I flere tiår var han – for det var oftest en han – selve innbegrepet på den norske etterkrigstidens suksesshistorie. Faglært, velorganisert og arbeidsvillig ble han sett på som selve grunnlaget for vår nasjonale stolthet og rikdom.
– Det ble lenge investert mye i en heltefortelling om oljearbeideren, sier David Jordhus-Lier, professor på Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo.
Oljearbeideren temmet naturen og tok stor risiko på våre vegne.
Da Phillips petroleum fant olje for staten Norge på slutten av 1960-tallet, ble oljearbeideren raskt skrevet inn i den nasjonale fortellingen om hvordan vi bygde landet.
– Det ble tegnet et bilde av en gruppe arbeidere som ofret liv og helse for Norges oljerikdom.
Instrumentaliseringen av oljearbeideren
Siden midten av 1930-tallet hadde det såkalte trepartssamarbeidet tjent den norske økonomien godt. Kompaniskapet av staten, arbeidsgiverorganisasjonene og fagforeningene gjorde at både NHO og LO fikk en hånd på rattet i styringen av samfunnsutviklingen.
De fikk derfor også sin andel i fortellingen om den stolte oljearbeideren.
Mange oljearbeidere så på dette som et dobbelt svik.
– Oljearbeideren ble det vi i samfunnsvitenskapen kaller et boundary object – noe flere ulike aktører har felles eierskap til og ønsker å definere på sin måte.
Arbeidstaker- og arbeidsgiverforeningene formet de oljeansatte i sitt bilde.
– Det var ikke opp til dem som jobbet i bransjen selv. De ansatte ble instrumentalisert og brukt av ulike aktører. Etter hvert ble det koblet til begrepet «oljearbeider». Det var ikke vanlig å si tidligere. Da «jobbet man i olja». Oljearbeider er et konstruert begrep som brukes aktivt i fortellingen om oljealderen.
Reaksjoner fra oljebransjen
Etter hvert som klimaendringene ble tydeligere, oppsto en spenning mellom klimanasjonen og oljenasjonen Norge. Oljearbeideren havnet i kryssilden.
– I det nye årtusenet begynte det å sirkulere en annen historie om oljearbeideren. I denne ble han en del av problemet – en representant for «karbonøkonomien» som måtte fases ut, sier Jordhus-Lier som sammen med kolleger, blant annet fra Fafo, har intervjuet oljearbeidere om arbeidshverdagen deres.
I 2018 vedtok AUF år 2035 som sluttår for norsk petroleumsvirksomhet. Kort tid etter spilte ungdomspartiet en nøkkelrolle da Arbeiderpartiets landsmøte skrotet planene om å konsekvensutrede oljeboring utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja – snedig forkortet med assosiasjoner til kjærlighet til havet – LoVeSe.
– Mange oljearbeidere så på dette som et dobbelt svik. Ikke bare fra partiet de lenge hadde sett på som sin viktigste politiske støttespiller, men også fra den oppvoksende generasjonen.
Oljearbeiderne fortalte forskerne at de ble provosert av arrogansen som ble vist overfor arbeidsplassene i industrien.
– Dels uttrykte de frustrasjon over hvordan politiske vedtak ble fattet på geografisk og følelsesmessig avstand fra arbeidsplassene. Formuleringer som «de sitter på Utøya og vedtar en avvikling innen 2035» er typiske.
En tillitsvalgt i Fellesforbundet sa det slik: «Noen har jo til og med programfesta at vi skal vedta 100 000 nye fornybare arbeidsplasser. Jeg holdt på å si, hvorfor ikke 200 000? Så har du et dobbelt så godt vedtak. (latter). Neida. Men det forteller jo hva som er seriøsiteten i tilnærmingen.»
Politikerne kan gjøre lite
Den norske modellen tjente landet godt i bygging av felles velferd.
Men den viste seg mindre egnet til å takle klimakrisen.
– Den amerikanske statsviteren Matto Mildenberger peker i boka «Carbon Captured – How Business and Labor Control Climate Politics» på at selv om Norge var tidlig ute med tiltak som karbonskatt, har vi et politisk system som systematisk skjermer karbonintensive industrier fra reelle kostnader og kutt.
Mildenberger bruker nettopp samarbeidet mellom arbeidsgiver- og arbeidstakerforeninger i Norge som et eksempel på hovedtesen i boka.
Vi er også foreldre og besteforeldre som er opptatt av våre barn og barnebarns framtid.
– Hans påstand er derfor at politikere i virkeligheten har begrenset handlingsrom når de lager klima- og miljøpolitikk. Resultatet er små reformer som i navnet bevarer Norges omdømme som klimanasjon, samtidig som de beskytter karbonintensiv kapital og arbeidsplasser, sier Jordhus-Lier.
Politikk som truer forankrede interesser, har en tendens til å mislykkes.
– Olje- og gassbransjen er ofte dobbelt representert. De har politisk allierte både i arbeidstakersiden og på arbeidsgiversiden, både til venstre og høyre. Klimakampen har drevet katten og hunden inn i samme hjørne.
Den mystiske oljelobbyen
Innimellom kan vi lese om oljelobbyen og dens store makt. Men hva er det egentlig vi snakker om når vi snakker om oljelobbyen?
– Det er en litt diffus størrelse som konstitueres noe ulikt hver gang næringen er truet, forteller Jordhus-Lier.
En sentral aktør i denne maktutøvelsen er uansett organisasjonen KonKraft, som på sin egen nettside presenterer seg som «en samarbeidsarena for Offshore Norge, Norsk Industri, Norges Rederiforbund, Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) og Landsorganisasjonen i Norge (LO), med LO-forbundene Fellesforbundet og Styrke.»
Lobbyforsker Ketil Raknes ved Høyskolen Kristiania skrev i 2020 i Aftenposten at de tette båndene mellom LO og Arbeiderpartiet på arbeidstakersiden og Høyre og NHO på arbeidsgiversiden «holder energi- og miljøpolitikken i et jerngrep, og effektivt forhindrer miljøtiltak som påfører industrien kostnader så lenge Høyre eller Arbeiderpartiet er representert i en regjeringskoalisjon».
Leder i LO Oslo, Ingunn Gjerstad, hevdet overfor forskerne i rapporten «Polarisering i klimadebatten» (2021) at KonKraft har vært med på å «viske ut konflikten mellom arbeid og kapital» i oljebransjen.
– Mens kritikere hevder at Industri Energi og Fellesforbundet gjennom KonKraft har et sterkt interessefellesskap med olje- og gassindustrien, noe som effektivt blokkerer et klimavennlig retningsvalg i LO, legger de tillitsvalgte heller vekt på at det bare er KonKraft som er i stand til å «framsnakke bransjen» i møte med en medievant miljøbevegelse.
Denne troen på de institusjonelle kanalene er stor også utenfor LO-forbundene.
«Jeg tror i mange tilfeller at fagforeningene har vel så godt nettverk mot sentrale myndigheter for eksempel, regjering og storting [som bedriftene selv].» sa en tillitsvalgt i Norges Ingeniør- og teknologorganisasjon (NITO) til forskerne.
Stemmene fra plattformen
Selv om de har hatt mektige krefter i sitt hjørne, har oljearbeiderne ofte følt seg temmelig maktesløse i møte med miljøbevegelsens dominans i det offentlige ordskiftet, særlig i massemedier og på sosiale medier.
– Kort oppsummert finner vi støtte for antakelsen om at klimadebatten har skapt en affektiv polarisering mellom oljearbeidere og miljøbevegelsen, altså at gruppene står langt fra hverandre og er følelsesmessig investert i uenigheten, sier Jordhus-Lier.
Med ordene til en tillitsvalgt i Fellesforbundet:
«Frustrasjonen ute hos oss som er i bransjen og jobber kontinuerlig med dette, er jo at vi er opptatt av realpolitikk, mens det er noen som er opptatt av symbolpolitikk»
En føler jo at en har miljøbevegelse og en del politikere som mener at en skal omstille seg til arbeidsledighet
Oljearbeiderne selv gir gjerne uttrykk for at de kommer til kort mot miljøbevegelsen:
«Den grønne bevegelsen, de har vært knallflinke. De har vært dyktige til å bruke media, de når fram med budskapet sitt. Men vår bransje, Norsk Olje og Gass (i dag Offshore Norge red.anm.), som egentlig er vår interesseorganisasjon, har sittet på gjerdet og egentlig bare sett toget kjøre forbi.», fortalte en tillitsvalgt i forbundet Industri Energi, dagens Styrke, til forskerne.
– At forholdet til miljøbevegelsen er anspent, er ikke det samme som at de tillitsvalgte avfeier selve klimasaken. De ansatte i oljebransjen godtar nemlig ikke at andre skal ha monopol på klimaengasjementet, forteller Jordhus-Lier og illustrerer med et sitat fra en tillitsvalgt i Fellesforbundet:
«Vi er også foreldre og besteforeldre som er opptatt av våre barn og barnebarns framtid og vil at det skal være en levedyktig klode. Men vi har kanskje en litt annen tilnærming til disse problemstillingene.»
Kamp mellom klima og arbeid
Arbeidslivsforskerne Norah Räthzel og David Uzzell kaller dette «the jobs versus environment dilemma».
– Det peker nettopp på spenningen mellom behovet for arbeidsplasser og kravet om miljøtiltak. For mange arbeidere oppleves klimadebatten som et valg der enten jobben eller naturen må ofres.
Olje- og gassnæringen sysselsetter direkte og indirekte over 100 000 mennesker.
– Den er bærebjelken i lokalsamfunn langs vestlandskysten og ringvirkningene strekker seg langt inn i leverandørindustri, serviceyrker og transport.
Forslag fra miljøaktivister eller politikere som ikke samtidig gir troverdige svar på hvordan arbeidsplassene skal bevares eller erstattes, møter derfor rask motstand.
– De blir avfeid som kunnskapsløse og virkelighetsfjerne, og som uttrykk for manglende forståelse for hva som faktisk står på spill. Det er en sterk enighet blant oljearbeiderne vi snakket med om at miljøbevegelsen ikke tar arbeidsplassene deres på alvor.
Som en tillitsvalgt i Fellesforbundet sa det:
«En føler jo at en har miljøbevegelse og en del politikere som mener at en skal omstille seg til arbeidsledighet.»
Oljearbeiderne reiser seg
På den tiden da Greta Thunberg hadde inspirert tusenvis av ungdommer til å klimabrøle foran Stortinget, hadde oljearbeiderne fått nok.
Raskt fikk gruppa «Oljebrølet» over 200 000 medlemmer på Facebook. De bak sa at den var «startet for å gi en plattform for de som ikke støtter Klimabrølet.» I sosiale medier skrev tusenvis av mennesker ordene «stolt oljearbeider» på profilbildet sitt.
Også her spilte nok den noe diffuse oljelobbyen en rolle.
– Men vi skal være varsomme med å tenke at alt er orkestrert av bransjen. Det er helt reelle frustrasjoner hos de mange ansatte i oljenæringa som kommer til uttrykk i slike bevegelser.
Kampanjene lyktes, i noen grad.
– Miljøbevegelsen har siden følt at de har måttet møte oljearbeiderne i øyehøyde. Ikke bransjen, men arbeiderne. De holder fortsatt et kritisk blikk på Equinor og selskapene.
De ansatte ble instrumentalisert og brukt av ulike aktører.
Klimaforkjemperne tonet ned kritikken.
– De forstod at det var klokt å anerkjenne at dette er viktige arbeidsplasser, hvis ikke ville de bli oppfattet som elitistiske.
Også oljearbeidere tar til orde for forsoning med miljøbevegelsen.
En tillitsvalgt i Fellesforbundet sa det slik:
«Vi skal ikke demonisere miljøbevegelsen heller, og i mitt hode så må vi jo forsøke å finne en eller annen form for tilnærming der vi ikke primært blir opptatt av å skyte hverandre ned.»