Celler fra barnet lever videre i mors kropp. Det kan påvirke helsen hennes resten av livet

De er blitt funnet i lungene, i hjertet og hjernen hos kvinner, ja, i alle organer som er undersøkt – små celler som tilhører et annet individ – hennes eget barn.

– Under svangerskapet vandrer fosterceller over til kvinnens kropp via morkaken og kan bli værende i flere tiår etter fødselen, kanskje livet ut, forteller Maria Belland Olsen.

Overføringen kan også gå andre veien, fra mor til barn. Det betyr at du som voksen kan gå omkring med levende celler fra moren din, selv om hun kanskje er død.

– Dette biologiske fenomenet kalles mikrokimerisme på fagspråket. Det er lite kjent – ikke bare blant folk flest, men faktisk også blant svangerskapsforskere, påpeker Daniel Pitz Jacobsen.

‘Reparerer’ mor

Bare noen få forskergrupper i verden jobber med denne forbausende celleutvekslingen. En av de virkelig aktive finner vi i vår egen hovedstad – hvor forskere på Kvinneklinikken ved Oslo universitetssykehus (OUS) og Institutt for indremedisinsk forskning ved Universitetet i Oslo samarbeider. De to kollegene Apollon møter, tilhører dette fagmiljøet – som gransker det som er blitt kalt ‘de mest mystiske cellene vi har’.

Ja, for hva «mener» kroppen egentlig med å sende celler mellom mennesker på denne måten?

– Vi forstår det ikke helt. Men det vi faktisk vet, er at slike mikrokimeriske celler finnes i alle pattedyr som er blitt undersøkt: Det tyder på de har en evolusjonær fordel – selv om vi fortsatt ikke fullt ut forstår hva den er, erkjenner Maria Belland Olsen.

Indisiene er imidlertid sterke: Flere studier tyder på at fosterceller hos mor har viktige funksjoner, som å forberede kroppen hennes på barnet. Dessuten ser det ut til at de hjelper til med å reparere kroppen hennes: Fosterceller er nemlig blitt funnet i arr etter keisersnitt og muligens bidratt til helingsprosessen. I studier på dyr har forskere sett at hvis en musemor får hjerteinfarkt etter at ungene er født, kan celler fra fosteret hjelpe til med å reparere hjertet hennes. Fostercellene fungerer som en ekstra reserve med stamceller som hjelper morens kropp å reparere skader.

– Celleutvekslingen mellom mor og barn skjer mens svangerskapet pågår, men vi vet ennå ikke helt hvor ofte og hvor mye. Hos mennesker kan vi stort sett bare undersøke blod, men mye tyder på at de fleste mikrokimære cellene sitter skjult inne i organer og annet vev.

Menn ingen adgang

Kollegene beskriver feltet som både fascinerende og frustrerende. Fostercellene er så få, metodene så sårbare og tolkingen så kompleks at «vi blir litt smågale», som de uttrykker det.

– Når cellene er så sjeldne, er de vanskelig å finne, ja, det er litt som å lete etter nåla i høystakken, vedgår Daniel Pitz Jacobsen. Dessuten, legger han til, er det alltid en risiko for at cellene de finner, ikke virkelig er fosterceller. En vanlig metode er å lete etter y-kromosomer i kvinnekroppen for å finne celler fra guttefostre. Da må forskerne ta høyde for at det kan ha vært en mannlig laboratorietekniker som håndterte prøvene, eller var i rommet og hostet, og dermed avsatte DNA.

De gjør alt de kan for å begrense denne faren.

– Når Maria jobber med disse prøvene, henger det skilt på døra til labben: «Menn ingen adgang». Jeg må holde meg langt unna og isteden konsertere meg om arbeidsoperasjoner der jeg ikke risikerer å forurense materialet, smiler han.

"Det som også er litt fascinernende er at celler fra moren din – som du bærer i kroppen – faktisk kan være med på å gi deg et bedre svangerskap." 

Celler fra storebror

Nå er forskergruppen i gang med å utvikle nye og mer robuste metoder, som kan ta forskningen flere steg framover.

– Metodene våre skal gi oss sikrere informasjon om cellene som er overført fra et annet individ – ikke bare hvor mange de er, men også hvilke egenskaper de har, presiserer Belland Olsen, og legger til at slike celler ser ut til å kunne gå i arv mellom søsken. Celler med mannlig kjønnskromosom er nemlig også blitt funnet i kvinner som aldri har vært gravide. Disse cellene kommer trolig fra eldre brødre. Studier av hunnmus viser at livmor er blant organene med flest overførte celler. Da kan vi anta at celler som sitter i livmoren, kan gå inn i neste foster. Men for å kunne vite dette sikkert, trenger vi nettopp nye og sikrere metoder.

Celler fra mormor

– Det som også er litt fascinerende, skyter Pitz Jacobsen inn, er at celler fra moren din – som du bærer i kroppen – faktisk kan være med på å gi deg som er kvinne et bedre svangerskap. I tråd med dette viser det seg at kvinner med svangerskapsforgiftning har færre celler fra moren sin enn andre.

I navlesnoren har forskere oppdaget ikke bare barnets og morens celler, men celler også fra generasjonen før: Babyen kan faktisk bære med seg en bitteliten celle-hilsen fra mormor.

Under alle svangerskap overføres celler fra barnet til mor. Noen av dem fortsetter å leve der – men langt fra alle.

– Vi har undersøkt og funnet ut at jo større genetiske forskjeller det er mellom mor og barn, desto færre celler ser ut til å krysse over og bli værende i mors kropp. Det tyder på at større genetisk avstand gjør det vanskeligere for cellene å overleve, forteller Belland Olsen.

Tolererer fars gener

Som vi har vært inne på, bidrar altså celler fra fosteret til et godt svangerskap – ikke minst skjer dette når de lærer mors immunsystem ei viktig lekse: I ni måneder bærer en gravid kvinne et delvis genetisk fremmed individ i kroppen. Normalt ville immunforsvaret gå til angrep, men det skjer jo ikke.

– Musestudier tyder på at fosterceller går inn i mors immunorganer og ‘viser seg fram’, slik at immunsystemet lærer å tolerere dem, forteller Pitz Jacobsen.

I museforsøk der en fjerner fostercellene mellom to svangerskap med samme far, ser forskerne at mor mister noe av denne toleransen. Hvis hun så blir utsatt for stress i et nytt svangerskap, går det dårligere. Hvis cellene fra barnet derimot får bli, tåler hun belastningen bedre.

– Det ser altså ut til at fostercellene bidrar til at toleransen overfor farens gener vedvarer, noe som også gir evolusjonær mening – det favoriserer par som holder sammen. 

Gode eller dårlige?

I noen studier ser det ut til at celler fra barnet beskytter moren mot sykdom, mens andre studier viser at disse cellene tvert imot øker risikoen for sykdom. Hvordan henger dette sammen?

– Vi tror det avhenger av to ting: Om svangerskapet har vært normalt eller komplisert, og hvilken kombinasjon av mors og fars gener barnet har. Begge deler mener vi har mye å si for om cellene seinere virker gunstig eller ugunstig på kvinnens helse, sier Belland Olsen.

Det er godt kjent at kvinner oftere enn menn rammes av autoimmune sykdommer, som leddgikt, og at hjerte- og karsykdom arter seg annerledes hos kvinner enn hos menn.

– Fosterceller som blir igjen i mor, kan være en nøkkel til å forstå noe av forskjellen mellom kvinners og menns risiko for å få disse sykdommene, framholder hun.

Stressa morkake

Morkaken er, som kjent, porten mellom mor og barn – det er der celler faktisk kan krysse mellom to genetisk forskjellige individer. Morkaken stammer fra fosterets celler og er vital for barnets utvikling. Men noen ganger svikter den. Da får ikke fosteret tilstrekkelig oksygen og næring, og svangerskapsforgiftning kan oppstå. Studier som de to kollegene har gjennomført, ledet av gynekolog og professor Anne Cathrine Staff, viser at ekstra mange fosterceller er til stede i mors blod når hun har morkakesvikt og svangerskapsforgiftning.

– Det vi lurer på nå, er om disse cellene har andre egenskaper enn cellene fra friske svangerskap. Hypotesen vår er at fosterceller som har utviklet seg i en stressa morkake, kan være mer stressa selv og dermed mer tilbøyelige til å bidra til betennelse og autoimmune reaksjoner hos mor seinere i livet, forteller Belland Olsen.

"Vi lurer på om det er sånn at fostercellene fra det friske svangerskapet fortrenger de ufordelaktige cellene fra det kompliserte svangerskapet."

Det er håp

Men, det er håp. For interessant nok ser det ut til at hvis en kvinne har hatt et svangerskap med svangerskapsforgiftning, men seinere får et friskt svangerskap, så forsvinner den ekstra risikoen for hjerte- og karsykdom. Kanskje har de mikrokimeriske cellene en finger med i spillet her.

– Vi funderer på om det er sånn at fostercellene fra det friske svangerskapet fortrenger de ufordelaktige cellene fra det kompliserte svangerskapet. I dyreforsøk har en sett at fosterceller fra én far kan fortrenge fosterceller fra en tidligere partner. I teorien kan det bety at dårlige celler etter hvert kan byttes ut med bedre, påpeker Pitz Jacobsen.

Men også andre tilstander hos mor kan ha betydning. Forskerne på OUS og UiO har funnet ut at kvinner med alvorlig høyt blodtrykk under svangerskapet har flere fosterceller i blodet. De har også kunnet påvise at det samme gjelder kvinner med diabetes i svangerskapet. Jo mer alvorlig sykdommen er, desto flere fosterceller finner de i blodet til kvinnen.

Beskytter mot sykdom

Det hele ser altså ut til å avhenge av hvordan svangerskapet forløper – men også gener påvirker om celler fra barnet blir til gunst eller skade for kvinnens helse på sikt.

Det lille fosterets gener påvirker hvilke egenskaper cellene som krysser morkaken har, og hvordan de påvirker mor.

– Vi har allerede vært inne på toleranse for fosteret. Hos mus har en sett at fosterceller beskytter mor mot infeksjoner når far har beskyttende gener hun selv mangler. Da kan fostercellene ‘låne’ henne denne beskyttelsen ved å produsere de proteinene hun trenger. På den måten kan fosterceller redusere sykdomsbyrden for enkelte genetiske sykdommer hos mor, fortsetter Pitz Jacobsen.

Øker risikoen

Samtidig peker han på noe litt paradoksalt: De samme mekanismene som kan beskytte, kan også øke risikoen for sykdom. Forskere har vist at fosterceller kan overføre genetisk disposisjon for autoimmune sykdommer, som leddgikt. En mor som selv ikke har sykdomsgenene, kan få slike risikovarianter via fosterceller fra barnets far som bærer dem, og faktisk utvikle sykdom.

– For noen sykdommer ser mikrokimerisme altså ut til å beskytte, for andre ser det ut til å øke risikoen. Det samme gjelder kreft: Kvinner med flere fosterceller i kroppen enn andre har lavere risiko for enkelte krefttyper, som brystkreft, men økt risiko for andre typer kreft, som hudkreft. Vi lurer på om fosterceller kan fungere som ekstra immunceller, delta i overvåking og reparasjon av vev. Alternativt, at de kan gå inn i kreftsvulsten eller påvirke immunsystemet på en måte som gir kreftcellene bedre vilkår.

Behandling kommer

– Hvis det stemmer at noen fosterceller er dårlige og kan byttes ut – åpner det også for behandling?

– Ja. I mus er det allerede mulig, hos mennesker er det foreløpig mest en idé. Men vi ser absolutt for oss at det skal bli mulig å fjerne ufordelaktige fosterceller hos kvinner som har hatt kompliserte svangerskap, sier Belland Olsen.

– Vi kjenner jo genetikken til barnet, og dermed til fostercellene. I teorien kan vi da lage målrettede behandlinger som fjerner celler med spesifikke risikogener, utdyper Pitz Jacobsen.

– Nettopp. Når vi helt sikkert kan fastslå at bestemte typer mikrokimeriske celler bidrar til sykdom, og siden vi allerede i dag vet om måter å påvirke eller fjerne dem på, er vi ikke så langt unna å kunne tenke oss konkrete behandlinger, mener Belland Olsen.

"Målet med forskningen vår er å forstå kvinnesykdommer mye bedre enn i dag – for i neste omgang å kunne behandle dem."

Kvinner, ikke mus

Maria Belland Olsen og Daniel Pitz Jacobsen er unge forskere, men har allerede gjennomført flere prosjekter på feltet.

– Det finnes ikke mange studier som har inkludert så mange kvinner som i dem vi har gjort. Mye av forskningen internasjonalt gjøres nemlig fortsatt på mus, fordi det er enklere å sette opp kontrollerte eksperimenter med spesifikke, genetiske kombinasjoner, og enkelt spore cellene etterpå. Styrken vår er at vi er i stand til å studere dette i faktiske svangerskap hos kvinner, over tid.

Hensikten med alt arbeidet er klart:

– Målet med forskningen vår er å forstå kvinnesykdommer mye bedre enn i dag – for i neste omgang å kunne behandle dem.

Mesteparten av oppmerksomheten retter de mot kvinnehelse. Men, legger de til, fenomenet gjelder også menn.

– Gutter bærer også celler fra mor. På sikt kan derfor forskningen få betydning for begge kjønn, selv om de mest markante effektene ser ut til å ha sammenheng med svangerskap – og dermed først og fremst berører kvinner.