Lurer du på hvilke instrumenter som ble brukt i fysikkundervisningen på universitetet fra tidlig på attenhundretallet og utover i etterkrigstiden, kan Apollon dele hemmeligheten med deg: Mange av instrumentene befinner seg i det nyrestaurerte studiemagasinet i andre etasje i Fysikkbygningen på Blindern. Lokalet er inntil videre låst for allmennheten. Men det er likevel håp for de nysgjerrige. For å få se de verdifulle klenodiene kan du godsnakke med en av de ansatte på Fysisk institutt.
Studiemagasinet ble lenge brukt som lager og har ligget i mørke i mange år. Nå har Museum for universitets- og vitenskapshistorie (MUV) ved Kulturhistorisk museum gjenskapt lokalet i fordums prakt. Ida Margrethe Klingvall og Bjørn Vidar Johansen var en del av temaet som tilbakeførte rommet slik det var den gangen, med originale farger på treverket og med glassvinduer i skapene for at det skal være mulig å nyte instrumentene uten å måtte åpne skapdørene.
Arbeidet deres var omfattende.
– Det lå noen tiårs lag med støv og møkk her, ler avdelingsleder Bjørn Vidar Johansen.
– Studiemagasinet er behandlet som en gjenstandssamling. Det betyr at alt er satt tilbake slik det var, legger Ida Margrethe Klingvall til.
Sammen med vitenskapshistorikerne Thorleif Aass Kristiansen og Roland Wittje har de to dessuten sortert instrumentene slik at de passer tematisk i de mange montrene.
Mange ulike instrumenter
For å skjønne hva alle instrumentene ble brukt til, fikk de god hjelp av den pensjonerte fysikeren Arnt Inge Vistnes, som i mange tiår har gjennomført krevende eksperimenter for å avsløre hva lys egentlig består av.
– Vi har nå fått helt ny kunnskap om instrumentene. De viser hva professorene den gang var opptatt av, forteller Ida Margrethe Klingvall.
Blant instrumentene er et lodd, trolig landets første eksempel på én kilo, 64 år før vektenheten ble innført i Norge.
– Dette er en skatt.
Et annet ‘instrument’ er en del av den første telegraf-kabelen mellom Norge og Tyskland. Den viser hvordan man den gang flyttet informasjon med elektriske impulser.
Her er også prismer som ble brukt i undervisningen på 1800-tallet. De ble benyttet til å vise hvordan lyset brytes i ulike farger.
I samarbeid med Fysisk institutt har museumsgjengen dokumentert hele samlingen.
– Vi har dessuten fått profesjonelle fotografier av hver eneste gjenstand i ulike vinkler og utsnitt, forteller Bjørn Vidar Johansen.
Studiemagasinet ligger rett ved siden av Store fysiske auditorium. Da fikk foreleserne kort vei for å hente utstyret til undervisningen.
Krohgs berømte veggmaleri
Fra studiemagasinet er det mulig å se rett inn i foajeen i vestibylen i Fysikkbygningen. Her finner du de tre svære veggmaleriene av Per Krohg (1889–1965), en av Norges mest betydningsfulle kunstnere i første halvdel av 1900-tallet. Han var for øvrig sønnen til kunstnerekteparet Oda og Christian Krohg. Som ung var Per Krohg elev hos den franske bildekunstneren Henri Matisse.
Hvert av de tre freskomaleriene i vestibylen er ni meter bredt og ti meter høyt. Kunstverket heter «Atom i verdensrommet» og ble avduket i 1938.
– Det er en rød tråd gjennom alle de tre maleriene, forteller Ida Margrethe Klingvall.
Maleriet på den østre veggen handler om kosmiske krefter, den nordre tar for seg menneskehetens plass i verden, mens den vestre veggen er viet til fysikkens verden.
Solstrålene går igjennom alle de tre motivene. Strålene kommer fra solen i universet, går gjennom menneskenes verden og treffer så et prisme i vitenskapens verden, der lyset deles opp i regnbuens fargespekter. Glassvinduene er en del av dette fargespekteret. Og det er nettopp bak disse vinduene du finner studiemagasinet.
Glassmaleriet er laget av kunstneren Borgar Hauglid (1901–1982). Han regnes som en av landets viktigste glasskunstnere i forrige århundre.
Maleriet er vitenskapshistorie
Under restaureringen oppdaget MUV nye detaljer i veggmaleriet som de ikke hadde tenkt på tidligere. Her er det flere motiver av både instrumenter og forskere.
– Mange har sett på motivene som ren dekor og at instrumentene bare ble malt fordi de var pene å se på.
Gjennom arbeidet med å revitalisere studiemagasinet har de oppdaget at maleriet er veldig knyttet til forskningen på instituttet.
– Ved å gjenskape rommet og få på plass deler av instrumentsamlingen, har vi på et vis også tilbakeført Per Krohgs idé med kunstverket.
Krohg må ha samarbeidet med forskere om motivvalgene. De norske fysikerne var internasjonalt orientert. Det kommer frem i motivene.
– Maleriet er skikkelig vitenskapshistorie. Per Krohg fikk med de nye strømningene fra forskningen.
Omstridt Einstein-teori
På den samme veggen som glassmaleriet er det malt inn en eldre professor som viser noe frem til en yngre student.
Ved siden av har Krohg malt en yngre mann som peker på en tavle og en eldre mann som ser på ham. Universitetshistorikerne har lurt på hva han peker på.
– Ingen har sett på dette tidligere. Den yngre forskeren overbeviser den eldre, men hva er det han forfekter?
Ved siden av mennene er det tegnet inn en rekke koder som starter med G og ender med et tosifret tall. Slik som G11, G12 og G13.
– Dette er Einsteins metrikk.
I den generelle relativitetsteorien beskrev Albert Einstein hvordan metrikkene definerer avstanden i universet i tid og rom.
– Per Krohg klarte å fange opp den vitenskapelige diskusjonen i maleriet. Vi kan se hvordan maleren samarbeidet med professorene og hvor internasjonalt orientert de norske fysikerne var den gangen, poengterer Ida Margrethe Klingvall.
– Einsteins relativitetsteori var kontroversiell i mellomkrigstiden. Spesielt i Nazi-Tyskland ble teorien kritisert av antisemittistiske fysikere for å være «jødisk fysikk». Det å legge inn relativitetsteorien i maleriet etter nazistenes maktovertakelse i 1933 ble derfor et sterkt symbol, understreker Bjørn Vidar Johansen.
Kong Haakon var førstemann
– Hva betyr restaureringen for Fysisk institutt?
– Universitetet ser det som sitt samfunnsoppdrag å ta vare på instrumentsamlingen. Uten MUV hadde den forfalt. Vi på instituttet har ikke kompetanse til å ta vare på disse instrumentene. Arbeidet til museumshistorikerne gir oss muligheten til å vise frem litt av historien vår, poengterer Lars Bernhardsen, kontorsjefen på Fysisk institutt.
Den offisielle åpningen av bygget skjedde i 1936. Det finnes fotografier som viser hvordan daværende rektor Sem Sæland tok imot Kong Haakon i Store fysiske auditorium, som altså ligger rett ved siden av den restaurerte instrumentsamlingen.
– Kongen sitter på første rad. Ellers er det forbausende lite pomp og prakt, ler Bjørn Vidar Johansen.
