– Kjønnsorganene hos soppmyggen er helt fantastiske!

Selv om soppmygg kan ligne litt på plagsomme stikkemygg, har de ikke noen munndeler som er egnet til å stikke med.

– Derimot har soppmyggen de mest fascinerende kjønnsorganene i hele myggriket, forteller førsteamanuensis Geir Søli på Naturhistorisk museum. Han er landets fremste ekspert på soppmygg. Dette har vært spesialet hans siden han begynte å studere soppmygg på slutten av 1980-tallet.

– Da jeg begynte, var det ingen andre som jobbet med soppmygg i Norge. Nå er vi flere, både i Norge og i Norden.

Før Søli begynte på doktorgraden, kjente entomologene til drøye 100 arter soppmygg i Norge.

I 1988 dro han til Jostedalen i Sogn. Dette var en av hans første store innsamlinger av soppmygg. Antall norske arter økte til godt over 200.

For tjue år siden oppdaget Søli og Jostein Kjærandsen på Tromsø Museum svært mange nye arter da de begynte å forske på soppmyggen i skogs-områdene i de indre delene av Troms og Finnmark, som er utløpere fra taigaen i Sibir.

– Nå er vi oppe i mer enn 800 arter i Norge og over 1000 på Nordkalotten. I verden er det beskrevet omtrent 5000 arter.

I samlingen på Naturhistorisk museum har Søli lagt inn mange hundre soppmygg som er nye for vitenskapen.

– Mange av dem er fortsatt ikke navngitt.

I motsetning til mange insektgrupper er soppmygg spesielt artsrik i tempererte strøk.

Soppmyggen liker seg best i gammel barskog.

– Moderne skogbruk tar ikke tilstrekkelig vare på gammelskogen. Dette går ut over artsmangfoldet.

Mange soppmygg har derfor havnet på rødlisten.

De fleste soppmygg er små og mindre enn en centimeter. De minste er knapt tre millimeter store. Det er vanskelig å se forskjell på artene. De ser svært like ut. For å skille dem fra hverandre leter Geir Søli etter grunnleggende, strukturelle forskjeller i kjønnsorganene deres.

Men la oss først ta et dypdykk i soppmyggens underfundige liv. Det er en spennende historie i seg selv.

Avhengig av sopp

Soppmyggen har fått det lite sexy navnet fordi de spiser soppmycel. Mycel består av sopptråder. Eller hyfer, som ekspertene liker å kalle dem.

Sopptrådene er den delen av soppen som vi vanligvis ikke ser. De soppene som popper opp om høsten, er fruktlegemene.

Noen soppmygglarver nøyer seg med å spise av sopptrådene under bakken eller under bark, mens mange også spiser av fruktlegemet.

– Når sopplukkere ser mange små og hvite larver i sopp, er de som oftest vennene mine, ler Geir Søli.

Det fascinerende er at soppmyggen skjønner hvor den skal legge eggene sine. Hunnene legger ofte eggene nede i bakken, lenge før fruktlegemene dukker opp.

– Hunnene må ha en fantastisk luktesans som gjør at de klarer å legge eggene akkurat der soppen kommer. Eggene må dessuten klekkes til rett tid, slik at larvene er klare når soppen popper opp av bakken.

De har ikke lang tid på å spise seg «fete». Allerede etter noen få uker er fruktlegemene borte.

– Vi vet at de har et fantastisk sanseapparat. De kan lukte seg frem til partier med mye mycel og hvor sannsynligheten er størst for kommende fruktlegemer.

Når soppen råtner, må larvene allerede ha rukket å bli så store og fete at de kan forpuppe seg. Noen ligger lenge som pupper nede i jorden, mens andre klekkes ut etter kort tid.

– Da må de voksne individene overleve inntil de er klare for å legge egg neste år.

Vis bildeoversikt Lukk

1/5

• 
• 
• 
• 
• 

Overlevelsesknep i kulden

Voksenlivet deres er ingen dans på roser. Selv om de er utstyrt med munn, er de ikke storspiste. Det viktigste for dem er å få i seg nok fuktighet.

Den ene kritiske tiden er tørke. Da kan mange soppmygg samle seg i fuktige områder langs elveleier.

Den andre kritiske tiden er frosten. Mange overvintrer inne i sprekker og huler og i menneskeskapte hulrom som kjellere og gruver.

– Der kan de sitte tett i tett. Mange sitter langt inne og helt i ro for at forbrenningen kan holdes på et minimum. Så våkner de til live når våren kommer. De tøffeste sitter nær åpningen, slik at de kan ta seg en liten flytur en varm vinterdag.

Et annet yndet overvintringssted er inne i steinrøyser. Der kan de også gjemme seg unna den verste frosten.

Noen overvintrer i hule stengler i visne skjermplanter, men der er de nødt til å tåle kulden. Naturen er sinnrikt innrettet. For at cellene ikke skal frostsprenges i filler, kvitter de seg med mest mulig av vannet i kroppen og erstatter det med sin egen «frostvæske».

Studerer kjønnsorganene i mikroskop

Den store jobben til Geir Søli er å beskrive de mange artene. Da må han granske kjønnsorganene.

– Kjønnsorganene er i mange tilfeller den eneste muligheten vi har for å kunne skille artene fra hverandre.

Hannene har ofte tydelige forskjeller, men hos hunnene er det ofte vanskeligere å se forskjell på kjønnsorganene.

– For mange arter vet vi fortsatt ikke hvordan hunnene ser ut.

DNA-sekvensering har løst en del av disse problemene.

– I dag har vi DNA-strekkoden til 92 prosent av norske arter. Det står derimot dårligere til for afrikanske arter.

Uheldigvis er sekvensering både tidkrevende og kostbart. Dessuten er noen mygg lagret for lenge til at de uten videre lar seg sekvensere.

Selv om kjønnsorganene naturlig nok er veldig små, er hannens kjønnsorganer relativt store i forhold til resten av kroppen.

– Dette er solide kjønnsapparater som artene gjennom evolusjonen har investert mye i.

Geir Søli studerer kjønnsorganene i mikroskop. For å klare det må han først løsne kjønnsorganene fra resten av kroppen og lage preparater av dem.

– Vi må ha full oversikt over hvordan genitaliene er bygd opp for å kunne skille mellom nærstående arter.

Studier av genitaliene sier også noe om hvordan evolusjonen har foregått.

– Vi kan se hvordan strukturene i kjønnsorganene er blitt til, hva som er grunnelementene og hvorfor kjønnsorganene har endt opp med å se ut som de gjør i dag. Noen ganger ser vi at komplekse strukturer er blitt enklere gjennom evolusjonen, mens vi andre ganger ser at evolusjonen har skapt nye strukturer.

En gammel teori har vært at kjønnsorganet til hannen skal passe inn i hunnens, som nøkkel i en lås. Søli avviser teorien.

– Jeg har en mistanke om at hannene lokker til seg hunnene ved å blåse opp kjønnsorganene

omtrent som påfugler folder ut halefjærene sine. Dette kan forklare hvorfor kjønnsorganene i mange tilfeller er så prangende og forskjellige mellom artene.

Hannene konkurrerer seg imellom om å ha det største og flotteste apparatet. Når hannene har gitt fra seg spermien sin, er de på slutten av livet.

– Mye tyder på at en hann kan pare seg med flere hunner. Det vil alltid være noen hanner som ikke får seg. Men det er mye vi ikke vet. Vi vet bare at det er mye større forskjeller på hannens kjønnsorganer hos soppmygg enn mellom artene i de fleste andre myggfamilier.

Egne tegninger

Kjønnsorganene består både av indre og ytre strukturer. De ytre strukturene er de mest iøynefallende. Selv med mikroskop er det vanskelig å se alle detaljene i de indre strukturene.

Geir Søli har prøvd å bruke elektronmikroskop, men da står hinner og membraner i veien.

For å komme til bunns i de strukturelle forskjellene, slik at entomologene i fremtiden skal kunne vite hva de skal se etter for å kunne skille soppmyggene fra hverandre, tegner Geir Søli de strukturelle forskjellene med blyant på papir.

– Når vi vet hva vi skal se etter, kan vi avdekke nye måter å skille arter på.

Men dette er et tidkrevende arbeid, forteller Søli og legger til:

– Drivkraften min er å beskrive mangfoldet i naturen.