Fant 90 nye ordtak i glemt manuskript

Nylig gjorde forskere et funn i et fransk bibliotek som fikk dem til å sperre opp øynene.

– Vi var der egentlig av en annen grunn, men jeg bestilte en bok med gamle, greske ordtak, nærmest av gammel vane, forteller Toon Van Hal.

Sammen med Han Lamers, direktør ved Det norske institutt i Roma, var han i Orléans for å se på gamle håndskrevne manuskripter.

Da de franske bibliotekarene kom opp med manuskriptet fra arkivene, innså de to forskerne at dette kunne være noe helt spesielt.

– Denne håndskriften var svært interessant. Den stammet fra en lege, Louis Gaudefroy – et slags universalgeni av typen som bare fantes på den tiden.

Manuskriptet de sto med i hendene, viste seg å bestå av 433 sirlig håndskrevne sider.

– Det inneholdt hieroglyfer, portretter av mytologiske og historiske skikkelser, notater om arabiske leger, beskrivelser av antikviteter fra Rhodos, Egypt og Sicilia, opplysninger om mumier, greske innskrifter og arabiske ordtak – for å nevne noe, forteller Van Hal og Lamers.

Men framfor alt én ting: ordtakene.

– Vi innså at her var det også nedtegnelser av ordtakene som ble samlet av Hermodorus Rhegius.

Alle var enige om at kun 30 av disse ordtak hadde overlevd til i dag. Her var det langt flere.

– Det var side og opp og side ned. Ved nærmere opptelling var det 90 nye, greske ordtak.

Alle var sirlig nedtegnet av Gaudefroy i et manuskript som ble donert til biblioteket av hans barn da han døde i 1725.

Ved et lykketreff hadde de firedoblet tallet på kjente ordtak fra 1600-tallets greske verden.

– Vi ble først slått av hvor allsidige interesser denne legen hadde – og av de vakre illustrasjonene i manuskriptet. Først etter en stund gikk det opp for oss at dette manuskriptet inneholdt langt flere ordtak enn de manuskriptene vi allerede kjente.

Gikk på skole i Roma

Universalgeniet Louis Gaudefroy hadde i sin tid fått ordtakene overlevert fra jesuitten Adrien Parvilliers. Parvilliers ble født i Amiens i 1619 og trådte inn i jesuittordenen i august 1637. Som misjonær ble han sendt til Syria og Egypt, og ankom Levanten – nærmere bestemt Sidon i dagens Libanon – i 1650.

– Det trådte fram et helt nettverk av formidlere og videreformidlere fra dagens Libanon tvers gjennom Europa.

Vi ble først slått av hvor allsidige interesser denne legen hadde – og av de vakre illustrasjonene i manuskriptet.

Men går de helt tilbake til kilden, finner de altså én mann. En gresk jesuitt som antakelig levde mellom 1579 og 1655 – Hermodorus Rhegius. Han er mannen som samlet ordtakene som ble gjenoppdaget i biblioteket i Orléans.

– Vi vet ikke så mye om ham, men vi vet at han en periode holdt til i denne byen vi er i nå, smiler Lamers og Van Hal fra direktørkontoret i Det norske institutt i Roma.

Hvis Lamers og Van Hal går ut døra, ned bakken, krysser elva, har piazza Navona på sin venstre hånd, og like etter Ville Borghese på sin høyre, kommer de i løpet av en drøy halvtime til Den greske skolen Roma.

– Dette er læringsinstitusjonen som Hermodorus Rhegius gikk på i årene 1605 til 1608. Og den fins fortsatt!

Skolen ble opprettet på initiativ fra pave Gregor XIII for å utdanne katolske gutter fra Øst-Europa, kun et par år før Hermodorus ble født.

– De skulle undervises i latin og katolsk lære, og deretter sendes tilbake til sine lokalsamfunn som prester.

– Hvordan var det å besøke Hermodorus’ gamle skole?

– Vi har vært så opptatt med manuskriptet at vi ennå ikke har hatt tid til å dra til skolen, sier de.

Det er uansett lite sannsynlig at et besøk vil kaste nevneverdig lys over ordtakene.

– Samlingen av ordtakene begynte jo etter at han forlot Roma. Men det er jo interessant i seg selv å besøke skolen, så det står på timeplanen, forsikrer de to.

En kognitiv snarvei

«ὁ λύκος εἰς ἀνεμοζάλην χαίρετα»ι, står det i en rubrikk i Gaudefroys manuskript. Ved siden står det «lupus in obscuritate laetatur», dernest «le loup se réjoüit dans l’obscurité». Det blir kanskje mer og mer forståelig idet det går fra middelaldergresk, til latin og til fransk, men vi tar det på godt norsk likevel.

– Det betyr «ulven fryder seg i mørket». De er ofte underfundige, og må tolkes, disse ordtakene. Et annet lyder: «Oljen vår rant ut – men rett ned i vår egen krukke.» En påminnelse om at uflaks noen ganger likevel ender godt, slik jeg leser det, sier Lamers.

Studiet av ordspråk kalles parømiologi, en tverrfaglig retning der både lingvister, historikere og kulturhistorikere hører hjemme.

– Ordtak er en slags kognitiv snarvei. De overfører kondensert erfaring på en svært effektiv måte, sier Lamers.

De korte, fyndige setningene hos Hermodorus bærer spor av både religion og hverdagsliv. Noen er moralske formaninger. Andre er jordnære observasjoner, preget av handel, familieliv og små konflikter.

Selv om de fleste av dem har ligget skjult i et fransk bibliotek i flere hundre år, fins det tegn på at varianter av ordtakene har overlevd på folkemunne.

– Dette er anekdotisk. Men vi har vist deler av samlingen til kolleger, blant annet i Hellas. Når de leser de nyoppdagede ordtakene kan de for eksempel si, «Det er ikke helt det samme, men det minner veldig om noe bestemoren min pleide å si».

– Eksempelet ovenfor da. Hvordan tolker dere «uIven fryder seg i mørket»?

– Det er nettopp dette som både er det fascinerende og frustrerende med slike ordtak. For dem som ikke kjenner og bruker dem aktivt, ligger de åpne for flere tolkninger. Det er ikke alltid lett å fastslå den presise betydningen – da må vi nesten spørre en greker som faktisk fortsatt bruker ordtaket i dag.

Forskere har imidlertid alltid noen hypoteser:

– Vårt forslag til tolkning er som følger: Den som legger skumle planer, skyr gjerne offentligheten.

Mye arkivmateriale er tapt

Etter at han forlot Roma, levde og arbeidet Hermodorus på flere øyer i Egeerhavet.

– Noen få bevarte brev og rapporter til Roma gir innblikk i hans virksomhet som prest og misjonær.

Han beveget seg i et landskap der ortodoks tradisjon, katolsk misjon og osmansk styre eksisterte side om side.

– I en rapport fra 1633, sendt fra øya Syros, forteller han for eksempel at han hadde omvendt en ung kvinne som i tolv år hadde levd «i synd» med en ikke-kristen. Hun hadde ikke kunnet skrifte hos en gresk prest fordi det krevde betaling, men etter å ha hørt Hermodorus preke, gikk hun over til de latinske sakramentene. Dette omtaler han med stor glede.

Ordtak er en slags kognitiv snarvei. De overfører kondensert erfaring på en svært effektiv måte.

Fordi Hermodorus var gresk og arbeidet i Hellas, har de mer tro på å finne spor etter ham i Athen enn i Roma.

– Vi håper å kunne dra til det jesuittiske arkivet i Athen. Der er det håp om å finne noe, selv om sannsynligheten er stor for at mye av materialet om Hermodorus har gått tapt.

Her hjemme kjenner mange til den såkalte jødepragrafen i den norske grunnloven. Forbudet mot jøders adgang til riket ble opphevet i 1851. Mindre kjent er setningen som sto før omtalen av jøder i lovteksten: «Jesuiter og Munkeordener maae ikke taales». Munkeordener ble tillatt i 1897 og jesuitter først i 1956.

– Det var slik til en viss grad over hele Europa. Det gjør det ekstra krevende å arbeide historisk med materiale som er knyttet til jesuittene. De var i stor grad bannlyst fra slutten av 1700-tallet, og mye av arkivmaterialet er spredt eller tapt.

Orientalsk visdom

Parvilliers’ og Gaudefroys interesse for Hermodorus’ samling må sees i sammenheng med en bredere fascinasjon for Levanten, hvor gresk var ett av flere språk de behersket.

– Ifølge en samtidig kollega hadde Parvilliers samlet en «rik høst av orientalsk kunnskap» i Østen, som han planla å utgi under tittelen Interpres Orientis.

Dette verket ble imidlertid aldri realisert, og utkastene skal ha gått tapt.

– Det er nærliggende å tro at Hermodorus’ ordtak var ment å inngå i dette større prosjektet om «orientalsk» visdom.

Hva slags forhold Parvilliers hadde til Hermodorus, vet vi ingenting sikkert om. De kan ha møttes på Khíos, et vanlig stoppested for reisende, eller et annet sted i Egeerhavet, hvor franske jesuitter var særlig aktive.

– I så fall må møtet ha funnet sted mellom 1650, da Parvilliers reiste østover, og september 1655, da Hermodorus døde.

En annen mulighet er at Parvilliers kopierte ordtakene etter Hermodorus’ død. Han nevner ingen mellomledd.

– Til syvende og sist er det Parvilliers’ vilje til å dele materialet som gjør at vi i dag kjenner til Hermodorus’ ordtak. Han sendte utvalgte eksempler til interesserte kontakter i Frankrike.

Dermed må også historien om de greske ordtakene skrives om.

– Det som tidligere framsto som en liten og fragmentert tradisjon, viser seg å være både større og mer sammenhengende enn antatt. Det som så ut som en håndfull tilfeldige ordtak, viser seg å være restene av en langt større kunnskapstradisjon – og et vindu inn i hvordan språk, kultur og ideer sirkulerte i Europa på 1600-tallet.

De første overtonene vi hører er derfor oktaver, en kvint og en stor ters – definisjonen

Direktelinje til folk flest

Mens mye av den greske skriftkulturen i århundrer var preget av etterligning av antikken, viser ordtakene oss språket slik folk faktisk snakket – ikke slik lærde mente de burde skrive.

– De er et unntak fra forestillingen om at alt bysantinsk bare er kopi av det antikke.

Forskerne finner spor av påvirkning fra italiensk, fra kirkelig latin og fra det flerkulturelle miljøet på øyer som Khíos.

– For oss er Hellas i dag en del av EU, men i denne perioden ble landet ofte oppfattet som en del av Østen, knyttet til Tyrkia, Israel og Libanon.

Fra før vet vi at de lærde på denne tiden var svært opptatt av antikken og gammelgresk. Men det er mer overraskende at de også var så interessert i nygresk og i det de oppfattet som Østen.

– Denne videreformidlingen forklarer nok hvorfor ordtakene har overlevd til i dag. Hadde de vært samlet i kun ett manuskript, er det stor fare for at alt ville vært tapt.

Noen misjonærer ønsket å samle visdomstradisjoner, som en del av et større prosjekt knyttet til østlig kunnskap.

De er et unntak fra forestillingen om at alt bysantinsk bare er kopi av det antikke.

– Denne samlertrangen var typisk for renessansen. Folk var nysgjerrige på andre kulturer. De som interesserte seg for disse ordtakene, gjorde det av ulike grunner. Noen var opptatt av ordene og språket, og så ordtakene som en kilde til språkkunnskap. Andre var interessert i filosofien de uttrykte.

Men hvorfor? Ett spørsmål gjenstår: Hvorfor samlet Hermodorus disse ordtakene?

– Vi kan ikke si med sikkerhet hvorfor han var så opptatt av akkurat ordtak, sier Van Hal.

Lamers har imidlertid en hypotese.

– Det kan ha vært en del av hans virke som prest. Kanskje samlet han ordtak for å kommunisere bedre med medlemmene i sitt prestesogn.

Den dag i dag kan lokale ordtak være viktige for misjonærer som en inngang til et sted språk og kultur.

– Det er kjent at de bruker ordtak fra lokalkulturen som en effektiv måte å bygge bro på. Om det er tilfelle også her, er usikkert, men det er en mulighet, sier Lamers.

Van Hal er mer tilbakeholden.

– Det er en interessant teori, men sannheten er at vi rett og slett ikke vet.