Det finnes ingen blodprøve, hjerneskanning eller gentest som kan gi en klar indikasjon på om et barn har nevroutviklingsforstyrrelsen ADHD. I dag stilles diagnosen først og fremst gjennom samtaler, observasjoner og spørreskjemaer. Leger og psykologer vurderer barnets symptomer opp mot diagnosekriterier som uro, impulsivitet, konsentrasjonsvansker og problemer med å fungere i hverdagen.
Men mange av symptomene overlapper med normal utvikling hos barn. Små barn er naturlig impulsive, ukonsentrerte og aktive i perioder, og uro eller konsentrasjonsvansker kan også skyldes søvnmangel, stress eller angst som er forårsaket av utfordringer hjemme og på skolen.
Særlig hos de minste barna er det vanskelig å vite hva som er hva.
Umulig å vite sikkert
– På det tidspunktet er det nesten umulig å vite sikkert om det er ADHD det er snakk om, eller om det bare er en overgangsfase i normal utvikling, understreker forsker Lene Brattsti Dypås.
I vår leverte hun en doktoravhandling på Institutt for klinisk medisin ved Universitetet i Oslo, som kan bane vei for tidligere hjelp og bedre støtte til barn som strever.
– Målet er ikke å erstatte dagens diagnostisering, understreker hun, men å utvikle verktøy som kan gi klinikere mer informasjon enn de har i dag.
Molekyler avslører
I forskningen sin har Dypås undersøkt om biologiske signaler ved fødselen kan henge sammen med ADHD-symptomer flere år senere. Nærmere bestemt har hun gransket om nivåene av små kjemiske ‘dimmere’ – såkalt mikroRNA – kan knyttes til den utbredte nevroutviklingsforstyrrelsen.
DNA er kroppens arvestoff og består av mange gener, som fungerer som oppskrifter på proteiner. Når et gen skal brukes, blir oppskriften i DNA først kopiert til det vi kaller budbringer-RNA, som deretter fraktes ut til ribosomene, cellens proteinfabrikker. Der blir oppskriften lest, og proteiner blir bygd.
For å finjustere hvor mye protein som skal lages, til rett tid og på rett sted, trår mikroRNA til. De kan binde seg til budbringer-RNA og hemme eller stoppe denne prosessen.
– MikroRNA gir et slags øyeblikksbilde av hvordan genene faktisk brukes akkurat nå. Det gjør dem interessante som biomarkører, forteller Dypås.
I viktige faser av hjerneutviklingen tidlig i livet er slik finregulering av genavlesningen spesielt viktig.
– Selv uhyre små ubalanser kan påvirke utviklingen av nervebanene og produksjonen av signalstoffene, som nevroner bruker for å kommunisere med hverandre i hjernen og resten av nervesystemet.
Vanskelig å oppdage tidlig
Å finne en biologisk signatur på ADHD kan komme til å bli en god hjelp. For det å gi en sikker diagnose er som sagt ikke lett.
– Hyperaktivitet blir ofte oppdaget tidlig, men at et barn sliter med oppmerksomheten legger man noen ganger ikke merke til før ved niårsalderen, når skolefagene begynner å bli mer krevende. Da blir diagnostisering vanskelig. Små barn har dessuten begrenset språk for å beskrive hvordan de opplever verden. Dermed blir de voksnes observasjoner helt avgjørende. Foreldre, lærere og helsepersonell må tolke barnets atferd.
Jakter biologiske forklaringer
Nå viser det seg altså at biologiske signaler ved fødselen kan henge sammen med ADHD-symptomer flere år senere. Ved hjelp av avanserte analysemetoder har Dypås og kollegene hennes greid å skille mellom barn med og uten ADHD med god treffsikkerhet – kun basert på 19 spesifikke mikroRNA-molekyler.
– Det spennende er at vi faktisk ser en sammenheng mellom mikroRNA-profiler ved fødselen og ADHD-symptomer når barnet er åtte år gammelt. Det tyder på at ADHD har et nevrobiologisk opphav. Mye tyder på tilstanden er noe barnet er født med, selv om symptomene ofte blir tydelige først senere i barndommen, sier Dypås.
I dag vet forskerne at ADHD i stor grad er arvelig. Samtidig spiller miljøfaktorer også en rolle. Mange studier har knyttet ADHD til påvirkninger under graviditet, som røyking, stress, høyt blodtrykk eller luftforurensning.
– Det er imidlertid svært vanskelig å finne tydelige årsak-virkningssammenhenger mellom miljøfaktorer og ADHD, erkjenner Dypås.
Hun peker på at ADHD også påvirker livssituasjonen til foreldrene. Effektene kan bli selvforsterkende: miljøfaktorer kan bidra til symptomer, men symptomene har på sin side noe å si for hvilket miljø barnet ender opp med å leve i. MikroRNA-ene er interessante nettopp fordi de reflekterer samspillet mellom gener og miljø.
Blodprøve som støtteverktøy
Lene Brattsti Dypås understreker at forskningen fortsatt er på et tidlig stadium, og at verken hun eller andre ser for seg at en blodprøve alene vil kunne avgjøre om et barn har ADHD.
– To barn med ADHD kan ha helt forskjellige symptomprofiler – for eksempel ulik grad av konsentrasjonsvansker, hyperaktivitet eller impulsivitet – og de bakenforliggende biologiske forklaringene på symptomene kan dermed også være forskjellige.
For å identifisere hvilke mikroRNA som faktisk er relevante å teste for, framholder forskeren, så trengs det svært store populasjonsstudier med titusenvis av deltakere.
– Først når vi har store datasett, kan vi tydelig skille biologiske mønstre som er knyttet til ADHD, fra tilfeldige, individuelle variasjoner.
