– Vi bærer på overbevisninger vi ikke har tenkt gjennom. Det er det som gjør forholdet vårt til klimakrisen religiøst, ikke filosofisk, sier Ali Jones Alkazemi.
Mange har lest eller hørt om ham de siste månedene, mannen bak boksuksessen Jeg, en kristen-muslimsk ateist – en ung manns religiøse reise. I boka forteller Alkazemi om sin oppvekst som ung gutt med muslimsk bakgrunn øst i Oslo.
Naturen er ikke en gitt og fastsatt størrelse, men kan ødelegges.
Boka har fått mye oppmerksomhet i mediene. Det er også her og der gjort et poeng av at forfatteren egentlig er akademiker.
Men hva er det denne fyren faktisk forsker på?
– Det er altså nettopp dette. Religionsfilosofi og klimakrisen. Det er et hovedpoeng for meg å vise hvordan vi ikke oppfører oss rasjonelt og i tråd med vitenskapelige idealer i møte med utfordringene vi som samfunn står overfor.
Alkazemi har mastergrad i filosofi. Men for å studere dette byttet han til Det teologiske fakultet ved Universitetet i Oslo.
– Vår måte å forholde oss til klimakrisen på viser at vi bygger verdenssynet vårt på antakelser vi sjelden setter spørsmålstegn ved. Dette er noe av kjernen ved religion.
«Et nytt lavmål»
Boka viser at Alkazemi ikke er redd for å gå inn i kontroversielle temaer som Israel-Palestina-konflikten.
Heller ikke akademisk er han skyggeredd.
– Jeg lener meg ganske tungt på teoriene til den franske filosofen, Bruno Latour.
Her hjemme er Latour best kjent for i 2013 å ha vunnet Holberg-prisen, for så i neste øyeblikk å bli forsøkt fratatt all akademisk ære av en av våre egne største intellektuelle, Jon Elster.
«Et lavmål i prisens sørgelige historie», skrev Elster om Latour i Aftenposten den gangen.
– Men Latour er ikke desto mindre en av de mest siterte forskerne i verden, forsikrer Alkazemi.
– Han har bare denne franske stilen å skrive på som er mye mer litterær enn for eksempel den tyske filosofitradisjonen.
Som en som har skrevet masteroppgave om Immanuel Kant, jobber Alkazemi med å bruke tysk tenkning til å kryste ut essensen av tekstene til den mer assosierende franskmannen som døde i 2022.
– Jeg tar ham på alvor som tenker. Det er mye å finne der som kan drive tenkningen vår om blant annet klima og miljø framover.
Vi har aldri vært moderne
I boka Vi har aldri vært moderne utfordrer Latour nettopp våre religiøse forestillinger om verden i møte med natur- og klimakrise.
Vi ser gjerne på naturen som noe fast og objektivt som finnes der ute, adskilt fra menneskene. Dette står seg ikke ved nøyere gransking, mener Alkazemi.
– Skapningene i naturen og atmosfæren blir påvirket av hva vi mennesker tenker og gjør. Naturen er ikke en gitt og fastsatt størrelse, men kan ødelegges. Liv er altså ikke gitt, ikke noe der ute.
Samtidig tenker vi at samfunnet er et eget område som bare handler om mennesker og sosiale forhold.
– Vi antar også at mennesker står utenfor den verden de lever i og kan forme den etter eget ønske. Latour mener at naturen ikke er en uforanderlig størrelse som bare venter på å bli oppdaget. Den blir til gjennom samspillet mellom mennesker, teknologi, dyr, landskap og andre faktorer.
Dessuten har mennesker i dag en tendens til å se for seg et skarpt skille mellom vitenskap og politikk.
Vitenskapelige fakta oppstår ikke i et politisk tomrom. De må produseres, formidles og få betydning i samfunnet.
– Som om vitenskapen bare leverer nøytrale fakta, mens politikken tar seg av resten.
Slik er det ikke, ifølge Latour.
– Våre valg og handlinger er alltid vevd sammen med tingene og omgivelsene rundt oss. Det samme gjelder vitenskapen. Vitenskapelige fakta oppstår ikke i et politisk tomrom. De må produseres, formidles og få betydning i samfunnet.
Vi blir handlingslammet. Latour påstår at grensene vi trekker mellom natur og samfunn, mellom menneske og omverden, og mellom vitenskap og politikk, er for enkle.
– De beskriver ikke den virkeligheten vi faktisk lever i. Naturen er ikke noe statisk, men noe som stadig formes og forandres. Mennesker er både aktører som påvirker verden og mottakere av krefter de ikke fullt ut kontrollerer.
I Latours øyne er det nettopp disse gamle tankeskillene som gjør oss passive i møte med klimakrisen.
– Når begrepene vi bruker ikke stemmer med virkeligheten, blir det også vanskeligere å forstå hva som må gjøres – og å handle i tide.
Alt dette har følger for vår tids kanskje største spørsmål, klima- og naturkrisen.
– At krisen er godt dokumentert, betyr derfor ikke automatisk at samfunnet handler. Det er stor forskjell på å vite noe og å gjøre noe med det.
Hitlers kronjurist
Som om ikke Latour var kontroversiell nok, i alle fall her i Norge, trekker Alkazemi en langt mer splittende teoretiker opp av den filosofiske verktøykassa: Tyske Carl Schmitt, kjent som «Hitlers kronjurist».
– Det førte helt galt av sted for Schmitt med nazismen, selvfølgelig. Men noen av poengene hans er interessante i denne sammenheng, sier Alkazemi.
Et sentralt tema for Schmitt var at våre politiske begreper har et religiøst opphav.
– Han sier at våre politiske begreper egentlig er sekulariserte teologiske begreper. De sekulære formene for politisk legitimitet bygger dermed på eldre religiøse forestillinger.
I Schmitts fortelling om samfunnsutviklingen er reformasjonen et viktig vendepunkt. Han mener de teologiske debattene i denne perioden bidro til å svekke forbindelsen mellom kirke og stat som samfunnets bærende institusjoner.
Det førte helt galt av sted for Schmitt med nazismen, selvfølgelig. Men noen av poengene hans er interessante i denne sammenheng.
I boka Politische Theologie II hevder Schmitt at både den lutherske tradisjonen og liberalismen bygger på et skille mellom religion og politikk, mellom det åndelige og det verdslige.
– Ifølge Schmitt førte dette skillet til at både kirken og staten mistet sin rolle som klart avgrensede maktinstitusjoner. Til slutt fantes det verken en stat som var «rent politisk» eller en teologi som var «rent teologisk».
I doktorgradsarbeidet undersøker Alkazemi hvordan den tyske egyptologen Jan Assmann går i dialog med Schmitts tenkning.
– Der Schmitt mente at moderne politikk springer ut av teologien, viser Assmann ifølge Alkazemi hvordan forholdet mellom religion og politikk er langt mer sammensatt, og hvordan de to sfærene gjensidig har formet hverandre gjennom historien.
For Alkazemi er Schmitt interessant nettopp fordi han setter fingeren på et problem som også preger klimadebatten: Hvordan kan samfunn handle når virkeligheten framstår stadig mer kompleks?
Schmitt søkte svaret i sterke, politiske beslutninger og tydelige skiller mellom venn og fiende. Det var en av grunnene til at han ble så populær blant nazistene for hundre år siden.
– Assmann forsøker å innlemme Schmitts innsikter uten å overta hans autoritære konklusjoner. Resultatet er en analyse av klimakrisen som tar for seg de dypere kulturelle og religiøse forestillingene som former hvordan mennesker forstår naturen, samfunnet og sin egen plass i verden.
Karl Marx møter pave Frans
I boka til Alkazemi kan vi lese om den muslimske gutten som leflet med buddhismen, ateismen og marxismen og etter hvert konverterte til katolisismen.
Han fant at det daværende overhodet for den katolske kirken også var opptatt av klimaspørsmål.
– I 2015 ga nå avdøde pave Frans ut encyklikaen Laudato si', som er blitt kalt et av de mest innflytelsesrike miljøskriftene i moderne tid.
Paven beskriver klima- og naturkrisen som uløselig knyttet til fattigdom og sosial ulikhet. Han snakker om «jordens skrik og de fattiges skrik».
Her fikk Alkazemi bruk for nettopp sin sverming for marxismen da han var frivillig på Tjen Folkets kafé i Oslo i ungdomstiden.
– Flere av formuleringene som pave Frans bruker i Laudato si’, kunne nesten vært hentet fra skriftene til den sene Karl Marx, sier Alkazemi som peker på at både Schmitt, Assmann og Pave Frans alle er svært viktige figurer i den sene Latours tenkning om økologi.
Flere av formuleringene som pave Frans bruker i Laudato si’, kunne nesten vært hentet fra skriftene til den sene Karl Marx.
Karl Marx skrev om hvordan kapitalismen ikke bare utbytter arbeideren, men også selve jorda.
– Han så en overføring av ressurser fra landsbygda til byene som på sikt ville føre til en utarming av omlandet. Det store spørsmålet for Marx ble da: Hva slags merkelig irrasjonalitet er det som gjør at vi ikke klarer å oppfatte slike paradokser i hvordan vi forholder oss til naturen, og endre kurs?
Krisen ble imidlertid utsatt da kunstgjødselen ble funnet opp.
– Men det løser ikke det grunnleggende problemet. Moderne økomarxister som John Bellamy Foster har videreutviklet denne tanken gjennom teorien om den såkalte «metabolske riften» – bruddet mellom mennesket og naturens kretsløp som oppstår når økonomisk vekst blir et mål i seg selv.