Kunnskap som kan redde kvinners liv

Da Johanne Sundby ledet den første NOU-en om kvinnehelse i 1999, var konklusjonen klar: Medisinen hadde i stor grad oversett kjønn som en viktig risikofaktor for uhelse og sykdom. Siden har hun viet forskerlivet sitt til å tette kunnskapsgapet.

Gjennom flere tiår har hun forsket på reproduktiv helse og mødrehelse, fra Norge til noen av verdens fattige land. Spesielt har hun vært opptatt av komplikasjoner under graviditet og fødsel.

– I Norge har vi muligheten til å tenke bredere om kvinnehelse enn i mange andre land. Kvinners liv er ikke lenger styrt av svangerskap og fødsler i samme grad som før. Det gir rom for å tenke kvinnehelse gjennom et livsløp – ikke bare reproduktiv helse, men helse i alle livsfaser.

Der svangerskap fortsatt er farlig

I mange andre land er det annerledes. Helsen til kvinner i land i Øst-Asia og i Afrika sør for Sahara er fortsatt tett knyttet til seksualitet, prevensjon og svangerskap.

– Å være gravid og å føde innebærer høy risiko, og kvinnene har begrenset kontroll over egen reproduksjon. Vi kan si at utviklingen ofte ligger minst én generasjon bak situasjonen i Norge, konstaterer Johanne Sundby, som i dag er professor emerita ved Avdeling for samfunnsmedisin og global helse på Universitetet i Oslo.

Likevel er det lyspunkter, understreker hun, og viser til hvordan situasjonen var i noen afrikanske land for tretti år siden – og den positive utviklingen som har skjedd siden.

– Allerede på 1990-tallet startet jeg, sammen med unge, dyktige kolleger her på UiO og i Afrika, med å kartlegge mødre- og spedbarnsdødelighet blant annet i Malawi og Gambia. Tallene var dramatisk høye.

Fra forskning til forandring

Sammen med lokale helsemyndigheter og forskere har de i årene som har gått, bidratt til å styrke jordmor- og sykepleieutdanningen og svangerskaps- og fødselsomsorgen.

– Å få til en positiv utvikling tar tid, men det nytter: Mødredødeligheten i Gambia har falt fra 800 til 300 per 100 000 fødsler. I Malawi går nå nesten alle gravide til svangerskapsomsorg, og over 95 prosent føder på sykehus. Forskningen vår har vist at en stor andel av mødredødsfallene kan knyttes til utbrenthet hos jordmødre – noe som utfordrer helsesystemet, og at fødselsutfallene kan bli bedre når fedrene blir aktivt involvert.

Når kunnskap redder liv

Sammen med forskningsmiljøene i land i sør har Sundby og kollegene på UiO også bygd kapasitet til å forstå og håndtere fødselsfistler, bekjempe kvinnelig kjønnslemlestelse (Etiopia) og utvikle modeller for bedre behandling av abortkomplikasjoner og gradvis mer kvinnevennlig abortpolitikk (Burkina Faso). 

I land med synkende fødselstall, men omfattende politiske konflikter (Myanmar og Palestina) har de analysert hvordan bruken av prevensjon varierer med geografi og alder. 

De har løftet fram temaer som seksualitet, HIV-forebygging og tenåringsekteskap i Tanzania, og i en rekke land (Nepal, Myanmar, Kenya) har de kartlagt kunnskap om, og rettsvern og helsetilbud for kvinner som er utsatt for partnervold og seksuelle overgrep.

– Dette er områder der vår gruppe har forsket og bidratt til endring. Andre forskere har bidratt på andre viktige områder. Poenget er uansett dette: Når kvinners helse blir belyst – særlig gjennom lokale forskere og perspektiver – kan det føre til reelle forbedringer. Men det tar tid og krever at vi våger å utfordre grenser og ta opp tabubelagte temaer. Et tydelig kvinnehelseperspektiv er avgjørende.

Sundby legger ikke skjul på at utfordringene ennå er mange.

– Til tross for internasjonale forpliktelser er mødredødelighet og manglende tilgang til prevensjon fortsatt underprioriterte områder med utilstrekkelig framgang. Samtidig rammes altfor mange kvinner og jenter av vold og seksuelle overgrep.

Svangerskap som varsellampe

Der Johanne Sundby har vist hvordan svangerskap kan være livsfarlig for kvinner i Malawi, Gambia eller Burkina Faso, dokumenterer Anne Cathrine Staff hvordan svangerskap her i landet gir tidlige varselsignaler om sykdom hos kvinner – uten at helsesystemet i Norge ser ut til å følge konsekvent opp.

– De fleste kvinner i verden føder minst ett barn, og mye arbeid legges ned i å sikre at svangerskap og fødsel forløper så trygt og friskt som mulig. Sånn er situasjonen i hvert fall i de fleste høyinntektsland. Det er åpenbart for de aller fleste at en slik satsing ikke bare gagner mor og barn, men også er avgjørende for at samfunnet som helhet skal fungere – og overleve på sikt, sier Staff.

– Derimot har det vært langt mindre oppmerksomhet om hvordan svangerskap påvirker kvinnens egen langsiktige, biologiske helse, utover de emosjonelle og sosiale sidene ved å få barn, understreker hun.

Mer enn ni måneder

Staff er spesialist i fødselshjelp og kvinnesykdommer, forskningsleder ved Kvinneklinikken, Oslo universitetssykehus og professor ved Institutt for klinisk medisin, Universitetet i Oslo.

I flere tiår har hun drevet klinisk, laboratorierettet og epidemiologisk forskning på kvinnehelse. Sammen med kolleger har hun dokumentert at tilstander som høyt blodtrykk og svangerskapsforgiftning, preeklampsi, ikke bare påvirker mor og barn der og da, men også kan varsle alvorlig sykdom seinere i kvinnens liv.

– Ved å følge kvinner over tid og koble svangerskapsdata til senere helseutfall, har vi sett at svangerskapskomplikasjoner i ung alder øker risikoen for blant annet hjerte- og karsykdom – som er den viktigste dødsårsaken blant kvinner. Denne sammenhengen, som er vist i gjentatte norske og internasjonale epidemiologiske undersøkelser i mer enn 20 år, er imidlertid ikke godt kjent blant kvinner eller helsepersonell, advarer hun.

Fra retningslinjer til praksis

Det er viktig å komme raskt i gang etter fødselen: Å screene, oppdage og behandle høyt blodtrykk, ugunstige blodfettverdier og begynnende diabetes tidlig, kan forebygge hjerteinfarkt, hjerneslag og annen alvorlig sykdom.

– God oppfølging etter svangerskapskomplikasjoner kan derfor gi flere friske leveår, mindre funksjonstap og bedre livskvalitet, poengterer Staff.

Retningslinjene i Norge er klare: kvinner med kompliserte svangerskap skal følges opp av fastlegen. Blant annet skal blodtrykk sjekkes, blodprøver tas, og kvinnen skal få livsstilsråd om kosthold og fysisk aktivitet. Tolv måneder etter fødsel anbefales det å lage en plan for videre oppfølging, tilpasset den enkelte kvinnes risiko. Med andre ord: Svangerskapskomplikasjonen skal brukes som en vekker og en gyllen mulighet til å forebygge framtidig sykdom.

Den tapte muligheten

Men studiene Staff og kollegene har gjort i Norge og andre land, viser at dette svært ofte ikke skjer. Tvert imot forteller de at mindre enn halvparten av kvinnene som har hatt komplikasjoner, opplever å få god og systematisk oppfølging etter fødsel.

– I en spørreundersøkelse vi gjennomførte i Norge, svarte bare 36 prosent at de hadde fått noen form for forebyggende hjerte‑ og karoppfølging. Mange forteller at de selv må mase for å bli kalt inn til undersøkelse, eller at de bare får oppfølging i et nytt svangerskap – ikke på lang sikt, påpeker Staff.

Selv om flere kvinner følges opp enn før, eksisterer det fortsatt et tydelig gap mellom det som anbefales, og det som faktisk skjer. Svangerskapshistorien blir i stor grad liggende i journalen, som en avsluttet episode, istedenfor å bli brukt aktivt.

– Det gjelder altså selv i et land som Norge, med gode helsesystemer. Komplikasjoner i svangerskapet gir svært viktig informasjon om kvinnens framtidige risiko for hjerte- og karsykdom. Denne informasjonen må vi ta systematisk i bruk. Slik er det ikke i dag. Dermed går kvinner glipp av viktige muligheter til å starte livsstilsendring og behandling som forebygger blant annet hjerneinfarkt og hjerneslag. Isteden øker risikoen for tidlig sykdom og død, advarer hun.

Professoren har et tydelig mål.

– Gjennom forskningen vår vil vi bidra til å endre på dette i Norge. Men ikke minst også i land der svangerskapskomplikasjoner som høyt blodtrykk, rammer en langt større andel kvinner enn hos oss, og der mødredødeligheten fortsatt er høy.

Én felles erkjennelse

Til tross for ulike forskningsfelt og kontekster peker Johanne Sundby og Anne Cathrine Staff mot den samme erkjennelsen: Kvinners helse kan ikke forstås uten at vi tar reproduktiv helse på alvor.

Sundby forsker på kvinner som fortsatt risikerer livet gjennom graviditet og fødsel, og har bidratt med ny kunnskap. Staff viser hvordan svangerskapet kan avdekke sykdomsrisiko, en enestående mulighet til å forebygge sykdom senere i livet, som helsevesenet ennå ikke utnytter godt nok.

– Utfordringen er derfor ikke først og fremst mangel på kunnskap. Vi vet mye mer enn før. Spørsmålet er hvordan vi bruker kunnskapen til å forbedre kvinners helse, understreker de to nestorene.

Og, legger de til, kanskje er det nettopp dette som er den viktigste lærdommen fra flere tiår med kvinnehelseforskning:

– Når vi ser kvinners helse med et tydelig kjønnsperspektiv, oppdager vi sammenhenger som ellers ville blitt oversett. Da gir forskningen ikke bare ny kunnskap – den blir også et verktøy for å redde liv, forebygge sykdom og skape bedre helsetjenester, både i Norge og i resten av verden.