Har du noen gang lurt på hvorledes medisinstudentene i praksis lærer hvordan kroppen vår ser ut inni? Det lurte også en gjeng UiO-ansatte på. De fikk nylig omvisning på disseksjonssalen i underetasjen på Domus Medica rett ved siden av Rikshospitalet i Oslo. Disseksjonssalen er et lukket lokale der medisinstudentene vanligvis dissekerer avdøde mennesker som, mens de levde, var så greie å testamentere kroppen sin til undervisning.
Den dagen de UiO-ansatte var på besøk, var likene byttet ut med livaktige voksmodeller fra 1800-tallet. Figurene er blitt brukt i medisinundervisningen for at studentene skulle få et så realistisk bilde som mulig av menneskets anatomi og få med seg viktige detaljer som er vanskelig å se når de dissekerer lik.
– Den gangen var illustrasjoner i bøker kostbare. Skjermer eksisterte ikke. Det visuelle og det taktile er og har alltid vært viktig for å forstå og for å huske, forteller universitetshistoriker Anne Vaalund.
Hun sier at det er noe helt eget med gamle, anatomiske modeller.
– Anatomiske samlinger berører og engasjerer. Har du sett voksmodeller av pasienter med tuberkulose i fremskredent stadium, kjenner du i magen hvordan samfunnet uten vaksiner må ha vært.
Laget i Paris
På slutten av 1600-tallet ble de første anatomiske voksmodellene tatt i bruk i medisinundervisningen på europeiske universiteter.
– Det var velrennomerte voksmodellmakere i flere europeiske land.
På 1800-tallet ble Paris et viktig senter for nettopp voksmodeller.
Universitetet i Oslo, eller Det Kongelige Frederiks Universitet, som det het den gang, kjøpte inn mange av de anatomiske modellene sine fra de franske firmaene Tramond og Vasseur.
Mange av de gamle, franske modellene ble laget med utgangspunkt i ekte skjeletter.
– Modellene ble formet av kunstnere i samarbeid med medisinere som kunne dissekere og forklare slik at kunstnerne kunne kopiere så naturtro som mulig.
Nøyaktig hvordan modellene ble laget, er det fortsatt lite kunnskap om.
– Hvert verksted hadde sine yrkeshemmeligheter, forteller Anne Vaalund.
Anatomene bruker også en rekke gipsmodeller.
Fortsatt i bruk
For å gjøre omvisningen på disseksjonssalen mest mulig spennende, viste professor Trygve Brauns Leergaard på Institutt for medisinske basalfag frem en rekke historiske voks- og gipsmodeller av ulike deler av kroppen. Noen av dem er fortsatt i bruk.
– De har fremdeles stor pedagogisk verdi. Når studentene dissekerer brystet, få de se en av de franske voksmodellene som viser området der vagusnerven passerer hjertet.
Og for dem som ikke er så bevandret i anatomi: Vagusnerven er en av de viktigste nervene i kroppen og spiller en sentral rolle i reguleringen av kroppens automatiske funksjoner.
Leergaard sier det er viktig å bevare de gamle modellene.
De fleste store universitetene i Europa har egne anatomiske utstillinger som viser frem antikke modeller og ekte preparater i sprit.
Leergaard ønsker å rydde plass til flere av de gamle modellene for at de skal bli lett tilgjengelige, men først må de registreres og restaureres.
– Modellene er gamle og skjøre, men med rette montre og belysning kan de fortsatt være en aktiv del av undervisningen, poengterer Anne Vaalund.
Erstattet med plast
Leergard forteller at de fleste gamle voks- og gipsmodellene nå er erstattet av nyere modeller i plast.
– Plastmodellene er absolutt nyttige. De tåler å bli håndtert, og de hjelper studentene med den romlige forståelsen, men de er langt mindre detaljerte enn de gamle modellene.