Kvinnens rettigheter forsvinner i debatten om surrogati

«Maria» er surrogatmor. Hun har skrevet under på at hun ikke skal ha rettigheter til barnet hun bærer fram. Hun skal undersøkes av lege én gang i måneden mens hun er gravid. Maria har ikke rett til å ta abort dersom hun ønsker det, men de intenderte foreldrene kan pålegge henne å fjerne barnet. Hun kan ikke bevege seg fritt under graviditeten. Maria skal føde ved keisersnitt, og får betaling først når barnet fysisk er overført til de intenderte foreldrene.

– Avtalen hun har inngått, illustrerer hvordan surrogati kan stride mot viktige menneskerettigheter, påpeker Ingvill Gjøseter Knutsen – og nevner retten til privatliv og familieliv, retten til helse, forbudet mot diskriminering, forbudet mot stereotypiserende og undertrykkende praksiser, forbudet mot handel med kvinner og barn, og retten til bevegelsesfrihet.

Voksende marked

Temaet er høyaktuelt. Det internasjonale surrogatimarkedet har firedoblet seg de siste årene. Når fødselstallene går ned, og det er blitt vanskeligere å adoptere og normbrytende familier blir stadig vanligere, er surrogati blitt et alternativ for flere – også i Norge. Gjøseter Knutsen mener at kvinneperspektivet er vesentlig i diskusjonene om surrogati.

– Det viser eksempelet med Maria. Surrogati er en praksis som er helt avhengig av en kvinnekropp – som blir beslaglagt i ni måneder, og ofte lenger, både på grunn av medisinsk behandling i forkant og på grunn av komplikasjoner og belastninger etter fødsel. Surrogati innebærer dessuten arbeid for surrogatmoren, men dette arbeidet blir sjelden anerkjent som arbeid, verken rettslig eller politisk.

Hun minner om at svangerskap og fødsel heller ikke er risikofritt. I et surrogatiarrangement er det kvinnen som i all hovedsak bærer risiko og byrder: de medisinske risikoene, men også økonomiske, emosjonelle og sosiale byrder.

– Maria har sannsynligvis dårligere økonomi og lavere sosioøkonomisk status enn de tiltenkte foreldrene. Det betyr at hun også ofte har mindre tilgang til juridisk bistand. Det er ingenting i norsk rett som stiller krav til hvordan surrogatmor har det, påpeker Gjøseter Knutsen.

Apollon: Surrogatmødre i India: – Noe av meg lever videre i barnet

"Har vi et kvinneperspektiv, stiller vi andre spørsmål: Hvem bærer risikoen? Hvem har beslutningsmakt? Hvilke rettigheter må være på plass for at praksisen ikke skal bygge på, eller forsterke, eksisterende ulikhet?"

Avtalen binder henne

I alle stater som åpner for surrogati, særlig kommersiell surrogati, står surrogatmoren svakere – nettopp fordi hun inngår en juridisk bindende avtale.

– Som vi så, kan retten til barnet hun har født bli tatt fra henne, og hun kan bli pålagt medisinske inngrep hun egentlig ikke samtykker til. Dette er avtaleklausuler vi svært sjelden eller aldri godtar i andre sammenhenger. I adopsjon er det for eksempel ikke akseptabelt å gi bindende samtykke til å gi fra seg et barn før det er født. I ekteskap kan en ektefelle normalt ikke ta medisinske beslutninger på vegne av den andre.

Tause konvensjoner

Til tross for dette har kvinneperspektivet liten plass i diskusjoner om surrogati, særlig internasjonalt. Da hun jobbet med masteravhandlingen sin om surrogati ved Institutt for offentlig rett, opplevde Ingvill Gjøseter Knutsen at det var vanskelig å finne juridiske kilder som setter kvinner og surrogatmødre i sentrum.

– Enda mer bekymringsverdig var det at jeg fant svært få autoritative rettskilder som gjør det – for eksempel er kvinnediskrimineringskonvensjonen nesten taus om konsekvensene av surrogati, selv om den kunne ha tatt det opp.

Hun tror denne berøringsangsten og usynliggjøringen har direkte konsekvenser for den rettslige utviklingen, og gir to eksempler.

– For det første: Den europeiske menneskerettsdomstolen. I en sak har domstolen slått fast at et barns rett til privatliv innebærer at barnet må kunne etablere juridiske bånd til sin genetiske far. Det betyr samtidig at faren må kunne etablere juridiske bånd til barnet. Domstolen har også lagt til grunn at når genetisk far kan etablere juridiske bånd, må også den andre intenderte forelderen kunne gjøre det, for eksempel gjennom stebarnsadopsjon – slik vi gjør i Norge. I disse avgjørelsene nevner ikke domstolen surrogatmors rettigheter eller de negative konsekvensene for henne.

– I de fleste stater kan bare to foreldreskap etableres for ett barn. Dersom to intenderte foreldre får juridisk foreldreskap, blir surrogatmoren nødvendigvis utestengt som juridisk mor. Dersom hun ikke har samtykket til dette, eller ønsker å trekke samtykket tilbake, innebærer det et inngrep i hennes rett til privatliv og kanskje også familieliv – men dette perspektivet er ikke behandlet av domstolen. I en av sakene peker et mindretall i domstolen dessuten på at flertallets praksis «kommer svært nær å anerkjenne en rett til barn gjennom kommersiell surrogati».

Kvinnen ikke nevnt

– For det andre: Haag-konferansen har også startet et arbeid med en mulig konvensjon om internasjonal anerkjennelse av foreldreskap ved surrogati. En ekspertgruppe har lagd en rapport som diskuterer hvilke menneskerettigheter en bør ta hensyn til, og nevner blant annet barnets beste og handel med barn. Kvinners og surrogatmødres rettigheter er derimot ikke nevnt med ett ord – verken om konkrete rettigheter eller mer generelt som del av kvinners menneskerettigheter.

Ingvill Gjøseter Knutsen mener at kvinneretten er avgjørende i diskusjoner om surrogati.

– Uten et tydelig kvinneperspektiv blir surrogatmorens situasjon og rettigheter helt usynlig. Har vi et kvinneperspektiv, stiller vi andre spørsmål: Hvem bærer risikoen? Hvem har beslutningsmakt? Hvilke rettigheter må være på plass for at praksisen ikke skal bygge på, eller forsterke, eksisterende ulikhet?

Kvinneperspektivet, mener hun, er en forutsetning for en etisk og rettferdig regulering.

– Det gjelder ikke bare surrogati, men all regulering som berører kvinner – det vil i praksis si all regulering.