– Dette er litt anekdotisk altså, advarer Sigurd Hverven.
– Men jeg opplever at når klimaendringer blir tema i et middagsselskap, blant vanlige folk, blir det fort stille, og det gjøres en kollektiv innsats for å bytte tema.
Anekdoten er ikke hentet ut av løse lufta. Filosofen har i over ti år forsket og skrevet om klima- og naturkrisen.
– Nordmenn er sjelden direkte avvisende eller aggressive i klimaspørsmål. Men det vekker heller ikke særlig engasjement. Samtalen glir raskt over på noe annet.
I boka «Ville verdier» fra 2023, basert på doktorgradsavhandlingen hans ved NTNU, skriver Hverven om menneskets utfordringer med etisk orientering i møte med klimakrisen.
Havet fylles opp av plast.
– Jeg kaller det orienteringsproblemer. Det gjelder ikke bare klimaendringene, men også naturtapet.
Han peker på en lang tradisjon i vestlig tenkning der naturen oppfattes som en stabil bakgrunn for menneskelivet – noe vi kan ta for gitt og som ikke endrer seg.
– Ofte er det samfunnene våre som gjennomgår forandring, utvikling og gjerne framskritt, slik moderne tenkning ofte har sett det, sier Hverven, som i dag er forsker i prosjektet Demokrati og klimakrise ved Universitetet i Oslo.
Når natur og historie plutselig griper inn i hverandre, som ved endringer i klodens klima, kan det derfor oppleves desorienterende.
– Naturhistorien endres av menneskelig aktivitet. Samtidig skrives menneskets historie inn i naturen.
Menneskets tidsalder
Det er dette som er antropocen – tidsalderen i jordklodens historie der mennesket er den største påvirkningsfaktoren.
– Det er riktignok et omdiskutert begrep, sier Hverven med henvisning til at den internasjonale geologforeningen (IUGS) i 2024 besluttet at antropocen ikke skulle kalles en fullverdig geologisk epoke i jordens historie.
Likevel er det liten tvil om selve hovedpoenget: Menneskers aktivitet påvirker i dag klima og natur i et omfang som vi ikke har sett før.
– Antropocen kan forstås som et forsøk på å sette ord på at menneskelig aktivitet grunnleggende har endret naturhistorien, sier Hverven.
Denne måten å tenke på er uvant. I vestlig filosofi har historie først og fremst blitt forstått som menneskehetens historie – politikk, kultur og samfunn – adskilt fra naturens utvikling.
– Fra Descartes til Kant og Hegel – som jeg har skrevet mye om – ble naturen ofte sett som en stabil bakgrunn for menneskelig virksomhet, mens det var menneskets historie som sto i sentrum.
Lenge ble naturen betraktet som så stor og mektig at menneskene ikke kunne endre den i vesentlig grad. Havet var selve symbolet på noe uendelig og utømmelig – noe man verken kunne tømme eller fylle opp.
– I dag ser vi et skifte. Naturen framstår ikke lenger som ubegrenset, men som begrenset og sårbar. Det vi mennesker gjør, kan forandre den for alltid. Havet fylles opp av plast.
Hverven mener vi som samfunn trenger felles forestillinger om hva vi ikke kan tillate at skjer – hvilke ødeleggelser av natur og forringelser av livsvilkår som ikke må inntreffe.
– Men som individer trenger nok mange også å høre at et mer miljøvennlig liv kan være et godt liv. Det må være et realistisk budskap, men for en del av oss i Norge kan det faktisk være slik. Vi kan redusere forbruk og tempo og samtidig øke livskvaliteten. Akkurat på dette punktet tror jeg Arne Næss hadde et poeng.
Friluftsbygda Voss som eksempel
For over 20 år siden reiste sosiologen Kari Marie Norgaard til Norge. Amerikaneren med det norskklingende navnet dro til et sted hun i forskningen kalte Bygdaby – senere avslørt som Voss.
Norgaard mente Norge var et ideelt sted å studere forholdet mellom kunnskap og handling i klimaspørsmålet. Befolkningen er høyt utdannet og sterkt opptatt av natur og friluftsliv. Samtidig er landet en av verdens største eksportører av olje og gass.
– Hun forventet derfor at klimaendringer skulle være et naturlig samtaletema i bygda, der skisport, fjellturer og friluftsliv er sentrale deler av kulturen, sier Hverven.
Likevel oppdaget Norgaard raskt at klima nesten ikke ble diskutert i hverdagslivet.
I boka «Living in Denial – Climate Change, Emotions, and Everyday Life» beskriver hun hvordan innbyggerne i Bygdaby er temmelig godt informert om de pågående klimaendringene. Likevel unngår de ofte å snakke om hva de innebærer i praksis.
– Hun kaller det en form for benektelse – denial. Vi erkjenner fakta, men lar være å forholde oss til konsekvensene.
Resultatet er et paradoks: Klimaendringer er et velkjent fenomen, men samtidig et tema som sjelden tas opp i daglig samtale.
Studien peker på et større spørsmål: Hvorfor fører ikke kunnskap om klimaendringer automatisk til handling?
I Bygdaby fant Norgaard at sosiale normer og følelsesmessige reaksjoner spiller en viktig rolle.
– Å snakke mye om klima kan oppleves ubehagelig, særlig i et samfunn der økonomien er tett knyttet til fossil energi. Stillheten kan dermed bli en måte å håndtere spenningen mellom det vi vet og det vi gjør.
Fornektelse eller avvisning?
Selv om Norgaards studie gir et godt utgangspunkt for å diskutere klimaspørsmålet, er ikke Hverven overbevist om at denial – benektelse – er den mest presise beskrivelsen.
– Det er få som direkte benekter at klimaet er i endring. Det finnes klimafornektere, men de benekter som regel at det er mennesker som er hovedårsaken til endringene, ikke at endringene finner sted, sier han.
Undersøkelser viser at nordmenn i noe mindre grad enn mange andre befolkninger mener at klimaendringene er menneskeskapte.
– Men for å forstå hvordan klimaendringene møtes i Norge kan det være nyttig å supplere begrepet denial med det den slovenske psykologen Alenka Zupančič kaller disavowal – en form for avvisning.
Begrepet beskriver en situasjon der vi erkjenner at problemet finnes, men likevel avviser det i praksis.
Stillheten kan bli en måte å håndtere spenningen mellom det vi vet og det vi gjør.
– Vi vet at klimaendringene er alvorlige. Vi vet at utslippene må ned. Samtidig fortsetter vi i stor grad som før. Problemet er altså ikke fortrengt i det ubevisste. Tvert imot er kunnskapen til stede, men uten at den nødvendigvis får konsekvenser for handlingene våre. Når realiteten oppleves for truende – enten det gjelder økonomisk ulikhet, politiske kriser eller klimaforandringer – kan avvisning fungere som en mental sikkerhetsventil. Vi erkjenner problemet, men skyver samtidig ansvaret fra oss.
Avvisningen oppstår nettopp i dette spenningsfeltet: Kunnskapen er der, men den endrer ikke nødvendigvis måten vi lever på.
– Kanskje er dette klimakrisens mest krevende utfordring: Gapet mellom hva vi vet og hva vi gjør.
Han understreker at dette selvsagt ikke gjelder alle nordmenn.
– Men på samfunnsnivå er det tydelige tegn på at staten Norge ikke helt klarer å ta inn over seg hva klimakrisen faktisk innebærer.
Politiske pekeleker. Den politiske diskusjonen rundt klimaendringene reduseres derfor raskt til det Hverven kaller pekeleker.
– Myndigheter kan for eksempel si at de gjerne ville gjort mer, men de må bli gjenvalgt og derfor vente til velgerne faktisk ønsker en mer ambisiøs politikk. Samtidig venter mange velgere på at politiske ledere skal gå foran og vise at det finnes et handlingsrom, sier Hverven.
Klimaproblemene er i tillegg høyst globale.
– I Norge kan vi si: Ja, vi har hentet opp mye olje og tjent oss rike på det, men de virkelig store utslippskuttene må skje i Kina, India og USA. Det er disse landene som samlet står for de største utslippene. Dermed kan ansvaret framstå som noe som ligger andre steder enn hos oss.
Filosofisk reiser dette et vanskelig spørsmål. Hvis alle kan peke på at hoveddelen av utslippene skjer et annet sted, oppstår en situasjon som minner om en klassisk allmenningens tragedie.
– Den tyske filosofen Hans Jonas skrev allerede i 1979 om «prinsippet ansvar». Ny teknologi gir nålevende generasjoner en makt til å påvirke framtiden i en skala tidligere generasjoner ikke hadde.
Det gjelder både miljøødeleggelser som rammer framtidige mennesker, og bioteknologiske inngrep som kan endre selve menneskenaturen.
– Jonas formulerer problemstillinger som er enda mer aktuelle i dag. Han mener vi trenger et utvidet ansvarsbegrep som tar høyde for sårbarheten til framtidige generasjoner og økosystemer, også uavhengig av deres nytte for mennesker, sier Hverven.
Klimasøksmålet til Høyesterett
Konsekvensene av at vi pumper opp og brenner olje og gass i dag, vil først merkes for alvor om en generasjon eller to.
– Det finnes en forsinkelse mellom handlingene som skaper problemet og tidspunktet konsekvensene viser seg. Det oppstår et tidsgap, sier Hverven.
Men dette fritar ikke dagens generasjon for ansvar – tvert imot.
– Vi er, og har lenge vært, en oljenasjon. Vi har tjent enorme summer på det og dermed også bidratt betydelig til problemet.
Med det følger et ansvar for å finne en løsning.
– Hvis noen har makt over noe, vet at de har den makten og samtidig har frihet til å handle på ulike måter, da har de også ansvar for konsekvensene av det de gjør. Og jo mer sårbart det som berøres er, desto større blir ansvaret.
Klimakrisen skaper dermed nye former for ansvar. Framtidige generasjoner er mer sårbare enn tidligere for beslutningene vi tar i dag – eller lar være å ta.
– Samtidig er ansvarsforholdene kompliserte. Det finnes mange mellomledd mellom handling og skade, og konsekvensene er ofte usikre og vanskelig å knytte til konkrete beslutninger.
Dette spørsmålet står sentralt i klimasøksmålene mot staten, blant annet da Greenpeace og Natur og Ungdom saksøkte Norge for å tillate utbygging av tre nye oljefelt uten å utrede klimaeffektene.
Miljøorganisasjonene vant først i tingretten og deretter i lagmannsretten. Staten har anket, og saken skal opp i Høyesterett i løpet av 2026.
– Kjernen i konflikten er hvor direkte dagens beslutninger kan knyttes til framtidige skader også langt unna der utslippene skjer. Kan åpningen av nye oljefelt sies å true retten til et miljø som sikrer helsen, slik det er formulert i Grunnloven?
En følelse av avmakt
Så hvorfor får ikke Hverven mer fart på klimasamtalen rundt middagsbordet?
– Jeg tror det handler om en følelse av avmakt. Mange vet at noe burde gjøres, men de vet ikke hva de selv kan gjøre. Når politiske ledere samtidig ikke tydelig peker ut en retning, blir det lett å tenke at ansvaret ligger hos dem – i dag hos statsminister Støre og andre beslutningstakere.
Samtidig fortsetter Norge å åpne for ny oljeleting, ikke bare å utvinne ressursene vi allerede har funnet.
Naturen framstår ikke lenger som ubegrenset, men som begrenset og sårbar.
– Dette skjer til tross for at FNs klimapanel har advart om at verden allerede har funnet mer olje og gass enn det som kan brennes dersom vi skal ha en realistisk sjanse til å nå 1,5-gradersmålet.
Det er når politikken og den offentlige samtalen ser slik ut, at praten rundt middagsbordet går i stå.
– For hva skal man egentlig si? Da er det lettere å snakke om noe annet. Om OL, om Marius Borg Høiby eller om Epstein-saken – temaer der alle har noe å bidra med.