien av en bestemor
Løseths artikkel «Rethinking the neurobiology of social support: Causal evidence challenges the opioid hypothesis» peker i alle tilfeller på én viktig ting: Verdien av en venn.
– I medisinsk forskning ser vi at dersom du har én person som har sett deg og støttet deg, kan det være en enorm buffer mot stress og sykdom, sier Løseth.
Særlig i barndommen. Men effekten varer livet ut.
– Selv når vi står alene, kan vi bære med oss mentale bilder av mennesker som har vært trygge for oss.
Vi er helt avhengige av hverandre. Det er vi hele livet.
Du kan stå i en vanskelig situasjon og se for deg en bestemor som ga deg selvtillit.
– Du kan høre hva hun ville sagt: «Dette klarer du. Jeg er stolt av deg.»
Slik blir andre mennesker en del av vår indre trygghet.
– Vi bærer hele vårt sosiale landskap med oss.
Sosial støtte er en vev rundt oss. Men den blir fattigere hvis den aldri materialiserer seg.
– Nærhet og berøring er det næreste og kanskje aller sterkeste. Den sosiale hjernen formes av interaksjonene vi har med andre, og grunnlaget legges når vi er barn – og forhåpentlig blir holdt av trygge omsorgspersoner.
De fleste har et lager av slike erfaringer å trekke på. Men ikke alle.
– Vokser man opp uten stabile voksne rundt seg, kan det påvirke hvordan man senere håndterer stress og søker støtte fra andre. Samtidig er mennesker tilpasningsdyktige, og nye, trygge relasjoner senere i livet kan fortsatt ha stor betydning.
Ordliste
- Opioider: Stoffer som virker på opioidreseptorer i hjernen og i det perifere nervesystemet. Disse kan enten være naturlig forekommende i kroppen som for eksempel endorfiner, naturlige stoffer forekommende i opiumplanten som for eksempel morfin, eller kunstig fremstilte stoffer som for eksempel metadon.
- Endorfiner: Peptider som lages naturlig i hjernen og som blant annet kan ha smertestillende effekt. Endorfiner binder seg til de samme reseptorene i hjernen som morfin, og har en lignende virkning. Virker hemmende på noen stressresponser, blant annet reduseres utskillelsen av stresshormonet kortisol.
Ikke kutt ut pauserommet
Løseth ønsker en samfunnsutvikling som fremmer helse og gode liv.
– Vi må ta på alvor hvor avgjørende det sosiale er for både fysisk og psykisk helse.
Det betyr også noe for hvordan vi organiserer samfunnet.
– Folk må ha tid til å være der for hverandre. Tid til relasjoner. Også på jobb.
Hun trekker fram et konkret eksempel.
– Når sykehus kutter pauserom for ansatte – hva slags prioritering er det? Kollegaer må kunne støtte hverandre.
Sosial støtte tas lett for gitt.
– Vi tror det oppstår av seg selv. Det gjør det ikke. Gir vi det sosiale dårlige vilkår, forvitrer det.
Hun peker på utviklingen i USA, der «deaths of despair» – dødsfall ved selvmord, overdoser og alkoholmisbruk – har økt kraftig de siste tiårene.
– Mange jobber konstant, har flere jobber, lite tid til lokalsamfunn, familie og helse. Nettverkene som skulle holdt folk oppe, forsvinner.
Hvis sosial støtte er en kilde til helse og motstandskraft, mener hun vi må forstå mekanismene bak.
– Vi har lenge utviklet medisiner litt baklengs: Noen får et legemiddel mot én ting og blir mindre deprimerte. Så antar vi at depresjon skapes av det systemet legemiddelet virker på.
Den sunne hjernen er vanskeligere å studere.
– Vi har jo ikke direkte tilgang til den. Sosiale intervensjoner kan virke litt simple, litt sånn «bli med i en gågruppe». Men hvis vi kunne vise hvor kraftfullt det å bli en del av et sosialt felleskap faktisk er på et kjemisk nivå, så tror jeg vi vil gruse de aller fleste medikamenter.
Desmond Tutu og ubuntu
I starten av doktoravhandlingen sin siterer Løseth Desmond Tutu på at vi mennesker er avhengige av hverandre
«I Afrika kalles erkjennelsen av denne gjensidige avhengigheten ubuntu», skrev den sørafrikanske biskopen i forordet til boka «Dignity: In Honor of the Rights of Indigenous People».
Han fortsatte: «Ubuntu handler om selve essensen av hva det betyr å være menneske: å vite at du er bundet sammen med andre i livets vev. I vår sårbare og tett befolkede verden kan vi bare overleve sammen. Vi kan i siste instans bare være virkelig frie sammen. Vi kan bare være mennesker sammen.»
– Vi mennesker har nøkkelen til hverandres helse og lykke, som Tutu så vakkert beskriver det.
Hvordan vi har det, henger tett sammen med menneskene rundt oss.
– Relasjoner er grunnleggende for hvordan vi fungerer følelsesmessig, fysisk og sosialt.
Likevel blir mange stadig mer alene.
– Sosial isolasjon og ensomhet øker over hele verden, og det henger sammen med dårligere helse.
Forskning kobler ensomhet til blant annet hjerte- og karsykdom, kroniske smerter, depresjon og rusproblemer.
– Derfor er ikke sosial tilknytning noe som bare er «hyggelig å ha». Den er viktig for helsa.
Løseth mener også forskning kan bidra til å vise hvorfor.
– Hvis vi kan dokumentere hva sosial støtte faktisk gjør i kroppen og hjernen, blir det lettere å ta dette på alvor i helsepolitikken.