Da Bjørn Aksel Bjerke begynte å jobbe ved Naturhistorisk museum for 41 år siden, var bestanden hans livskraftig. Det var den gangen «A-ha nådde toppen av billboard-listen i USA med Take on me».
På den tiden hadde alle naturhistoriske museer taksidermister. De tok imot dyr og fugler og preparerte dem. Og de tok vare på utstillingene og de vitenskapelige samlingene.
Nå er Bjørn Aksel Bjerke landets siste taksidermist med museumskunnskap. Den dagen han går av med pensjon, er det ingen igjen.
Gullgruve
De naturhistoriske samlingene er en viktig gullgruve for forsk-ning. Samlingene kan blant annet brukes til å forske på evolusjon, gi et bilde av brå endringer i naturen og si noe om spredning og konsekvensene av miljøgifter.
Selv om de fleste samlingene ble bygd opp i tiårene rundt 1900, var taksidermi fortsatt et aktivt fagfelt på 80- og 90-tallet.
– Flere dro til utlandet for å konkurrere. Nordmenn gikk til topps i EM og VM i taksidermi, forteller Bjørn Aksel Bjerke.
Fra livskraftig til utryddingstruet
I dag er Bjerke den eneste taksidermisten som er fast ansatt på museum i Norge. Riktignok finnes det fortsatt enkelte andre taksidermister i Norge, men de jobber først og fremst med å preparere jakttroféer. Mange av dem har dessuten bare spesialisert seg på én type troféer.
– Det er noe helt annet enn museumsarbeid.
Bjerke er derfor bekymret for hva som skjer den dagen han går av med pensjon.
Kompetansen med å ta vare på dyr og fugler til museumsformål, finnes ikke lenger. Det utdannes ikke lenger taksidermister i norsk skole. Denne yrkesretningen ble nedlagt for noen år siden.
På museet må taksidermisten forholde seg til en stor variasjon av arter og beherske preparering av objekter både til utstillinger og til ulike vitenskapelige formål. Vedlikehold av gamle preparater, laget med gamle og til dels ukjente teknikker, setter også spesielle krav til museumstaksidermisten. For at utstillingene skal bli så levende som mulig, er det nødvendig med inngående kjennskap til artene og de økosystemene de lever i.
Vanskeligere forskning
– Uten taksidermister vil tidsseriene for de vitenskapelige samlingene stoppe opp. Da mister forskere muligheten til å sammenlikne dyr fra ulike steder over tid.
Det vil også gå ut over de utstilte objektene.
– Vi trenger av og til å bytte dem ut eller fikse litt på dem, sier Lars Erik Johannessen. Han er samlingsforvalter for dyr og fugler på Naturhistorisk museum.
Innsamling gjennom facebook
Det er både dyrt og ressurskrevende å samle inn arter. Museet har derfor avtale med andre aktører for å få tilgang til døde dyr og fugler.
– Vi får en fryser full fra Gardermoen hvert år, sier Bjerke.
Alt som skytes på flyplassen, blir sendt til Naturhistorisk museum. Her blir det tatt vevsprøver. Deretter blir de lagt i en fryser. Noen få individer blir preparert og klargjort til utstilling. Mange blir tatt vare på i de vitenskapelige samlingene.
Bjerke bruker også sosiale medier for å få tak i døde dyr og fugler.
– Nylig fikk vi tak i en spesiell fugl. Den er en hybrid. Det var en som la ut et bilde av den på facebook og syntes den så litt rar ut. Og rar er den, ettersom den er en blanding av to ulike arter.
Alt vilt tilhører staten
Bjerke viser frem en kongeørn.
– Denne ørnen angrep et barn i Trøndelag. Barnet overlevde. Ørnen endte sine dager på Naturhistorisk museum.
Dyr som blir funnet døde i naturen eller som tas av Viltnemda eller andre offentlige organer, er statens eiendom.
– Alle kan så søke om å få overta viltet, men Naturhistorisk museum og staten har førsterett til å sikre seg dette. Slik havner mange ulver, bjørner og andre ville dyr i lagerrommet på museet.
Når Bjerke skal stoppe ut en fugl, eller et dyr, fjerner og renser han innsiden for bein og kjøtt. Han tar en avstøpning av kroppen. Skallen, og noen ganger skjelettet, renses for fett. Skinnet behandles for å sikre seg at det ikke blir angrepet av møll og noen små biller som kalles for klannere.
Deretter bretter han skinnet rundt den støpte formen. Når Bjerke preparerer fugler, bruker han hyssing og nåler for å holde fjærene samlet. Da unngår han at fjærene spriker i alle retninger når skinnet har tørket.
Naken hud, nebb og føtter kan blekne over tid. Skinnet blir derfor malt for å beholde den opprinnelige fargen. Hele utstoppingen minner om en rar blanding av vitenskapelig arbeid, artskunnskap, håndverk og kunst. En av de siste detaljene til Bjerke er å legge på øynene.
Johannessen sukker. Den kunnskapen som Bjerke har, er sjelden vare.
Bjerke håper det blir mulig å få tak i en lærling. Hva som skjer hvis kunnskapen hans blir borte, er det ingen som kan si noe sikkert om.
